Kultur

Skriver om morens mørke adopsjonshistorie

ADOPSJON: Hennes mor ble adoptert i en tid da adoptivforeldre hadde «angrefrist» på fem år. Nå har Silje Førsund skrevet en bok hun håper politikere leser.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

– Når vi tar på oss ansvar for å gi et barn et nytt hjem, er det ekstremt viktig at vi gjør det på en skikkelig måte.

Silje Førsund har alltid visst at moren var adoptert, men det var først da hun var 13 år at moren kastet et nytt, mørkt lys over historien. Da fortalte hun hvorfor adoptivforeldrene aldri burde fått adoptere henne. Fra det øyeblikket var ikke Silje (13) lenger et barn, sier hun selv.

Tenåringen så livets brutalitet i hvitøyet, og det stod plutselig klart for henne: Hun ville bli journalist, hun ville påpeke urett.

– Dette er mitt lille bidrag til at vi kanskje kan snakke litt mer åpent om adopsjon. Jeg håper den kan hjelpe familier og venner til å forstå hvordan en adopsjon kan påvirke den adopterte og dens relasjoner, sier journalisten om sin ferske bokutgivelse.

– Også håper jeg politikerne leseren den.

Fabrikkerte fødselsattester

I sakprosaboken En godt bevart hemmelighet forteller Førsund blant annet adopsjonshistorien til moren Marilyn. I likhet med en rekke andre barn av enslige mødre i etterkrigstiden, ble lille Marilyn adoptert bort i 1952.

.

I boka skisseres et lite flatterende bilde av private adopsjonsformidlere, som statlige myndigheter også hadde fått en rekke bekymringsmeldinger om årene i forveien.

«Private adopsjonsformidlere lot spedbarn bli adoptert bort timer etter fødsel, fødselsattester ble jukset med, og barn ble overlevert til alkoholiserte hjem», skriver Førsund.

Sommeren 1953 vedtok Stortinget derfor å gjøre adopsjonsformidling til et offentlig anliggende, og fratok private aktører bevillingen. Det skjedde bare ett år etter at Marilyn var adoptert bort.

“Det er helt klart at staten ikke gjorde nok for å undersøke mine adoptivforeldre, om det var grunn til å tro at adopsjonen ‘var til gagn for barnet’», sa Marilyn Førsund til Telemarksavisa i 2008, i forbindelse med at hun forsøkte å få erstatning fra staten for å ha godkjent en adoptivfamilie som aldri skulle fått ansvaret for henne.

– Det som er viktig for både moren min og meg, er ikke bare å fortelle én unik historie. Jeg har et ønske om å si noe mer. Hennes adopsjonshistorie, og konsekvensene av den, sier mye om adopsjon i etterkrigsårene, forteller datteren, som også beretter historien til fem andre norskadopterte.

Mangler kompetanse

Norges første adopsjonslov kom i 1917. Siden har den blitt revidert en rekke ganger. Mellom 1948 og 1986 hadde adoptivforeldre blant annet en «angrefrist» på fem år. Dersom barnet hadde en sykdom som kunne kobles til tiden før adopsjonen, kunne den oppheves.

I 1990 trådte FNs barnekonvensjon i kraft. Den skulle styrke beskyttelsen av barns rettigheter. I artikkel 20 heter det at barn som er fratatt sitt familiemiljø har rett på «særlig beskyttelse og bistand fra staten». Da den norske adopsjonsloven sist ble revidert i 2017, krevde derfor flere at oppfølging skulle bli fastsatt ved lov. Slik gikk det ikke.

Norske myndigheter mener dette allerede er dekket gjennom eksisterende systemer som barnehage, skole og helsetjeneste – kort sagt det alle barn og familier i landet har krav på.

– Det er vel en tradisjon for at det offentlige helseapparatet skal ivareta mest mulig. Men når alle de andre nordiske landene tilbyr oppfølging, og når fagfolk i Norge gjentatte ganger også har anbefalt det, er det rart de ikke lytter, synes Førsund.

Jeg synes det er ganske nonchalant å gå rundt og tro at vi kan se oss selv i speilet og si at vi ikke har gjort noe feil

—  Silje Førsund

– Sprikende lovverk

På sensommeren i fjor publiserte Folkehelseinstituttet en rapport som slår fast at tre av fire adoptivforeldre har barn som har hatt vansker. Mange av disse opplever at de har fått betydelig mindre hjelp enn de trenger.

– Det er opplagt at dersom adopterte hadde fått hjelp til å forstå seg selv, ville de kunne levd lykkeligere liv. Mye handler om å være klar over hvilke emosjonelle utfordringer som kan komme. Et savn blant mange er også ordentlig kunnskap og fagfolk som kan adopsjon. Det er virkelig få som har spisskompetanse på det i Norge, sier Førsund.

Noe hun har hørt gjentatte ganger i samtaler med adopterte, er viktigheten av å kjenne sin medisinske historie. Særlig hvis man får barn, har Førsund registrert at dette behovet melder seg.

– De tingene jeg tar som en selvfølge, er noe mange adopterte ikke aner noe om. Og der er lovverket sprikende – noen får innsyn i egen forhistorie, mens andre får det ikke.

Utenlandsadopsjon

Det siste årene har en rekke norske utenlandsadopterte utfordret solskinnshistoriene om utenlandsadopsjon. Med økt styrke har flere og flere tatt til orde for at norske myndigheter må granske egen adopsjonshistorikk – og stanse alle adopsjonsprosesser frem til det har skjedd.

Silje Førsund følger debatten tett, og slutter seg til oppfordringen om at Norge må ta sin del av ansvaret.

– Jeg synes det er ganske nonchalant å gå rundt og tro at vi kan se oss selv i speilet og si at vi ikke har gjort noe feil. Det tror jeg ikke noe som helst på. Norske myndigheter kan ikke fraskrive seg ansvaret for utenlandsadopterte.

Silje Førsund. En godt bevart hemmelighet.

Samtidig har hun undret seg over hvorfor ikke det samme forsøket på oppgjør kommer fra norskadopterte.

– I arbeidet med boka stussa jeg over at det er dobbelt så mange norskadopterte. Vi må ikke slutte å snakke om de problematiske sidene ved utenlandsadopsjon, men hvorfor hører man så lite fra og om norskadopterte? Jeg opplever at det er en litt usynlig gruppe.

Når vi tar på oss ansvar for å gi et barn et nytt hjem, er det ekstremt viktig at vi gjør det på en skikkelig måte

—  Silje Førsund

– Vi vet lite

Og det er ikke noe retorisk spørsmål fra Førsund, som innleder En godt bevart hemmelighet med det samme tankekorset: «Det er aldri blitt skrevet en dokumentarbok om nasjonalt adopterte. Vi vet nesten ingenting om dem.»

– Jeg vet at en del har kjent på skam. Det er riktignok ikke unikt for innenlands-adopterte, men man kan jo faktisk skjule det i langt større grad.

Moren leder i dag den landsdekkende organisasjonen Adopterte, som blant annet har kjempet for at adopterte skal få innsyn i enhver opplysning om egen adopsjon. Mange voksne adoptert i perioden 1945-1965 vet fortsatt ikke at de er adoptert, skriver organisasjonen på nettsiden.

I et intervju med Vårt Land i fjor, beskrev Lindie Landmark – som fant ut av at hun var adoptert i en alder av 52 år – at hun da «fikk en ro jeg ikke visste jeg manglet».

– Det å få sånne brikker på plass, selv om man ikke engang visste at man manglet dem, er sentralt for mange. Det er noe med å skjønne hvem man selv er. Mange forteller at de trenger å vite hvor de kommer fra for å vite hvem de selv er.


Elias Bakken Johansen

Elias Bakken Johansen

Elias Bakken Johansen er journalist i Vårt Lands kulturavdeling

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur