– Fortellinga i samfunnet er at tro er sært og på vei ut

Det er sommerferie med sprengrund rips og lunkent badevann. Men sekstenåringen Bie Veronika funderer på andre ting. For på gravlunden hun har sommerjobb, ligger en medelev begravet. Han har nylig dødd i en mopedulykke, og på Facebook skriver klassekameratene hilsener à la «Du er i himmelen nå».

Slik åpner Ulla Svalheims debutroman Til troende.

– Hovedpersonen har vokst opp med at hun er alene som troende. Nå tenker hun at klassekameratenes tro er irriterende billig, og spør seg om sin egen tro egentlig er like billig. Snakket om at «vi sees i himmelen» blir en anledning til å tenke gjennom troa, sier forfatteren.

Dermed følger leseren tenåringens leting etter tro og identitet – og vink fra Gud. En hønsehauk setter klørne i hønene; Bie spør seg om det er Gud som snakker til henne. En bie fanget under et vannglass dør; Bie lurer på om det er et tegn. Hun undrer og leser og kikker og lytter.

Og hun lurer på hva medelevene tenker om henne.

Mange kjenner på at de ikke passer inn, og er redde for at troa virker fordummende

—  Ulla Svalheim, forfatter

Skriver om fordommer troende møter

– Fortellinga som gjelder i samfunnet er at tro er sært og på vei ut. Og da skiller man seg vel litt ut når man skriver om dette. Jeg skriver om det i boka, hvordan Bie Veronika er vant til å bli møtt med fordommer om hvordan en kristen person er, siden folk vet hun har vokst opp i en kristen familie, sier Svalheim.

– Er dette en problematikk mange kan kjenne seg igjen i?

– Det er mange forestillinger om hva kristen tro er i dag, som troende selv ikke kjenner seg igjen i. Jeg vil tro mange kjenner på at de skiller seg ut, at de ikke passer inn, og er redde for at troa virker fordummende. At andre tenker «har du ikke skjønt bedre?»

[ Les anmeldelsen her: Mye er lovende i Svalheims debutroman. Men borer den dypt nok? ]

Men Bie har så klart skjønt bedre. Hun ønsker bare å forstå enda mer. For hun har arvet kristendommen fra foreldrene – og vil gjøre den til sin egen.

– Når du arver troa, gis du en måte å tolke livet på, og noe å vokse inn i. Ofte belyses nedarvet tro i sammenhenger der man skal ta et oppgjør med, eller gjøre opprør mot, en innsnevret måte å tenke om omverdenen på.

Uunngåelig arv

Svalheim ville heller utforske det gode som ligger i en nedarvet tro.

– For Bies del er det å arve tro noe veldig fritt, at det er veldig lite press der. I samfunnet vårt setter vi selvstendighet høyt, men det å ikke se at man arver mye fra omgivelsene, er å være blind for enkelte premisser.

Dette gjelder ikke bare tro, mener hun: Det gjelder alle familietradisjoner, like mye skikken med å gå på ski heller enn i kirka om søndagene. Likevel, påpeker forfatteren, plasseres gjerne gudstro i en privat boks utenfor resten av allmennheten.

– Det er som om samfunnet vil at tro skal høre til i en egen, adskilt sfære. Det er en sekulær måte å tenke om religion, for som jeg utforsker i romanen: For den som tror, er troa et blikk på virkeligheten som former alt.

[ Unge muslimer og kristne vegrer seg for å dele om tro på sosiale medier ]

Flørt med mystikk

Og Bie Veronikas blikk på verden er fylt av sammenligninger og metaforer, til og med symboler. Hun ser regnbuer og tenker på regnbuepakten etter syndfloden. Hun klipper røttene av et tre på gravplassen, og lurer på om også hun er løsrevet. En rekke kapitler i boka har tittelen «Lignelse».

– Er det noe med den åndelige tematikken som inviterer til litterær bilderikdom?

– Ja, jeg utforsker et trosblikk som kan være metaforisk. På den ene siden har du virkeligheten, og på den andre siden har du den åndelige virkeligheten, og sammenblandingen av disse har noe symbolsk eller metaforisk ved seg, sier Svalheim.

Når du arver troa, gis du en måte å tolke livet på

—  Forfatter Ulla Svalheim

For, påpeker hun, en metafor er noe som er to ting samtidig. Dette i motsetning til en sammenligning, der en ting ligner noe annet. Ta nattverden, for eksempel: Den er både brød og vin, og Guds kjøtt og blod. I alle fall i Den norske kirkes lære, der Svalheim vokste opp.

Romanen hennes har en jeg-forteller som har flørtet med mystikk: Én gang besøkte hun en retreat med pusteøvelser og «slørete» ord – og fikk nok.

– I troa har vi mye som kan bli diffust, og mye som kan fortolkes. Men nattverden er helt konkret, og samtidig i kjernen av den kristne troa, ved at den henger sammen med inkarnasjonen og korsfestelsen. Den er en håndgripelig side ved kristendommen som man rett og slett kan tygge på, sier forfatteren.

---

Ulla Svalheim

• Født i 1991 og oppvokst i Tvedestrand.
• Jobber som redaktør for BLA - Bokvennen Litterær Avis og kritiker i Vårt Land.
• Til troende (Gyldendal) er hennes første bok.

---

– Kunne ikke handlet om noe annet

For forfatteren representerer nattverden en motsetning til fabulering og tankespinn – som Bie Veronika bruker mye tid på. Tenåringsjenta leser Jobs bok og trekkes mot den gammeltestamentlige rikingen som mister alt: «Hun hadde sett sorg og ville gjerne kjenne til den, kjenne til den og vokse opp (...)», skriver Svalheim.

– Det er ungdommelig overmot og selvklage i det. Job mister alt. Selv har hun bare mistet en klassekamerat som hun ikke brydde seg om. Men hun kjenner seg igjen i behovet for svar, og trekkes mot det at Job sier: Nå får du vær så god å svare, Gud!

I romanens første setning heter det at «[D]et er mulig at det å søke Gud mest kommer av et ønske om å være et sjelsvesen».

– Like mye som tro, handler dette om å finne sin egen identitet og finne ut hvem man er og hva man står for, sier Svalheim.

Bokbransjenettstedet Bok365s anmelder mente boka var en dannelsesroman som like gjerne kunne handlet om søken etter tilhørighet i andre tankegods, som politiske ideologier.

– For meg kunne det ikke handlet om noe annet. Men jeg er glad leserne legger merke til at mye av romanen handler om ungdomstid, familierelasjoner og det å bli eldre.

Nattverden er en håndgripelig side ved kristendommen som man rett og slett kan tygge på

—  Forfatter Ulla Svalheim

[ Iman Meskini fikk meldinger fra unge som syntes tro var vanskelig ]

Øyeblikket hun skjønte hva hun skrev om

Da Svalheim skrev romanen, løp hovedkarakterens evinnelige metafor-fortolkning sammen med skildringa av å bli voksen.

– En gang jeg var ute og gikk for rundt to år siden, kom jeg på ordet «metaformose». Det er på mange måter et idiotisk ord som er umulig å lese riktig; man leser det bare som metamorfose. Men jeg syntes det var morsomt. Og da jeg kom på ordet, skjønte jeg hva jeg skrev om, sier forfatteren.

Ungjenta i boka gjennomgår en forvandling fra barn til voksen. Og hun forflytter seg fra barndommens virkelighet og inn i en bevisst trosvirkelighet.

– Boka leker med Bies tolkningstrang. I stedet for at metamorfosen går knirkefritt, blir hun stående og stampe – i mose, eller i ei fortolkningsmyr, som jeg kaller det i boka. Hun ønsker å komme videre, men prosessen dit er …

– Hun virrer og surrer som en bie?

– Ja, kanskje det?

Eller kanskje hun står på stedet hvil: Å bie er også et verb.

– Bie er et påfallende navn. Romanen utforsker det å arve troa på den ene siden, og det å velge den på den andre siden. Da gjør det sære navnet henne til et tydelig individ midt oppi det hele. Og det viser at hun er en høyst fiktiv person, sier Svalheim.

Til orientering: Ulla Svalheim anmelder bøker i Vårt Land.