Kultur

Uighurenes kongerike skjulte et kristent kloster fra 900-tallet

HISTORIE: Et uoppklart drap innledet på slutten av 1800-tallet en jakt på Sentral-Asias hemmeligheter. I det indre Kina dukket det opp tusen år gamle manuskripter som kaster nytt lys over kristendommens reise østover.

Albert Le Coq ledet den tyske ekspedisjonen som kom over det kristne biblioteket i Turfan.

Den britiske offiseren Hamilton Bower hadde et helt annet formål da han i 1890 snublet over en arkeologisk skatt, og med det startet kappløpet om det enorme slettelandskapet helt nordvest i Kina, dagens Xinjiang-provins.

Grunnen var et uoppklart drap. Andrew Dalgleish, en likandes og lokalkjent skotte som med stor suksess drev handel i området, var blitt brutalt drept på vei over det beryktede Karakoram-passet, en ferdselsåre som knytter Kashmir til Yarkant i Tarimbekkenet. Nå hadde Bower reist hit for å løse drapsgåten og straffeforfølge den skyldige. Men underveis, i byen Kuchar, treffer han på en mann som forteller om et helt annet mysterium:

Han forteller om en eldgammel by, bygget dypt nede i ørkenen.

«I thought first that he meant one of the ordinary buried cities of the Gobi Desert; but he insisted that it was something quite different, and explained that it was underground by the wish of the people that made it, not by reason of a sandstorm. He told me also, that one of his friends had gone there and dug for buried treasure, but had found nothing except a book,» forteller Bower i reisedagboken.

Funnet i Bulayïq åpenbarte en rekke spørsmål. Hvem hadde bodd her? Det var Dickens kollega som fant ut at det måtte ha vært et kristent kloster.

Taklamakanørkenen

Det endte med at han kjøpte boken, men da han returnerte til Europa sperret filologene øynene opp. Dette var en buddhistisk tekst, skrevet på sanskrit – med det gamle skriftsystemet brahmi. Teksten ble antatt å stamme fra 400-tallet e.Kr., og var dermed eldre enn noen annen kjent sanskrittekst. Og samtidig begynte det å dukke opp flere fragmenter fra samme område, som ble solgt på de lokale markedene.

Silkeveiene

Slutten av 1800-tallet var et tidspunkt da britene og russerne kjempet aktivt om politisk innflytelse i Sentral-Asia. Dette er kjent som «det store spillet», og det også ble ledsaget av en kamp mellom naturviterne. Gjennom 1800-tallet ble det foretatt en rekke ekspedisjoner som kartla geologi og naturforhold, og det var nettopp den tyske geografen Ferdinand von Richthofen som i 1877 lanserte begrepet Silkeveiene, som vi i dag kaller handelsrutene som forbandt Kina i øst med Persia, Lilleasia og Midtøsten.

Men etter Bowers oppdagelse begynte kappløpet også mellom arkeologene og filologene. De var lokket hit av lokale legender om skjulte byer, og av Richthofens tese om at et hav en gang hadde dekket Taklamakanørkenen og Tarimbekkenet. Han mente at det her fantes eldgamle sivilisasjoner som hadde oppstått da havet trakk seg tilbake.

Først ut var Sven Hedin, en svensk oppdagelsesreisende som sto nær Richthofen. I 1896 fant han ruinene av en by begravd under kvikksand rett nord for Khotan. På sin neste ekspedisjon oppdaget han restene av det sagnomsuste Loulan-riket, som hadde ligget begravet helt siden 300-tallet e.Kr.

.

Et kristent bibliotek

Både Finland, Danmark, Frankrike, Japan og selvsagt Storbritannia og Russland jaktet nå på mumier, kunstskatter og eldgamle bøker. Men fire prøyssiske ekspedisjoner skulle gjøre størst suksess. De fant sted fra 1902 til 1914, og fulgte ulike ruter. Tusenvis av gjenstander og over 40.000 fragmenter ble bragt tilbake til Berlin, og samlingen blir navngitt etter stedet der arkeologene gjorde sitt største funn:

Turfan, også kjent som Turpan eller Tu-lu-pan, en oase omlag 15 mil sørøst for Ürümqi, provinshovedstaden i dagens Xinjiang.

Fragmentene vitnet om hvilken møteplass dette hadde vært. De var skrevet på mer enn 20 ulike språk og skrifttyper, og mange av tekstene var religiøse. Her fantes et enormt korpus av manikeiske tekster, og et betydelig antall buddhistiske tekster. I tillegg viste det seg at rundt 1.100 av dem hadde kristent innhold. Disse var i all hovedsak blitt funnet i Bulayïq, en drøy mil nord for Turfan. Mest sannsynlig var det mer å hente her:

– Prøysserne gravde bare litt i overflaten og gjorde noen helt rudimentære undersøkelser. Og det er bare helt nylig at forskere begynte å se på dette materialet, konstaterer Mark Dickens, en kanadisk forsker som hører til en eksklusiv liten gruppe som forsker på disse tekstene.

Taklamakanørkenen med dagens politiske grenser. Turfan ligger sørvest for Ürümqi, som er dagens provinshovedstad i Xinjiang.

Sogdiana

For funnet i Bulayïq åpenbarte en rekke spørsmål. Hvem hadde bodd her? Hvordan kom de hit? Hvordan levde de? Og ikke minst: Hvor ble de av?

Det var en av Dickens kolleger, Nicholas Sims-Williams ved School of Oriental and African Studies i London, som fant ut at funnstedet i Bulayïq måtte ha vært et kloster. Her fant man liturgiske tekster, psaltere og tidebønnbøker, helgenvitaer, prekener og bibelkommentarer, ofte med asketisk innhold og hyppige referanser til greske og syriske kirkelærere og ørkenfedre.

Det språklige mangfoldet var dessuten markant. 450 av fragmentene var skrevet på syrisk, 550 på sogdisk, men i syrisk skrift, 50 på sogdisk med sogdisk skrift, og 50 var uighurske, enten i uighursk eller syrisk skrift. I tillegg fantes enkelte tekster på middelpersisk, også kjent som pahlavi og nypersisk. For ikke å glemme tekster som var flerspråklige (!).

Det store antallet sogdiske tekster tyder på at munkene kom fra Sogdiana. Dette var et rike som lå innenfor dagens Usbekistan. Og i senantikken og middelalderen var dette en rik kultur, med nære bånd til Persia. Sogdisk var nemlig et iransk språk, og de fleste sogderne regnet seg som zoroastere. Men det fantes åpenbart også mange kristne blant dem:

– Vi aner ikke når sogderne delvis konvertere til kristendommen, men det vi vet, er at sogderne var en type mellommenn langs silkeveien, et handelsfolk, som kontrollerte trafikken mellom den persiske og den kinesiske grensen, sier Dickens, og understreker at det er funnet flere eksempler på kristen sogdisk tilstedeværelse i Kina.

Så hvorfor slo de seg ned i nærheten av Turfan?

Sogderne følte seg truet, og et betydelig antall av dem flyktet til dette nye kongedømmet som uighurene hadde etablert.

—  Mark Dickens, forsker

En trygg havn

Med høye fjellkjeder på alle kanter – Pamir, Tianshan og Kunlun Shan – dekker Tarimbekkenet og Taklamakanørkenen et landområde som er større enn Egypt. Her er det knusktørt, men takket være avrenning fra fjellene finnes det også viktige vannhull for reisende som krysset ørkenen.

Og Turfan var en slik oase, beliggende der to viktige handelsruter krysset i middelalderen. Her etablerte den tyrkiske folkegruppen uighurene kongeriket Qocho på midten av 800-tallet. De var manikeere og kom opprinnelig fra det indre Mongolia, men de hadde flyktet sørover etter å ha blitt fordrevet av kirgiserne.

– I løpet av denne tiden var Turfan et kulturelt og religiøst sentrum i Sentral-Asia, forteller Dickens.

Tekstene i klosterbiblioteket stammer nettopp fra denne tiden, mellom 800 og 1200. Trolig slo mange sogdere seg ned nettopp i Turfan fordi det ble en trygg havn på en tid da det kinesiske Tang-dynastiet begynte å forvise andre folkeslag og religioner.

– Dette var lenge kjent som et kosmopolitisk og åpent dynasti, men de ble etter hvert rammet av en type xenofobi, som førte til at buddhistiske klostre måtte stenge og munkene og nonnene ble tvunget tilbake til et sekulært liv. Det samme skjedde med zoroasterne, og sannsynligvis også de kristne. Vi kan uansett anta at sogderne følte seg truet, og at et betydelig antall av dem derfor flyktet til dette nye kongedømmet som uighurene hadde etablert, mener Dickens.

Mark Dickens

Erkekjetterens kirke

Tekstene fra Bulayïq viser med all tydelighet at de kristne hørte til det som kalles Østens kirke, i dag kjent som Østens assyriske kirke.

De brukte syrisk som sitt primære liturgiske språk, og holdt seg til den syriske versjonen av Bibelen. Men til bibellesninger og tidebønner brukte de også pahlavi og sogdisk, og på et punkt kan det se ut til at uighursk tok over som det viktigste talespråket i klosteret. Også helgenfortellinger, tidebønner og fragmenter av trosbekjennelsen vitner om at de kristne i Turfan hadde røttene sine i Østens kirke, som videreførte den såkalte antiokiske grenen av oldkirken. I en av hymnene som er funnet, nevnes flere av de største kirkelærerne ved skolen i Nisibis, som lenge var senter for antiokisk teologi: Nemlig Diodore av Tarsus, Theodor av Mopsuesti og Nestorius.

Sistnevnte er i vestlig kirkehistorie kjent som en erkekjetter. Nestorius var biskop av Konstantinopel og ble fordømt ved konsilet i Efesos i 431. Den østlige grenen av kirken, som nektet å anerkjenne dette konsilet, ble følgelig kalt «nestorianere».

– Men det er ikke et begrep de noen gang har brukt om seg selv. Dette er noe de er blitt kalt av kristne i vest, og dels av muslimer, bemerker Dickens.

Persias kristne

Selv sporer de røttene sine tilbake til apostelen Judas Taddeus, som skal ha lidd martyrdøden i Persia. VI kan heller ikke overse pinsedag:

– Apostlenes gjerninger forteller at det var samlet jøder fra «alle folkeslag under himmelen», og her nevnes spesielt partere, altså jøder fra det persiske imperiet på Jesu tid. Selv om vi ikke kan vite det med sikkerhet, kan vi anta at disse menneskene tok med seg det kristne budskapet hjem igjen, sier Dickens.

Det finnes klare bevis for kristen tilstedeværelse i det iranske Sasanideriket, som varte fra 224 til 651, og som gjorde byen Seleukia-Ktesifon til hovedstad. Dette ble også lenge et hovedsete for Østens kirke. Men da hadde allerede kirken etablert seg tusenvis av kilometer lengre øst, påpeker Dickens:

– Vi har referanser til kristne i Baktria, altså det nordlige Afghanistan, som går helt tilbake til slutten av 100-tallet og starten av 200-tallet. Vi har også referanser til biskoper på steder som Herat i Afghanistan og Merv i Turkmenistan. Og fra 500-tallet vet vi at det fantes metropolitter her, en tittel som indikerer at de hadde biskoper og en kirkeorganisasjon under seg. Vi kan derfor anta at det var snakk om et stort antall kristne, og kilder fra 500- og 600-tallet bekrefter at det fantes kristne også i de tyrkiske regionene, sier Dickens, og påpeker at nettopp tyrkerne trakk sørover til det nevnte Sogdiana i dagens Usbekistan.

– Og uten at vi vet hvordan, ble også Samarkand med tiden et metropolitanbispedømme, nevner han.

Kanskje ser vi her en buddhistisk idé, med en tanke om at meritter kan overføres.

—  Mark Dickens, forsker

Vin og buddhisme

Østens kirke fulgte med andre ord handelsrutene – og strakk seg over enorme avstander. Funnet fra Bulayïq røper dessuten at de sto i nær kontakt med kristne i vest. I lys av at Turfan-oasen var det vi i dag ville kalt multikulturell, er det samtidig påtakelig hvor ortodokse fellesskapet fremstår, mener Dickens. Det eneste eksemplet man hittil har på innflytelse fra andre religioner, er en liten bønnebok skrevet på en blanding av uighursk og syrisk. Munken som har skrevet den har signert med å si at han vil gi «merittene» til sin far. Dickens påpeker at meritter er en sentral idé i buddhismen – det er noe du samler gjennom gode gjerninger, og som du kan rette mot bestemte mål, for eksempel for å hjelpe dine medmennesker eller for å få det bedre i ditt neste liv.

– Kristne skriber tilegnet gjerne arbeidet til det beste for noen andre. Men kanskje ser vi her en buddhistisk idé, med en tanke om at meritter kan overføres, sier Dickens.

– Kan de få bevisene på at munkene hadde kontakt med andre, tyde på at de kristne levde ganske separat?

– Det kan det. Det finnes tekster som viser at de brukte det samme tolvårige kalendersystemet som andre i Turfan, men vi kan anta at munkene levde et ganske tilbaketrukket liv. Skjønt, munker trenger vin, og vi har en tekst på uighursk med kristne navn som kvitterer ut vinleveranser.

Tospråklig psalter på nypersisk og syrisk, skrevet med syrisk skrift.

Disse mine minste

Samtidig var munkene neppe de eneste kristne i området. Ekspedisjonene fra Berlin fant også det som trolig var en gammel kirke et annet sted i Turfan. Og et helt annet sted, Qara-Khoto i det indre Mongolia, er det funnet en prekentekst som godt kan ha opphav i Turfan, forteller Dickens:

– Den forteller om viktigheten av å vise godhet mot de fattige og gi mat til de som sulter. Den trekker på Matteusevangeliet, og særlig på Jesu ord om at «det du gjorde mot de minste, gjorde du mot meg». Dette kan tyde på at de kristne drev oppsøkende arbeid og hjalp andre.

– Ofte blir det pekt på at kirkens praktiske omsorg for de syke og svake i samfunnet har vært avgjørende for at kristendommen fikk fotfeste i Europa. Vet vi om noe tilsvarende fra Sentral-Asia?

Nei, ikke per se. Problemet vårt er at kildematerialet er begrenset. Vi har bare manuskriptene fra Turfan, samt fra Dunghuan og Qara-Khoto. I tillegg har vi gravsteiner fra det nordlige Kirgisistan og det sørlige Kasakhstan. På disse har vi funnet en interessant tittel som kan oversettes som «Overhode for kjærlighet», og kanskje var dette personer med ansvaret for det praktiske og utadrettede arbeidet i menigheten. Men dette blir uansett bare våre tolkninger. I syriske historiske tekster finnes det referanser til kristne i Sentral-Asia, men disse snakker for det meste om at det finnes en biskop eller metropolitt i den og den byen. Vi har derfor liten informasjon om hvordan de kristne levde hverdagen sin.

De prøyssiske ekspedisjonene fant også en antatt kirke i Qocho, og lyktes å ta vare på flere små veggmalerier. Dette antas å være en fremstilling av palmesøndag.

Liturgiske gåter

Det er usikkert hva som til slutt skjedde med klosteret i Turfan. Vi vet de kristne som i dag regner seg for arvtakere av Østens kirke, først og fremst holder til i Midtøsten, mens den sentralasiatiske grenen av Østens kirke ble strupet gjennom Ming-dynastiet, som førte en hard linje mot fremmede religioner, og ikke minst mongollederen Timur Lenk, som aktivt forfulgte de kristne. I 1284 falt også uighurens kongedømme. Det ble innlemmet i det mongolske riket i 1284.

Dickens håper at vi i fremtiden vet mer, og arbeidet med Turfan-tekstene gjør fremskritt. I 2015 ble alle de tyrkiske manuskriptene gitt ut. Mange av de sogdiske tekstene er også allerede publisert, mens det gjenstår mye arbeid med de syriske tekstene.

Han var åpenbart ikke fornøyd med Dalgleishs velmente råd, og skjøt og knivstakk skotten.

Drapsmannen

Til slutt skal vi vende tilbake til Hamilton Bower. I reiseberetningen hans, som ble publisert i 1895, finner vi svar. Her kommer det fram at Dalgleish hadde hatt følge over fjellpasset, av tjenere og muslimske pilegrimer – som ble vitne til forbrytelsen.

Det var den beryktede kjøpmannen Dad Mahoumed som begikk drapet. Etterpå jaget han tjenerne, og tvang pilegrimene til å sverge ved Koranen på at de skulle tie. Men de fortalte det likevel, og det kom fram at drapet skjedde da følget slo leir for kvelden. Dalgleish og Mahoumed begynte å diskutere Mahoumeds enorme gjeldsproblemer. Han var åpenbart ikke fornøyd med Dalgleishs velmente råd, og skjøt og knivstakk skotten. Etterpå ba han tjeneren til den avdøde om å tilberede et måltid. Han spiste og gikk og la seg i Dalgleishs seng

Til tross for at dette ble kjent, ville ikke lokale myndigheter straffeforfølge Mahoumed. Som hvit europeer erkjente Bower at han hadde dårlige odds mot en fryktet lokal drapsmann. På et punkt bestakk han ustabile kraftkarer for å få hjelp, men reiste så rundt i flere måneder uten finne spor etter Mahoumed. Underveis begynte drapsmannens bror Amir å forfølge Bower. Og da det i april 1890 ble kjent at Mahoumed var blitt arrestert i Samarkand, lovet Amir å hevne broren. Uten at vi får vite hvem som sto bak, skriver Bower til slutt at Amir plutselig «fikk skåret halsen over». Selv reiste han sporenstreks tilbake til India da han fikk vite at Dad Mahoumed hadde begått selvmord i fengselet.

ARTIKKELEN STO FØRST PÅ TRYKK I SEGL – KATOLSK ÅRSSKRIFT FOR RELIGION OG SAMFUNN 2021.

---

Kilder:

  • Bower, Hamilton.: «A Trip to Turkistan», i The Geographical Journal 5, no. 3 (1895).
  • Turfanforschung (Berlin: Berlin-Brandenburgische Akademie der Wissenschaften 2007)
  • «Turfan Expeditions» av Werner Sundermann. https://www.iranicaonline.org/articles/turfan-expeditions-2
  • Dickens, Mark: «Biblical Fragments from the Christian Library of Turfan, an Eastern Outpost of the Antiochian Tradition», i Vahan S. Hovhanessian (red.): The School of Antioch: Biblical Theology and the Church in Syria, 19-40 (New York: Peter Lang 2016)
  • Zieme, Peter: «Notes on a Bilingual Prayer Book from Bulayïq», i Dietmar W. Winkler og Li Tang (red.): Hidden Treasures and Intercultural Encounters: Studies on East Syriac Christianity in China and Central Asia (Wien: LIT Verlag 2009).

---

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur