Kultur

Datteren gruer seg til skolen. Nå vil Carolina bryte tabuet

SKOLE: Stadig flere elever kvier seg for å gå på skolen, hevder forfattere i ny bok. Familien Falck Mercadal kjenner skolefraværet på kroppen.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

– Det er så sårt! Om morgenen kan vi sitte i bilen utenfor skolen en time eller to. Datteren min vil jo så gjerne, og blir kjempelei seg når hun enda en gang ikke får til å gå på skolen, forteller Carolina Falck Mercadal (43).

Hun er mor til et barn som gruer seg til å gå på skolen, og har ufrivillig høyt skolefravær – et økende problem, ifølge den nye boka Skolevegringsmysteriet. Falck Mercadals tenåring har høytfungerende autisme, og er mer hjemme enn på skolen i skoletiden. I stedet jobber hun med fagene hjemmefra, forteller moren. Fraværet er så høyt at datteren sannsynligvis må gå gjeldende skoleår om igjen. Vårt Land har sett karakterutskrifter som bekrefter fraværet. Datteren er innforstått med at moren omtaler henne i Vårt Land.

– Hver dag får jeg vondt i hjertet. Jeg har et barn som ikke passer inn i A4-malen, og hver skoledag blir en påminnelse om dette. Skolen blir et sted der hun opplever nederlag på nederlag, og ingen mestring.

Familien bor i Åsane utenfor Bergen. Men ufrivillig skolefravær finnes i hele Norge: Én elev i hvert norske klasserom står i fare for å utvikle såkalt skolevegring, viser forskning (se faktaboks). Noen nasjonal fraværsstatistikk finnes ikke.

– Datteren min trenger hjelp til å tolke hva de egentlig spør om i timene, og får femmere og seksere når hun får riktig hjelp. Når hun er utrygg, stryker hun i de samme fagene, sier Falck Mercadal.

Man hadde ikke sagt til en rullestolbruker at hun skal ta seg sammen og gå opp trappa

—  Carolina Falck Mercadal

Trodde hun hadde hjerteinfarkt

Husstanden består av mor, datter, to hunder og en katt. I tillegg har Falck Mercadal en voksen datter som har flyttet ut. Selv ønsker moren å belyse hvordan ufrivillig skolefravær påvirker familier.

– Det er tabu å si at du blir syk av å ha et sykt barn, men det er ofte det som skjer, sier hun.

Moren har opplevd gjentatte klager til skolen som en påkjenning. Hun forteller at hun selv kvier seg for å ta kontakt med skolen.

– Jeg var først sikker på at jeg hadde hjerteinfarkt, og ble undersøkt av en lege. Nå har jeg vært til psykolog. Symptomene viste seg å være angst, sier hun.

Selv tar hun igjen eget arbeid når datteren har lagt seg, forklarer hun.

– Jeg prioriterer datteren min først, og kommer gjerne to-tre timer for sent på jobb. Da blir jeg sittende og jobbe til i ett-totida om natta. Det er ekstremt utmattende.

---

Ufrivillig skolefravær

  • Opplæringsloven slår fast at alle elever har rett til et trygt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring.
  • Det finnes ingen offisiell statistikk over ufrivillig skolefravær. I 2018 beregnet bransjebladet Utdanningsnytt at 22.000 barn er borte fra skolen mer enn én måned i året.
  • 3,6 prosent av norske elever oppgir skolevegringsproblematikk som årsak til fravær. Det betyr at én i hver klasse er i faresonen for å utvikle skolevegring, ifølge Trude Haviks (Universitetet i Stavanger) doktorgrad fra 2015.
  • Fra 2015 til 2020 økte andelen elever som går ut av grunnskolen uten såkalt grunnskolepoeng, fra 4,2 til 6 prosent. Mangler man grunnskolepoeng, mangler man standpunktkarakter i over halvparten av fagene når man går ut av tiendeklasse.

Kilde: Utdanningsnytt, Trude Havik, Skolevegringsmysteriet

---

Carolina Falck Mercadal.

– Blir enklere å fraskrive seg ansvar

– Men videregående er ikke noe alle ta. Har dere snakket om andre utdannings- eller jobbmuligheter?

– Når hun er så stor som hun er, vil jeg lytte til henne. Kognitivt er hun sterk, sier Mercadal.

Hun forteller at datteren har lyst til å studere realfag og bli forsker.

– Hun har evnene, men skolen må være trygg. Datteren min sier «mamma, jeg vil på skolen, men jeg får ikke hjelp», sier Falck Mercadal.

Moren mener den videregående skolen må gjøre mer. For eksempel må de få på plass en spesialpedagog til datteren, synes hun.

– Det handler ikke om at skolen ikke vil. Men når man ikke forstår, er det enklere å fraskrive seg ansvaret, og si at det er noe i veien med barnet eller foreldrene.

Hun peker på at datterens diagnose er usynlig:

– Man hadde ikke sagt til en rullestolbruker at hun skal ta seg sammen og gå opp trappa. Men med disse barna er det tilsynelatende akseptert å tenke at de bare må ta seg sammen.

«Beklagelig»

Datteren går på en videregående skole i Bergen. Der leder Sissel Riise elevtjenesten, som har ansvar for elevenes helse og trivsel. Skolen vil ikke uttale seg om enkeltsaker.

– Men om ungdommen opplever at vi ikke tar dem på alvor og vil hjelpe til, er det veldig beklagelig. Generelt er vi åpne for dialog, og går ikke ut og sier at noe er galt med foresatte eller ungdommer, sier hun.

Riise forteller at skolen har fire miljørådgivere, to spesialpedagogiske rådgivere, to karriereveiledere, en minoritetsrådgiver og to helsesykepleiere i 90 prosent stilling hver. Men om helsa er en stor utfordring, tilfaller ansvaret helsevesenet, påpeker Riise.

Om ungdommen opplever at vi ikke tar dem på alvor og vil hjelpe til, er det veldig beklagelig

—  Sissel Riise

– Hvordan jobber dere med å forebygge ufrivillig skolefravær?

– Å trygge elevene er den elementære biten, at de opplever seg som ønskede. Vi begynner allerede ved skolestart. Læreren snakker med og observerer eleven, sier Riise.

Videre følger miljøarbeiderne opp enkeltelever, forklarer hun: De ringer for eksempel eleven om morgenen, eller står og venter ved skoleporten.

– Hvordan jobber skolen for å ivareta foresatte?

– Arbeidet for å sikre best mulig opplæring er foresatte viktig for skolen, men da som part i elevens læring. Skolen er ikke en instans som er innrettet for å dekke foresattes behov.

Riise oppfordrer fylkeskommunene til i større grad å bidra med kurs om samhandling mellom ulike involverte parter.

Ikke «ungdommen nå til dags»

Psykolog Ole Jacob Madsen og arkitekt og journalist Gaute Brochmann har skrevet boka Skolevegringsmysteriet. Den står i butikkhyllene 3. mars.

Forfatter og arkitekt Gaute Brochmann

– Før vi begynte på boka, tenkte jeg det var et sjeldent problem som gjaldt barn med spesifikke utfordringer og diagnoser. Jeg var ikke klar over hvor alminnelig det har blitt, sier Madsen.

I bokas innledning skriver forfatterne at «jo, du kunne også blitt en skolevegrer om du begynte i 1. klasse i dag». Elevene begynner tidligere på skolen og har flere skoletimer enn foreldregenerasjonen. De bruker mer tid på teoretiske fag, og mindre på praktiske. På toppen mener forfatterne å se at elevene er mer eksponert enn før: De har ofte muntlige framføringer, følges tett, og kan ikke gjemme seg på bakerste rad.

– De føler på et økende ubehag over å skulle bli vurdert og sett av medelever, og kjenner på skammen over å ikke være en vinner, sier Madsen.

Dermed er det flere typer barn som kan grue seg til å gå på skolen – ikke bare de som mobbes.

– Noen har tyngre angst- eller autismediagnoser, mens andre for eksempel har brukket en ankel, og synes det er vanskelig å komme tilbake på skolen etterpå. Kravene til å prestere er høye på en rekke felt, og når du først kommer ut av tralten, virker den nesten uutholdelig, sier Brochmann.

Han snakket med elever som kjente på kroppen at prøvene og presentasjonene var stressende og hyppige. På toppen kommer sosiale medier samt trenings- og kroppspress.

– Vi ser et gryende prestasjonssamfunn der menneskeverdet i større grad enn før kobles til hvordan du lykkes på ulike arenaer. Skolevegringen er et uttrykk for den økende belastningen på barn og unges psykiske helse, forteller Madsen.

.

– Føler seg mistenkeliggjorte

Samtidig stiller foreldrene flere krav til skolen, opplevde forfatterne. Foresatte har i større grad et slags «kundeforhold» til skolen.

– Foreldrene er mer troende til å trekke inn advokater for å sørge for at barna får spesialtilpasninga de har krav på. Andre elever har attester fra lege eller psykolog om at de har krav på fritak fra å møte presist, eller å gjøre presentasjoner, sier Madsen.

Samtidig som foreldrene også har et ansvar, ligger løsninga ett sted, mener forfatterne: I den norske skolen.

– Det er en del tilfeller der foreldrene har prøvd alt, men ingenting hjelper. Derfor føler mange foreldre seg mistenkeliggjorte. Tross alt er familien og hjemmet mer sårbart enn skolen, sier Brochmann.

Menneskeverdet kobles i større grad enn før til hvordan du lykkes på ulike arenaer

—  Ole Jacob Madsen, psykolog og forfatter

Og løsninga, hva er den? Ifølge forfatterne er ikke nødvendigvis en kjempeomveltning nødvendig.

Arkitekt Brochmann etterlyser mer rom:

– Det er mulig å se for seg en romsligere skole med plass til alle. Et eksempel kan være at elevene kan velge mellom muntlig og skriftlig besvarelse. Et annet kan være de praktiske fagene. Før fikk elevene dyrket sine ferdigheter, i dag kan du gå ut av ungdomsskolen uten å ha tatt i en spikkekniv, sier han.

Og psykolog Madsen vil ha flere bånd:

– Og jeg har troa på den enkelte lærerens vilje til å se den enkelte eleven, den gode relasjonen til læreren som så deg i en bestemt periode og hentet deg inn igjen

Maria Olerud

Maria Birkeland Olerud

Maria Birkeland Olerud er tilknyttet kulturavdelingen i Vårt Land som journalist og bokanmelder.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur