Kultur

Kvinnelige soldater kan ha sterk symboleffekt

KRIG: Lykkes man med å mobilisere kvinner, har man større sjans for å vinne en krig, hevder forskere. Men krig kan også gjøre kjønnsrollemønstrene mer konservative.

Ukrainian female soldiers gather along Khreshchatyk Street before the start of a military parade to celebrate Independence Day in Kiev, Ukraine, Friday, Aug. 24, 2018. (AP Photo/Felipe Dana)

De har gitt navn til både en elv i Sør-Amerika, en gammel Volvo-modell og en stor nettbutikk. Amasonene var antikkens kvinnelige krigere, en hær som hørte til blant guder og halvguder i den greske mytologien, som var innblandet i store slag og kjærlighetsfortellinger – og, som ifølge legenden, skal ha skåret av det ene brystet for å kunne spenne buen.

– Inntil nylig har forskere hevdet at amasoner kun var fiksjonsfigurer, men nye og pågående arkeologiske utgravinger viser at fortellingene har en rot i virkeligheten, sier Adrienne Mayor, forsker ved Stanford University og forfatter av The Amazons.

Boken har blåst liv i debatten om de gamle mytene faktisk har en kjerne av sannhet. Men hvor ble de i så fall av, de krigerske kvinnene?

Et ukrainsk frimerke viser en amasone til hest med buen spent.

Øst-Europa i front

– En del geriljagrupper og paramilitære grupper, særlig marxistiske grupper, har langt høyere kvinneandel enn det mange er klar over. Så ideen om at kvinner er fredelige, og menn krigerske har mange empiriske utfordringer, for å si det slik, konstaterer Inger Skjelsbræk, forsker ved fredsforskningsinstituttet PRIO, og leder også Senter for kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo.

Når det gjelder statlige militære styrker, er situasjonen en annen:

– Kvinner har hatt en plass i støttefunksjoner. Men det er først i nyere tid at vi ser at kvinner deltar også som soldater og offiserer, sier Louise Olsson, som også er PRIO-forsker.

Hun plasserer vendepunktet på 1970-tallet, da debatten rundt diskriminering på grunnlag av kjønn inntok militæret. Den pågår fortsatt, og kvinneandelen i forsvarsstyrker øker over hele verden. Men noen har lenge ligget i front:

– Mange av de østeuropeiske landene drev fram likestillingen, som del av den kommunistiske ideologien, sier Olsson, og peker på at det er tidligere kommuniststater som Ungarn og Bulgaria som i dag har høyest kvinneandel blant Nato-landenes forsvarsstyrker.

Sjokkerte grekere

Også Ukraina har høy kvinneandel. Forut for den russiske invasjonen var 30.000 kvinner innrullert i forsvaret, det vil si 15 prosent av styrkene. Skal vi tro antikkforsker Adrienne Mayor, har ukrainerne mektige formødre:

Riktig nok er ikke de greske kildene samstemte, men flere av dem sier amasonene kom fra Skytia, som ligger nord og øst for Svartehavet, nettopp i dagens Ukraina og Russland.

– Og ukrainerne er veldig stolte over å bli assosiert med amasonene og virkelighetens krigerkvinner, sier Mayor.

The Amazons av Adrienne Mayor (Princeton University Press, 2014)

Boken hennes, The Amazons, er omstridt. Enkelte forskere har etterlyst tyngre kildegrunnlag, men Mayor mener det er grunn til tro at det nettopp i disse områdene har eksistert et nomadefolk også med kvinnelige krigere. Hun viser til arkeologiske funn, gravhauger, der kvinner i alderen 13 til 45 år er begravet med våpen, og på samme måte som mannlige krigere.

– Dette er troverdige bevis som antyder at mytene om amasonene var preget av livet til virkelige steppenomader, mener Mayor.

Hun sier nomadefolket førte et liv som krevde at alle bidro, kvinner som menn. De var et hestefolk, alltid underveis, på jakt, og på utkikk etter nye beitemarker. De havnet i kamper med andre stammer.

– En slik livsstil oppfordret til likestilling, og den viktigste faktoren var kombinasjonen av hester og buer. På hesteryggen ville en kvinne med en bue være like dødelig som en mann, sier hun, og bemerker at en slik livsstil sto i sterk kontrast til det greske jordbrukssamfunnet.

Hun tror derfor møter med steppefolket må ha sjokkert og imponert grekerne – og på den måten gitt opphav til mytene.

På hesteryggen ville en kvinne med en bue være like dødelig som en mann

—  Adrienne Mayor
Adrienne Mayor

Desperate tider

Kvinnelige soldater kan ha sterk symboleffekt også i vår tid:

«Det å åpne militærtjeneste for kvinner, er det samme som å si at det er desperate tider: Selv kvinner må kjempe», sier forskeren Jenny Mathers ved Universitetet i Aberystwyth til Wall Street Journal, i en artikkel om det høye antallet kvinner i det ukrainske forsvaret, publisert rett før Russland invaderte landet.

Avisen skrev at antallet kunne øke ytterligere, etter at myndighetene i desember hadde bedt kvinner mellom 18 og 60 år om å registrere seg for tjeneste i tilfelle en fullskala krig.

Inger Skjelbræk tror Mathers kan ha rett i at kvinnelige deltakelse kan forandre forståelsen av konflikten. Hun viser blant annet til studier fra Danmark og Sverige som antyder at når kvinnelige soldater dør og sendes hjem i kister, påvirkes folkeopinionen på en annen måte enn når mannlige soldater omkommer.

– Jeg tror nok de tradisjonelle kjønnsrollene sitter dypt hos mange, konstaterer hun.

Det viser folkelig forankring og gir en organisasjon med bredere kompetanse

—  Louise Olsson

Men kvinnenes tilstedeværelse kan også påvirke krigen på andre måter:

– Det kan også signalisere bred støtte og høy stridsmoral, sier Louise Olsson.

Og ikke bare det: En PRIO-rapport fra 2020 mener å påvise at de som lykkes med å mobilisere kvinner rett og slett har større sjans for å vinne en krig:

– Forskningen på dette feltet er ny. Men det vi vet, er at kriger er ekstremt ressurskrevende, og at personell er en av de viktigste ressursene som finnes. Hvis du har mulighet til å mobilisere en større gruppe, har du en større ressursbase. Det kan òg ha en taktisk og moralsk effekt, fordi det viser folkelig forankring og gir en organisasjon med bredere kompetanse, en som potensielt er mer kreativ, og dermed viser bedre forsvarsevne, sier Olsson.

Bamako, Mali 20190531.
En kvinnelig norsk FN soldat på post i et vakttårn i Camp Bifrost i Bamako. Hun er del av den norske kontigenten som deltar i FNs fredsbevarende operasjon i Mali, MINUSMA.
Foto: Heiko Junge / NTB

En gresk utopi?

Det kan ha vært dette Troja håpet på, da de mobiliserte amasonene til å kjempe på sin side under Trojanerkrigen. En av legendene herfra forteller om amasonedronningen Penthesileia, som blir drept av Akilles. Fortellingen tar en brå vending, i det Akilles tar av hjelmen og ser den døde kvinnen.

Silvio Bär, professor i klassiske fag ved Universitetet i Oslo, synes denne fortellingen er interessant:

– Vi ser at amasonene kjemper i krigen som om de var menn, og Akilles må behandle Penthesileia deretter. Men i det hun er død, når bare kroppen hennes er tilbake, kan han forelske seg i henne. Da blir med andre ord den gamle ordningen, det gamle forholdet mellom kvinner og menn, reetablert.

– Hvilken funksjon kan fortellingene om amasonene ha hatt for grekerne?

Det er et godt spørsmål. I det gamle Hellas var det menn som hadde makten, og fortellingen om amasonene kan ha vært et mytologisk motbilde, en utopi og motsetning til den patriarkalske virkeligheten. Fortellingen kan også leses i et psykologisk perspektiv, som uttrykk for frykt: Hva ville skje hvis kvinnene overtok styret? Her kommer vi inn i kompliserte spørsmål om mytologiens funksjon. Men det som er klart, er at antikkens historieskrivere ikke skilte like strengt mellom mythos og historie, slik vi gjør, sier Bär.

Hvis man ikke skriver en historie som anerkjenner alles bidrag, risikerer kvinnenes bidrag å forsvinne

—  Louise Olsson, forsker
FORSKER: Louise Olsson.

Glemte krigshelter

Historieskrivingen er avgjørende også når det gjelder dagens kjønnsrollemønstre, mener PRIO-forskerne:

– Kriger kan på den ene side gjøre samfunnet mer konservativt. I Ukraina ser vi at kvinnene flykter for å ta hånd om barn og eldre, mens mennene ikke får lov til å forlate landet. Samtidig vet vi at konflikter skaper et sjokk i et samfunn. De strukturene som finnes blir rystet, og på den måten kan det skapes nye rom for likestillingsutvikling, sier Olsson, og viser til erfaringer fra 2. verdenskrig:

Da fikk kvinner oppgaver innenfor logistikk, transport og teknisk arbeid i militærstyrker og samfunnet ellers, oppgaver som tidligere hadde vært forbeholdt menn. Norske kvinner i eksil, i alderen 18 og 40 år, og som ikke hadde omsorgsoppgaver, fikk dessuten verneplikt fra 1942. Og 25 prosent av alle som deltok i motstandsarbeidet var kvinner.

Men etter krigen ble deres bidrag fortiet, skal vi tro boken Usynlig i krig og fred av Britt Tove Berg, som handler om «de glemte krigsheltene».

– Hvis man ikke skriver en historie som anerkjenner alles bidrag, risikerer kvinnenes bidrag å forsvinne, konstaterer Olsson.

Akilles og Penthesileia fremstilt på en en rødfigurvase fra det sørlige Italia (400-tallet f.Kr.)

Ser du på vasemalerier, er amasonene fremstilt ridende på hest med våpen i hånd. De fremstilles ikke som stygge og uattraktive.

—  Silvio Bär

Bryske manne-kvinner

Amasonene ble på sin side aldri glemt. Men fortellingen om dem har tatt nye svinger. I Shakespeares komedie En midtsommernatts drøm (fra 1595), møter vi eksempelvis amasonedronningen Hippolyta. Komedien, som har flere sterke kvinneskikkelser, skal ha blitt urframført med Englands mektige dronning Elisabeth I til stede.

Romantikeren Heinrich von Kleist kastet på sin side øynene på den nevnte Penthesileia. I dramaet Penthesileia: et sørgespill (fra 1808) endrer han sågar slutten. Her blir Penthesileia forelsket i Akilles, og vil ta ham til fange. De havner i kamp. Han dør. Da begår hun selvmord – noe også von Kleist selv gjorde.

Bär ser en forandring i hvordan amasonene oppfattes. I dag er det ikke et kompliment å kalle en kvinne for en «amasone» – ordboken foreslår «mannhaftig (og brysk) kvinne» som forklaring på ordet.

– Men i antikken var det ikke slik. Ser du på vasemalerier, er amasonene fremstilt ridende på hest med våpen i hånd. De fremstilles ikke som stygge og uattraktive. De er kvinner, ikke manne-kvinner, sier Bär.

– Når oppstår vår tids assosiasjoner?

– Jeg tror det er moderne fordommer og ideer som på et punkt bare har blandet seg inn i fortellingen.

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur