Mener hans nye altertavle også kan tolkes sekulært

En sving ned Trolldalen på Kråkerøy fører til atelieret der billedkunstneren har holdt til i tre tiår. I hagen står fint tilhugde granittblokker fra tidligere kunstverk, en mislykket madonna hviler i gresset inntil en stabel med skifer. Døra åpner inn til et peisvarmt atelier med godt overlys.

Om en snau uke skal Tor Lindrupsen ta turen til Vennesla sammen med Kristus og alle dyrene. Der, i Nye Vennesla kirke, monterer han den tjuende altertavla han har laget. Den første står i Ski nye kirke fra 1988.

– Det er skummelt mange, sier han.

En annen ting som er skummel er at menigheten bare har sett tegninger.

– Men jeg har aldri opplevd at oppdragsgivere vil etterprøve eller sensurere underveis.

I det blå

I et rømmebeger rører han blåfargen og stryker den på en torsk. Når fargen er tørr, skal han slipe til den siste finishen før han lakkerer. I bibelordboka har han ikke funnet fargen blå. Den fargen kom for første gang inn i den norske Bibelen med den siste oversettelsen. Tidligere stod det fiolett.

– Blå er en ubibelsk farge, sier han med et smil, og føyer til at selv om de riktig gamle egypterne hadde et ord for blått, kom det ikke inn i andre språk før pigmentet ble funnet.

– Hva er det vi ser hvis vi ikke har ord for det? Det er et spennende spørsmål, sier han.

[ Mener Kulturrådet nedprioriterer bøker med kristent innhold ]

En god start

Ideene henter han på stedet. Da Lindrupsen var i Vennesla første gang, var bygget bare tegninger. Rommene var ikke der. Likevel måtte han forsøke å gå inn i dem. Han merket seg at selve Vennesla lå nede i terrenget. Han kunne ikke unngå å se at elva Otra rant like ved. Han leste seg opp på lokalhistorien.

På tegningene så han at alterveggen strekker seg mot en lyssjakt. Ideen ble født om å rette verket helt opp og la det gjennomstrømmes av blått. Elva Otra henter navnet fra dyret, og et sted i atelieret finnes det en oter. Den skal også med.

Fargen blå – og vann – strømmer gjennom arbeidene hans helt fra det første i Ski. På 1980-tallet var Lindrupsen så tett på ekteparet Erik Hillestad og Marianne Lystrup, at familiene levde i et tilnærmet kollektiv. Med grafisk utdanning fra Kunst- og håndverksskolen, laget Lindrupsen atskillige platecover og annet grafisk arbeid for Kirkelig Kulturverksted (KKV). Kunsten hans beveget seg gradvis over i tredimensjonale uttrykk.

– Berit Hunnestad i KKV koblet meg med tekstilkunstner Rigmor Bové. Sammen laget vi et utkast for altertavla i Ski. Det var en veldig viktig begynnelse, forteller han.

---

Tor Lindrupsen

• Billedkunster født i Kristiansand i 1958. Bosatt på Kråkerøy i Fredrikstad.
• Kunstneren er aktuell med altertavlen i Vennesla kirke som åpner siste helg før påske.
• Han har laget altertavler i 20 kirker og kapell.
• Det begynte med altertavlen i Ski kirke i 1988, en tavle som også er gjengitt på et frimerke.
• 5. februar åpner utstillingen Habitater i Larvik Kunstforening der han stiller ut sammen med Ingvar Gundersen.

---

[ Håkon Gullvåg laget altertavle i isolasjon ]

Kjærlighet

Ikke bare ble den altertavla et kjært samlingspunkt for menigheten, den ble også gjengitt på et frimerke. Siden er den for Lindrupsen blitt en døråpner for 19 andre kirker og kapell. Kanskje er det bare Per Odd Aarrestad som har prydet flere altervegger med sine 31 kirker. Aarrestad og Lindrupsen har deltatt sammen i flere «konkurranser» om kirkebygg. Aarrestad framhever Lindrupsens rike forståelse for materiale og struktur.

– Han ser godt hvilket idégrunnlag rommet har og fører det videre. Han viser også en kjærlighet og ærbødighet, ikke bare til faget, men også til kirka og dens innhold. Det er noe sterkt musikalsk i det han gjør, sier Aarrestad.

Leder i KKV, Erik Hillestad framhever også Lindrupsen dype forståelse for kirkerommet.

– Han kjenner rommets spesielle kosmologi, der eksistensens himmelretninger krysses i et evig nå. Samtidig svarer han på menighetenes ønsker om noe som er taktilt og en fornyelse som også tar vare på tradisjonen. Han har dessuten svært gode ideer som tar hensyn til den lokale historie og kontekst, sier Hillestad.

Alle symboler, bortsett fra de rent abstrakte, er jo hentet fra naturen, og det er et viktig poeng at det hele bare er verden. Innenfor en kristen ramme kalles det skaperverket

—  Tor Lindrupsen, billedkunstner

Ikke vedtatt

Når Lindrupsen hører dette, prøver han å ta det litt ned. Han sier det er som å sykle: Du har det i deg.

– Jeg har alltid vært fascinert av kirkerommet og kirkekunsten. Det er hyggelig at folk tenker jeg har en dyp forståelse, men jeg tenker også at jeg skal være fri med tanke på det og at jeg ikke bare skal illustrere noe som er opplest og vedtatt.

Helt fra starten har tavlene hans vært sammensatt av mange elementer, bilder eller figurer. Slik åpner han for nyanser og lukker for påståelighet.

– Man kan stadig finne nye ting. At det skal kunne oppstå som kunst, avhenger av at noen ser og dikter videre.

Spørsmålet om hva som fascinerer ham ved kirkerommet, svarer han på ved en omvei om kjøpesenter og stasjonsbygning der vi er for å gjøre noe. I kirkerommet stopper vi opp og er.

– Jeg kan være med på å stemme rommet.

[ Anmeldelse: D’Sound viser internasjonal klasse med jubileumsplata «25» ]

Enda en Kristus

Veggene i Vennesla kirke kles i eikefiner. Elementene i alterveggen plasseres i maskinelt utskjærte rektangler. Figurene har han skåret i osp.

– Figurene omtales som symboler. Men er de egentlig det?

– Nei, alt som er i denne flommen er fra naturen. Men når du plasserer bilde av en due inne i en kirke, blir den også et symbol. Alle symboler, bortsett fra de rent abstrakte, er jo hentet fra naturen, og det er et viktig poeng at det hele bare er verden. Innenfor en kristen ramme kalles det skaperverket. Også Kristus-figuren er et menneske. Man kan godt lese altertavlen sekulært som menneske i naturen, men i kirkerommet får den en annen betydning.

– Du har laget mange nå. Hvem er Kristus for deg?

– Det er noe av det vanskeligste, å skulle lage den figuren om att og om att. Jeg begynner å lure på om det er nok snart. Jeg har vært gjennom forskjellige ting i livet gjennom dette. Jeg var nok mer troende til litt av hvert før, men Kristus-figuren opprettholder sin fascinasjon selv om jeg er blitt mindre og mindre opptatt av kirkelige dogmer.

[ Nye kirker får positive følger for lokalsamfunnet ]

Menneske

– Kristus uten dogmene. Hva sitter du igjen med da av fascinasjon?

– Det aller beste med den kristne fortellingen er at Gud ble menneske. Det er derfor jeg vil ha med Kristus, ikke bare et kors. Først og fremst handler det om det livet vi lever.

– Den første Kristus-figuren i Ski har noe av den østlige ikonografiens kraft. Den som står i hjørnet her nå, er mer rent menneske. Er det uttrykk for det du snakker om?

– Ja, i den grad jeg skjønner noe av meg selv, så er det nok det. Ikonene i østkirken har en idealisering i framstillingen i den betydning at det er ideer som vises. Kirkehistoriens første billedframstilling av Kristus på korset utgjorde et kvantesprang fra det idealiserte til det kroppslige. Den er grunnlaget for all vestlig kunst etterpå. Etter det kunne alt avbildes, alt kunne være verdig. Mens ikontradisjonen er veldig idealisert. Det er ikke mye plass for blod og gørr i den.

[ Tre eiendommer fortsatt uavklart i «skilsmisseoppgjøret» mellom kirke og stat ]

Oppgaveløser

I bakhodet har han noe som tilskrives Aristoteles: Det finnes ingenting i bevisstheten som ikke først har vært i sansene.

– Sansningen er vår adgang til verden. Arkitekturen og kunsten bruker de virkemidlene. Kirkerommet er et rom jeg tenker på som et kulturrom, men også som et værerom der man har anledning til å tenke etter hva det hele her.

– Man skal falle ned og tilbe ved et alter. Har du det greit med det?

– Ja. Den tradisjonelle kunstnerrollen er at man skal uttrykke seg selv. Men så mye jeg har jobbet med kunst i det offentlige rom både i kirken og andre steder, slipper jeg ikke unna meg selv med mine begrensninger og muligheter. Jeg er med på å gi noe et uttrykk. Jeg er ikke så nærsynt på meg selv og at det er jeg som skal uttrykkes. Fokuset på kunstneren som skal uttrykke seg er en ny tanke. Middelalderen og renessansens kunstnere så mer på seg selv som en som skulle løse en oppgave.

Holde ut

Juryen i Vennesla sa ja fordi dette er et verk de kan bruke. Barna kan ta på figurene. Man kan holde bibeltimer ut fra det. Mennesker med mange slags begrensninger vil ha nytte og glede av altertavla.

– Hva tenker du om en slik reaksjon?

– Hvis det jeg lager er så rikt at det kan brukes og tenkes om på mange måter, er det fint. Jeg er kanskje den som er dårligst til å fortolke. Jeg kan si noe om intensjoner, men en av gledene ved kunst i offentlige rom, er at det lever videre uavhengig av meg. Det får et nytt liv gjennom å bli sett og brukt på en eller annen måte.

– Også fra kirka side blir det sagt at kirkekunst skal utfordre og provosere. I hvilken grad vil du si at du gjør det?

– Jeg tror kanskje ikke at jeg er veldig provoserende. Det som er fint og vanskelig med å jobbe i kirker er at jeg har ett bein i kirkehistorien og ett bein i framtida. Det må jeg ha for at folk skal holde ut med dette i mange år. Om noe er provoserende må det være at jeg ikke utsier noe entydig eller korrekt, men lar det være helt åpent.

– Menighetens jury sier det er sentralt kristelig?

– Ja, det er nok det også. Jeg sier at det er naturen som flommer, men det er ikke tilfeldig hvilke ting som er med. Sommerfuglen, vindruer, kornaks, to fisker og en due. Går du inn i evangeliene er det liljene på marken, jeg har også en død spurv her. Jeg avslører meg med det jeg sier og gjør, at jeg er kjent med dette stoffet og tenker at det gir mening.

[ Til høsten overtar kirka de første presteboligene ]

Kirkerommet er et rom jeg tenker på som et kulturrom, men også som et værerom der man har anledning til å tenke etter hva det hele her

—  Tor Lindrupsen, billedkunster

Helsetrøye

I noen av hans arbeider ser man skrifttegn. Andre har påpekt at det er noe førspråklig i kunsten hans som et slags eget bildealfabet.

– I den grad du kan kalle det en religiøs åpenbaring, hadde jeg en slik på Chester Library i Dublin der de oppbevarer noen av de eldste bibelhåndskriftene. Åpenbaringen for meg var å se hvor små og fragmenterte de best bevarte skriftene var. De var mer som en helsetrøye enn et helt plagg. Å se det utrolig sårbare i disse overleveringene er fascinerende interessant. Jeg overhørte en som sa at dersom de skulle flyttes, ville de bare bli til støv.

– Og så hugger du det i stein?

– I hvert fall skåret ordene i tre. I flere av verkene har jeg brukt dette som et bilde. Jeg har litt problemer med de som snakker om Bibelens klare ord nå du ser hvor mange lag av fortolkning og oversettelse som er tilføyd. Jeg er mer opptatt av hva dette kan gjøre for oss nå, enn at vi skal tro at vi kan eie sannheten.