Amour et silence – Kjærlighet og stillhet – er en liten bok. Bare 157 sider lang. I pocketformat.
– Den passer faktisk inn i en lomme. Jeg kjenner få bøker som på så liten plass sier så mye vesentlig, sier Erik Varden, katolsk biskop i Trondheim, i Vårt Lands bokspalte «Religiøse Klassikere».
I dag vet vi at forfatter var Jean-Baptiste Porion. Men da Amour et silence først kom ut, i 1951, var den bare undertegnet med «en karteuser». Varden kom over den i biblioteket i klosteret han tilhører i England, Mount Saint Bernard.
– Porion formidler en dyp innsikt i det kristne mysterium – som utlegges helt usentimentalt, men med stor deltakelse. Han viser hvordan dette er grunnlag for hans egen eksistens, og vil formidle det samme til andre. Og han uttrykker seg med en klokkeren klarhet. Ikke ett eneste ord er overflødig. Alt betyr noe, alt peker mot et stort dyp, og alt er inngitt av en dyp fred, sier Varden, som selv er forfatter.
Han uttrykker seg med en klokkeren klarhet. Ikke ett eneste ord er overflødig.
— Erik Varden
---
Religiøse klassikere
- I denne spalten ber vi ulike mennesker anbefale ny og eldre litteratur i sjangerne religiøs sakprosa og oppbyggelig litteratur, og fortelle hva møtet med disse tekstene har betydd.
- I dag: Katolsk biskop og forfatter Erik Varden om Amour et silence av Jean-Baptiste Porion (Éditions du Seuil, 1951)
---
[ Hva skjedde med Donald Miller? ]
Varme og empati
Amour et silence er neppe særlig kjent i Norge. Boken blitt oversatt til engelsk, men aldri til skandinaviske språk. Forfatteren, født i 1899, trådte som 26-åring inn i karteuserklosteret La Valsainte, som befinner seg i Gruyère i Sveits. Porion bodde rett nok 35 år i Roma, som ordenens generalprokurør, men som andre karteusere viet han livet til stillhet og bønn.
– Han var på alle vis en trofast munk, som levde et strengt liv, trofast mot ensomhetens og stillhetens ideal. Han hadde samtidig en stor begavelse for vennskap. Og det er en varme og empati i skriftene hans, som gjør inntrykk på meg, sier Varden, og viser også til brev og andre tekster av Porion som er blitt gitt ut posthumt.
For Porion korresponderte med datidens fremste intellektuelle, slik som Jaques Maritian og hans kone Raïssa, som var gode venner av ham.
– Var han først og fremst opptatt av det indre livet, eller var han som andre på denne tiden opptatt av sammenhengen mellom indre liv og politisk handling?
– Maritain er eksempel på en som var involvert i dette. Og det som Porion trolig så på som sin oppgave, var å forankre denne diskursen i mysteriet. Han hadde en klar innsikt både i politiske bevegelser og kirkepolitiske bevegelser, men forble selv radikalt upolitisk. Han forsøkte å lese tidens ånd i lys av evige verdier og åpenbarte verdier. Og det gjør inntrykk når noen klarer dette med en så skarp penn.
[ Martin Bubers fortelling om jødisk pietisme ble en øyeåpner for Notto Thelle ]
Det er lett å tenke at å lese noe på ny, er bortkastet tid.
— Erik Varden
En lærd
Porion sto heller ikke tilbake for de han brevvekslet med. Varden kaller ham en «uhyre lærd mann». Han mestret noe slik som 14 språk, leste taostiske skrifter på originalspråket, og oversatte den flamske mystikeren Hadewijch. Dette er kilder som kommer til overflaten i Amour et silence. Boken er delt inn i to deler, der den første handler om hvordan man ber, og kan åpne seg for Guds mysterium, mens andre del er en liten samling prekener som han holdt for karteuserbrødrene i La Valsainte.
Varden har lest den mange ganger.
– Dette er en bok jeg alltid har innenfor rekkevidde.
– Legger du merke til andre ting nå enn første gang du leste?
– Jeg vil si både ja og nei. Jeg kan den nesten utenat, men jeg ser stadig tydeligere hvilket dyp som ligger i det jeg allerede har hørt. Jo eldre jeg blir, jo tydeligere står det for meg, denne viktigheten av å lese ting igjen og igjen – at de bøkene som virkelig nærer en, dem skal man selv nære. Det er lett å tenke at å lese noe på ny, er bortkastet tid. Men de bøkene som virkelig har noe å si, de er utømmelige.
[ Eugene Petersons oppgjør med kalendertyranniet ]
[ Ole Hallesby viste at bønnens vesen er hjelpeløshet ]