«En av de mest autentiske katolske stemmene i vår tid», skriver Olivier-Thomas Venard om Michel Houellebecq i Misère de l’homme sans Dieu (Menneskets elendighet uten Gud).
Boken slippes samtidig som Houellebecqs siste roman Anéantir (Tilintetgjøre), og har satt fart i diskusjonene om «det katolske» ved forfatterskapet til den kontroversielle franskmannen som tidligere har erklært seg både som ateist og agnostiker, men hvis romaner inneholder gjentatte beskrivelser av messen og andre ritualer – og der persongalleriet lar seg bergta av skjønnheten ved dette.
Så hvor dypt stikker dette egentlig?
---
Michel Houellebecq
- Fransk forfatter, poet og filmregissør født 1956. Aktuell med romanen Anéantir (Tilintetgjøre, Cappelen Damm, 2022).
- Samtidig utgis også antologien Misère de l’homme sans Dieu. Michel Houellebecq et la question de la foi (Flammarion), som er redigert av Caroline Julliot og Agathe Novak-Lechevalier.
- Vant Gouncourt-prisen i 2010 for Kartet og terrenget (Cappelen Damm, 2011). Oversatt til norsk er også De grunnleggende bestanddeler (1998), Plattform (2001), Utvidelse av kampsonen (1994), Muligheten av en øy (2006), Underkastelse (2015), Lanzarote (2000) og Serotonin (2019).
---
Jeg kommer aldri til å tro, jeg kommer alltid til å tvile
— Michel Houellebecq
En perversjon?
Da den dystopiske thrilleren Anéantir kom ut tidligere i år ble Houellebecq raskt anklaget for å banalisere høyreekstremisme. Men anmelderne trakk også fram at han mer enn noen gang løftet troen og mystikken fram i denne teksten. Og om han tidligere hadde raljert mot en 68-er-kultur som er gått av skaftet – og blitt anklaget for å nøre opp under konspirasjoner om at vesten gjør knefall for islam – ble Anéantir kalt «den mest politiserte, mest katolske og … mest mislykkede» av Houellebecqs utgivelser i magasinet Nouvel obs.
Men hvordan henger dette sammen? Altså interessen for troen og den tydelig hangen mot ytre høyre i fransk politikk. Noen vil si at dette har alt med hverandre å gjøre. Andre vil protestere vilt, og heller si at Houellebecq formidler en perversjon av katolisisme, som urettferdig bidrar til å klistre kirken opp til noen av de mest usympatiske politiske kreftene i vår tid.
Nihilisme
Med undertittelen Michel Houellebecq og spørsmålet om troen forsøker den nye antologien å kaste lys over forfatterens religiøse tenkning.
Venard, dominikanerpater og en anerkjent bibelforsker, er en av 13 bidragsytere her, og i et intervju med den katolske avisen La Vie, utdyper Venard hvordan han mener det er mulig å høre en «katolsk stemme» i en litteratur som ellers er full av skuffelser, håpløshet og bitende ironi.
For det første svarer han at «katolsk» må forstås i ordets opprinnelige betydning, som det allmenne. Med andre ord: At Houellebecq har en fullstendig tenkning om verden, mennesket og Gud. For det andre er den romersk-katolske tradisjonen tydelig til stede i verkene. Venard viser til at Houellebecq ofte siterer pavelige encyklikaer og liturgiske formuleringer. Og side om side med disse teologiske og kirkelige referansene, fornemmer man en «bittersøt og desillusjonert følelse» gjennom hele hans forfatterskap, skriver dominikaneren:
«Den følelsen svarer til såret fra den moderne nihilismen, dette såret i sjelen og hjertet som helt og holdent hører til livsforholdene for troende i dag», konstaterer Venard, som svarer bekreftende på spørsmål om det bakenfor nostalgien eller kampviljen finnes en ekte åndelig overbevisning hos Houellebecq.
Han mener Houellebecq, som enhver stor forfatter, fanger «ånden», ikke minst gjennom sin poesi, som ifølge Venard vitner om hvordan menneskehjertene forblir vendt mot Gud, men også om «Guds ekstreme nærhet» og reaksjonen på dette – nemlig at vi ikke våger å tro det.
[ Den kristne mystikken er en glemt understrøm i idéhistorien, mener Kaj Skagen ]
Søndagsskolen var «for humanitær»
«Jeg kommer aldri til å tro, jeg kommer alltid til å tvile». Houellebecq sa dette i intervju i 2017 med Agathe Novak-Lechevalier. Hun står bak den nye antologien, og er en få som har fått anledning til å intervjue den franske provokatøren. I samtalen, som er gjengitt i tekstsamlingen Interventions 2020 (Flammarion), forteller Houellebecq om hvordan han «ble oppdratt av avkristnede mennesker, som hadde vært det så lenge at de ikke engang var antklerikale».
Han gikk på søndagsskole som alle andre, men ble lei av å høre om «hvor fælt det var i den tredje verden». Det hele var «for humanitært» for den unge Houellebecq, som heller ville diskutere det ondes problem og tidens begynnelse og slutt. Som femtenåring oppdaget han Pascal, som satte ord på tomheten og dødens makt på en slik måte at forfatteren stadig har vendt tilbake til Pascals ord om menneskets elendighet uten Gud. Siden har han prøvd å konvertere, gang på gang, uten å lykkes. Han går til messe, får «en åpenbaring», som så forsvinner i det han går ut igjen, forklarte han, og sammenlignet det hele med å ta stoff.
De «ikke-kristne katolikker»
I et annet bidrag i samme tekstsamling får vi høre hvordan dette henger sammen med hans politiske referanser. Det finnes, forklarer Houellebecq, en «underlig familie av sjeler» som uten å være kristne beundrer den romersk-katolske kirken for sin makt til å lede menneskene åndelig, og fremfor alt måten den organisere fellesskapet på. Det er de «ikke-kristne katolikker», og først i rekken er August Comte, positivismens grunnlegger.
Comte mente det pågikk en evolusjon – der menneskeheten over tid forlot de gamle teologiske og metafysiske forståelsesrammene. Men han var også en romantiker som la vekt på folkefellesskapet, distanserte seg fra liberalismen, og forsto religionen som et uunnværlig lim i samfunnet. Det er ingen hemmelighet at Comte spøker i bakgrunnen i Houellebecqs forfatterskap, ikke minst når det gjelder hans portrett av islam i Underkastelse.
[ Houellebecq og Schopenhauer: Møte mellom to pessimister ]
Et brunt forbilde
Listen over den underlige familien er interessant. For den neste han nevner, er Charles Maurras, sjefsideolog i Action française. Dette var en fascistisk bevegelse som drømte om en symbiose av stat og kirke, franskhet og katolisisme, som paven fordømte i 1926, og som siden ble utskjelt for å ha støttet Vichy-regimet under 2. verdenskrig. Hvordan Houellebecq kommer fram til at Maurras er «den mest sympatiske» av de ikke-kristne katolikkene, vites ikke.
Men når han så setter Éric Zemmour, grunnlegger av ytrehøyre-partiet Reconquête, som i år stiller som fransk presidentkandidat, inn i slektstreet, blir man usikker på hvem som egentlig er denne familiens sorteste får. Houellebecq mener Zemmour minner om den konservative jesuittpateren Leo Naphta i Thomas Manns Trolldomsfjellet. En skikkelse som for øvrig ble skrevet inn fordi Mann ville advare mot de antidemokratiske, fascistiske kreftene som rørte seg i den tidlige Weimarrepublikken.
For Houellebecq del virker dette snarere å være en fjær i hatten, og han hopper i neste passasje rett videre til en scene fra Brødrene Karamasov, der Kristus kommer tilbake til jorden og umiddelbart blir satt i fengsel. På cellen får han besøk av Storinkvisitoren, som forklarer at kirken klarer seg godt uten ham. Faktisk ødelegger han bare.
«Denne scenen, som Freud kalte ‘et av høydepunktene i verdenslitteraturen’ lar leseren stupe ned i et dypt og varig ubehag. For hva ville skje hvis Kristus kom tilbake og gikk i gatene i Roma, forkynte og gjorde mirakler? Hvordan ville paven reagere?» spør Houellebecq, og lar det være med det.
Med sine utfall mot «venstre-katolikker» og hyllest av den ortodokse kirke i Russland, forsøker Houellebecq åpenbart å si noe. Spørsmålet er om det er verdt å lytte til.
Maritains oppgjør
Frankrike har hatt mange dyktige tenkere – teologer som forfattere – med friske ideer om hvordan tro og politikk henger i hop. Men er Houellebecq en av dem? Han har neppe tatt mål av seg å klekke ut store filosofiske ideer, men med sine utfall mot «venstre-katolikker» og hyllest av den ortodokse kirke i Russland, forsøker han åpenbart å si noe. Spørsmålet er om det er verdt å lytte til.
Og i møte med denne slagordpregede religiøse hangen, som også mange kristne katolikker lar seg fortrylle av, kan det være fristende å trekke fram den finstemte poesien til Charles Péguy, som ved å reflektere over inkarnasjonen og Bergsons ideer om tid, kom fram til at samfunnet stivnet hvis man forsøkte å konstruere et bestemt politisk program rundt en påstått tradisjon eller idé.
Eller forfatteren og filosofen Jacques Maritain, som en gang var blant Charles Maurras disipler, men deretter sa takk og farvel til Action française. Han kom fram til at en drøm om å ta vare på den kristne kulturen måtte tenkes i mye større kategorier enn en fransk stat: «I stedet for et festningsverk satt opp midt på en jordflekk, må vi tenke oss en armé av stjerner som er kastet på himmelen», skrev Maritain i 1930. Seks år senere ga han ut Humanisme integral, som raskt ble et rammeverk for et katolsk politisk engasjement.
[ Først i dag snakker man høyt om hvilken rolle katolske ungdomsbevegelser spilte i 1968 ]
På barrikadene
Går vi tilbake i tid, er det også slående hvor repetitivt det franske ordskiftet virker. På 1950-tallet ble kirken anklaget for å alliere seg med makthaverne og ikke evne å se «den ufattelige religiøse katastrofen som utspilte seg», slik Étienne Gilson formulerte det. Og da kristne sto på barrikadene på Sorbonne i 1968, argumenterte de for at dette var den nye pinsen: Da det nye Babylon, konsumsamfunnet, ble fordrevet.
Den gang var det gjerne de sosialetisk bevisste som reagerte. I dag er det kristne på høyresiden, «les tradis», som anklager kirken for å være alliert med elitene, og slapp i møte med en angivelig religiøs katastrofe. De går på barrikadene for enkelte politiske saker (les: spørsmål om kjønn og seksualitet, korsets plass i offentligheten ++), og nikker gjenkjennende til Houellebecqs spørsmål i Serotonin: «Har vi gitt etter for illusjonene om individuell frihet, det åpne livet, uendeligheten av muligheter? (...) Vi nøyde oss med å rette oss etter dem, la oss bli ødelagt av dem, og deretter, i lang tid, å lide under dette».
«For mange er Houellebecq en profet», skriver Pascal Wintzer i en tekst om Serotonin i La Croix. Her advarer Wintzer, som er en av de mer radikale franske biskopene, mot en retorikk om «Europas kristne røtter», der kristendommen brukes som et simpelt instrument. Han skriver at kristen årvåkenhet nettopp er basert på friheter, især minoritetenes, frihet til å velge religion, og forsvar av samfunnets svake og fattige.
Selv om han medgir at Houellebecq er en god forfatter, stiller han også et betimelig spørsmål: Åpner Houellebecq egentlig noen ny vei?
