Kultur

– Kristen tro vil hjelpe oss til å vinne denne krigen

Mens det er krig i Ukraina møtes tusenvis av soldater fra hele verden for å be om fred på pilegrimsstedet Lourdes.

«Hill deg, Maria, full av nåde».

Mørket og stillheten har senket seg over Pyreneene. Bare Ave Maria og taktfaste skritt høres idet tusenvis av fakler beveger seg i en jevn strøm mot den enorme steinbasilikaen. Fakkelbærerne er kledd i matrosluer, kamuflasjeuniformer og prestekjoler. Alle er vendt mot den samme figuren, som flyter på en bærestol fram mot kirken.

Den fremstiller jomfru Maria. Hun er selvlysende her i Lourdes.

Slava Ukraini!

I midten av mai hvert år holdes en internasjonal militærvalfart i Lourdes i Frankrike. Uniformerte fra hele verden samles for å be og bygge brorskap. Og denne kvelden, under årets festival, som riktignok er nedskalert på grunn av pandemien, marsjerer og synger nesten 10.600 menn og kvinner i fellesskap.

Blant troppene skimtes også et gult og blått flagg.

– Vi er her for å gå til Gud, og for å be Gud om hjelp. Og kanskje, hvis han hjelper oss, så vinner vi krigen, sier en ung mann med ukrainsk flagg på skulderen.

Han er tyve, går til vanlig på militærakademiet i Kyiv, og deltar i en knøttliten ukrainsk delegasjon i Lourdes. Det er første gang flere av dem er er utenfor Ukrainas grenser, skjønt det er bare for noen dager.

Militærvalfart Lourdes

– Det er viktig for oss å være her, fordi vi får fortalt hva som skjer. Vi ble angrepet, og vi trenger støtte fra dere, sier Pavlo Jermokhin, mens ukrainerne kjemper seg gjennom de trange gatene i den sydfranske byen etter at lyktene er slukket og amen er sagt.

– Slava Ukraini! – Ære til Ukraina.

Militærvalfart Lourdes Ukraina Pavlo Jermokhin

For annenhver meter blir de forsøkt stanset av andre uniformerte, som vil ta selfier eller fortelle at de støtter Ukrainas kamp. Det er rørende, og litt slitsomt.

– I går brukte vi en time bare på å gå et par hundre meter bort til hotellet, sier Max Zholanov og ler.

På broen

Gamlebyen tettes igjen av soldater som spiller opp til fest. Nachspielene på Pont Vieux, broen som binder byen sammen, er beryktet. Det fortelles historier om franske fremmedlegionærer som havnet i slåsskamp og kastet hverandre i elven.

Denne kvelden har tyske og italienske soldater kastet seg ut i en armhevingskonkurranse, men de fleste bruker anledningen til å få nye venner over en halvliter.

Jeg ber om å finne ekte kjærlighet. Hvem vet, kanskje skjer det et mirakel

—  Rachel Labbé

– Dette er perfekt. Alle smiler, og du møter masse folk fra ulike land, sier Rachel Labbé fra det franske gendarmeriet.

Hun er i ferd med å bli kjent med italienske Vittorio DiScala, og de to legger kjapt til at de også er i Lourdes for å be.

– Jeg ber om å finne ekte kjærlighet. Hvem vet, kanskje skjer det et mirakel, sier Labbé og gliser.

---

Militærvalfart til Lourdes

  • Hvert år samles tusenvis av soldater fra hele verden til en internasjonal militærvalfart i Lourdes.
  • Arrangementet skjer i regi av Den katolske kirke, og har røtter tilbake til slutten av 2. verdenskrig, da franske soldater samlet seg i Lourdes for å be om fred. Siden deltok også tyske militære, og i 1958 ble militærvalfarten etablert.
  • På det meste har deltakertallet vært oppe i 45.000 personer. Vanligvis deltar også norske vernepliktige. De ble i år forhindret på grunn av pandemien.
  • Lourdes er et kjent pilegrimsmål i Sør-Frankrike. I 1858 sies det at jomfru Maria viste seg her for en ung tenåringsjente. Årlig søker 3.5 millioner mennesker hit, mange i håp om å bli helbredet fra sykdom og plager.

---

Rachel Labbé og Vittorio DiScala synes det er gøy å møte folk fra mange andre nasjoner.

«Stuff of a warrior»

Lourdes ligger lunt til ved Ousse, en sideelv til Gave de Pau. Grønnkledde åser reiser seg på alle kanter, og når solen stiger i øst skimtes også litt hvitt pudder på fjelltoppene i horisonten. Da samler også morgenfuglene seg i en grotte nede ved elvebredden for å feire messe.

– Det er mange distraksjoner i verden. En del av dem holdt meg våken til klokken tre i natt, sier den britiske militærbiskopen Paul Mason til lett humring fra de oppmøtte.

De står på stedet der fortellingen om Lourdes begynte.

Historien går tilbake til 1858, da en fattig tenåringsjente, Bernadette Soubirous, skal ha opplevd at en mystisk kvinne snakket til henne akkurat i denne grotten. Kvinnen fortalte at hun var jomfru Maria, og hun viste Bernadette hvor hun skulle grave for å finne en kilde med helbredende kraft. Hun ba også om at det ble holdt prosesjoner og bygget en kirke på stedet. Slik begynte pilegrimene å strømme til.

Mason griper til Spice Girls-uttrykket «Girlpower» om det som skjedde, og advarer mot kun å snakke om jomfru Maria som mild og saktmodig.

– Dette er «the stuff of a warrior». Og hun bærer Kristus inn i kampen, sier han til forsamlingen.

Lourdes Militærvalfart Pavlo Jermokhin

De av oss som har tjent i militæret og vært utstasjonert, har vært vitne til noe av det verste menneskeheten er i stand til. Vi trenger et sted – og et øyeblikk – der vi kan bli hele igjen

—  Pascal Hanrahan, feltprest

Flagg og kors

Mens solen stiger, blir svettedråpene flere. Men det er uniformsplikt i Lourdes, og i et mylder av tykke mørke dresser dekorert med stjerner, striper og medaljer møter vi feltprest Brian Minietta.

– Det er rimelig fantastisk at jeg kan ha både flagget og korset på uniformen, sier amerikaneren, som selv er protestant, og vitner om at valfarten er et møtested også for kristne fra ulike kirker.

– De siste månedene har den russisk-ortodokse kirke fått mye kritikk for å støtte styrkene som kriger i Ukraina. Er det ikke det samme som skjer her, at kirken velsigner krig?

Minietta rister på hodet.

– Ordene for det som skjer her, er enhet og forsoning, noe som ikke minst kommer fram når du ser på historien.

Militærvalfarten har røtter tilbake til 2. verdenskrig, da franske soldater møttes i Lourdes for å be. Snart deltok også tyske krigsfanger å delta, og gradvis kom flere og flere til. I 1958, 100 år etter Bernadettes visjoner, så den internasjonale militærvalfarten dagens lys.

FELTPREST: Brian Minietta

Slippe smerten

Hvor enkelt er det å kombinere kristen tro og militærtjeneste? Reklamer for «Catholic Military Connect», en ny app som skal gjøre det enklere å være kristen soldat, dukker stadig opp i Lourdes. Miniettas irske kollega Pascal Hanrahan sier på sin side at et sted som Lourdes, nettopp på grunn av militærets oppdrag, er høyst nødvendig:

– De av oss som har tjent i militæret og vært utstasjonert, har vært vitne til noe av det verste menneskeheten er i stand til. Vi trenger et sted – og et øyeblikk – der vi kan bli hele igjen. Lourdes gir en slik mulighet til å gi slipp på smerten og mørket vi har opplevd, og komme tilbake til Kristi lys, sier han.

– Noen mener det eneste riktige for kristne er å være pasifister. Hva vil du si til det?

– Jeg vil si at i våre hjerter er vi alle pasifister. Vi lengter etter fred, men vi lever også i denne spenningen mellom mørke og lys, godhet og ondskap, og det fordrer at vi noen ganger må gripe inn militært. Ikke som en første utvei, men som en siste, fordi mennesket er fallent.

Pascal Hanrahan Militærvalfart Lourdes

En verdikrig

– Kirken må kalle ondskapen ved dens rette navn!

Appellen kommer fra Mykhailo Koltun. I Ukraina finnes en gresk-katolsk kirke som er i kommunion med paven i Roma, og her er Koltun militærbiskop. Vi møter ham på en mottakelse i regi av Knights of Columbus, en amerikansk organisasjon som er en slags hybrid av et forsikringsselskap og en rotaryklubb.

Hvert år støtter de amerikanske soldater som vil reise på valfarten. I år finansierer de også den vesle ukrainske delegasjonen. Den består av seks soldater, noen mødre som har mistet sønnene sine, to feltprester og biskopen. De synes det er godt å føle på solidariteten, sier Koltun, som mener Ukrainas oppgave er denne:

– Å være en frelser, ikke bare for Europa, men for hele verden.

Militærbiskop Mykhaylo Koltun fra Ukraina Lourdes Militærvalfart

Han opplever at krigen i hjemlandet handler om mer enn landområder, at den er en kamp om verdier:

– Og kristen tro vil hjelpe oss til å stå sammen, slik at vi vinner denne krigen, sier han besluttsomt.

Her møter vi også Pavlo Jermokhin og de andre ukrainske soldatene på ny.

Anastasiia Kandybal forteller at tankene lett glir andre veier. Moren hennes er soldat, og Anastasiia vet ikke hvor hun er. Men nettopp på grunn av moren, har hun meldt seg til tjeneste. Når hun kommer tilbake til Kyiv, venter skolebenken på militærakademiet. En dag håper hun å bli militærpsykolog, forteller hun.

– Jeg har lyst til å kunne hjelpe, fordi det er veldig tøft å være soldat, ikke minst etterpå.

Ukrainske Anastasiia Kandybal sikter mot å bli militærpsykolog

Det uforklarlige

Vanlige byer har sykkelfelt. Lourdes har rullestolfelt. Alain Vidal er en av dem som bruker det. Han vet hva Anastasiia sikter til.

Vidal hadde 25 år bak seg i den franske marinen, og fikk et tøft liv etterpå. Så mistet han begge bena og fikk en chip i hodet. Under et sykehusopphold i Paris møtte han noen kvinner fra Hospitalité de Notre-Dame des Armées (HNDA), en organisasjon som bistår nåværende og tidligere militære med ulike handikap. De fortalte at de også kunne hjelpe ham hvis han ville bli med til Lourdes.

– Først sa jeg nei. Etter hvert sa jeg kanskje. Til slutt sa jeg «greit». Men jeg kom hit helt uten forventninger.

Men Vidal likte å være på tur, og syntes det var hyggelig å møte andre. Dermed ble han med også neste år, og det var da «det uforklarlige» hendte, som han kaller det. Han hadde spist frokost, og var på vei for å møte noen av de andre i gruppen, da rullestolen hans brått svingte til siden og stoppet rett foran en skriftestol.

– Det skjedde helt ut av det blå, og uten at jeg hadde ment det. Som om stolen styrte seg selv. Så jeg bestemte meg for å dytte inn døren.

Det ble hans første skriftemål på mange tiår.

Alain Vidal Militærvalfart Lourdes

– Etterpå var det som om alt var forandret. Jeg synes alt rundt meg strålte. Før hadde alt virket umulig. Nå virket alt mulig, sier Vidal, som kommer tilbake år etter år.

– Hvorfor det?

– Jeg trenger det selv, men jeg håper det også kan bety noe for andre. Fordi jeg ikke har ben, tror jeg det lettere for folk å ta kontakt med meg. Og du skal ikke undervurdere hva det betyr å snakke med noen, eller bare at noen tar hånden din.

Lourdeseffekten

Det er cirka 200 deltakere med ulike funksjonsnedsettelser på militærvalfarten. Enda flere bærer på usynlige skader, erkjenner Jean-Michel Oges som jobber i HNDA.

– Og her opplever mange at de kan snakke om ting som er veldig personlige. I dét ligger det et mirakel, sier han og får støtte av Afghanistanveteran, valfartsveteran og sersjant i britiske Royal Marines, Kieran Quinn:

– Vi har brakt folk over hit som har vært skadet. Om ikke annet, opplever mange en følelse av en slags mental helbredelse. Du kan si at det skjer gjennom messene, men også ved at folk møtes og deler historiene sine. Jeg tror dette er del av «Lourdes-effekten», sier han, og legger kjapt til:

– Og jeg tror Vår Frue har en rolle å spille i dette.

I grotten der Mariaåpenbaringene sies å ha skjedd feires det i dag gudstjenester.

Det er nødvendig å forstå at fred krever rettferdighet. Og det kan ikke skje en reell forsoning foruten anger

—  Andriy Zelinskyj, ukrainsk feltprest

Forsoningens krav

Ville det vært bedre for alle hvis våpnene ble smidd om til plogskjær, som det heter i 2. Samuelsbok?

Den svenske kristne forfatteren Magnus Malm har de siste ukene skapt debatt i Skandinavia ved å spørre hva som ville skjedd hvis ukrainere ikke tok til våpen da Russland angrep.

Den ukrainske jesuitten og feltpresten Andriy Zelinskyj, blir tydelig provosert. Denne helgen er han i Lourdes, men han kommer fra et land i krig, og forteller at han selv han vært i skyttergravene i Donbass:

– Det er nødvendig å forstå at fred krever rettferdighet. Og det kan ikke skje en reell forsoning foruten anger, konstaterer han.


Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur