Ekteparet Anne-Grethe Leine Bientie (67) og Bierna Leine Bientie (70) fullfører hverandres setninger slik bare de kan som har vært sammen om det meste – og satt ord på det. I novellene deres sliter de skakkjørte menneskene vi møter med akkurat det. Likevel handler fortellingene om liv og livskraft, og mye om døden.
[ Samisk bestselgerforfatter: – Norske lesere er uinteresserte ]
Humor
En besk form for humor er det også spor av. I en novelle ligger en person og jobber med hva som skal stå på gravsteinen: «Her ligger jeg. Jeg som allerede lå mens jeg ennå levde.» Han lagrer det på pc-en i en mappe merket «dødsord». Det neste han lagrer er: «Mitt korte liv ble alt for langt.»
I novellen «Å binde en krans» har datteren fått oppgaven med å binde kransen til farens begravelse. Det er en dag hun har ventet lenge på. «En siste ordløs hilsen til mann og far skulle det bli.» Innerst i kransen binder hun stikkende villskudd av morens rosebusk. Utenpå dem binder hun einerkvister. «Skjulte kvister for skjulte gjerninger.»
[ Jon Fosse: – Eg melde meg ut av statskyrkja så fort eg kunne då eg var 16 år ]
Debutant
I flere år har forfatterparet samtalt om hvor rart livet er og hvordan vi møter det og takler sorgen over det å miste. Av de to er det hun som har vært den skrivende etter at hun ga seg som lærer av helsegrunner. Hennes rekke med barnebøker toppet seg med en nominasjon til Nordisk Råds litteraturpris i 2018. Begge er representert i Norsk salmebok.
– Jeg har skrevet det jeg har hatt bruk for, andakter, prekener, foredrag, artikler og oversetting av bibeltekster, sier han.
Nå venter de spent på at novellene skal finne lesere. Dette har de de aldri gjort før. Ingen andre heller. Det er færre enn tusen mennesker i hele verden som snakker og skriver sørsamisk. Han lærte det truede språket av mor og besteforeldre. Hun lærte det som voksen.
De gleder seg over det oppsvinget i interesse de merker blant yngre mennesker. Dessuten har antallet bokutgivelser vokst kraftig de seinere åra, også som resultat av satsingen fra de tre sørsamiske språksentrene i Hattfjelldal, Snåsa og Røros.
– Språket formet innhold og tekst, sier han, og hun nyanserer: – Jeg bruker å si at språket former tanken.
---
Leine Bientie
- Forfatterekteparet Anne-Grethe Leine Bientie (67) og Bierna Leine Bientie (70) skriver begge på sørsamisk og norsk.
- Nå har de skrevet bøkene: Jaememe mijjen luvnie jeala og Midt iblant oss lever døden (Iđut forlag)
- Bøkene er illustrert av datteren Ellen Sara Reiten Bientie.
- Paret er bosatt i Snåsa. De har tre barn, åtte barnebarn og ett oldebarn.
- Anne-Grethe Leine Bientie ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2018 for barneboka Joekoen sjïehteles ryöjnesjæjja.
- I 2017 fikk Bierna Leine Bientie Kongens fortjenestemedalje for sitt engasjement for sørsamenes kultur og språk.
- I år mottok Bierna Leine Bientie sørsamisk kulturpris.
---
[ Anne Spurkland: – Det er immunforsvaret som vinn til slutt. Ikkje koronaviruset ]
Ingen oversettelse
Da de begynte å skrive ut tekstene på sørsamisk, så de at det ofte er slik at språket former teksten. Den ene boka er ikke en oversettelse av den andre.
– Et ord drar ofte av gårde på andre veier på det ene enn på det andre språket. Det har vært spennende bare å la det skje. Vi har ikke tenkt at tekstene må være helt like. Vi har latt språkets egenart forme tanken og ta oss med på nye veier. Menneskene og ideene er de samme, men de gjør ikke alltid det samme, sier hun.
I arbeidet med bibeloversettelse har han til tider hatt lyst til å forandre ett og annet Pauli ord.
– Men da er man bundet til den teksten man oversetter fra på en helt annen måte enn med våre egne tekster. Med dem vet vi hva vi skal få fram, og da ..., sier han.
– .... gjør vi hva vi vil. Vi har vært frie til å la tanken gå nye veier, og det har vært veldig moro, fullfører hun.
[ «Jeg føler meg frarøvet en kultur som aldri kommer tilbake» ]
Truet språk
– Hvor viktig er det språkpolitiske med bøkene?
– Forlaget Iđut utgir bare på samisk og nølte med å utgi en på norsk. Så våknet de og syntes det var spennende. Ingen utgivelse på sørsamisk lønner seg, og Sametinget ga rause bevilgninger til boka. Det var ikke noe å hente for å gi ut den norske. Men med bøkene gir vi vårt bidrag. Det finnes ingen noveller fra før på sørsamisk verken i Norge eller Sverige, sier han.
– Vi jobber med det vi synes er moro i lag. Det er meningsfylt å bidra til at språket får blomstre og å være med på en oppvåkning, sier hun.
Det ligger i den samiske fortellertradisjonen at man tar seg god tid, og lar det bli kort.
— Bierna Leine Bientie
Ingen klisjeer
– Bortsett fra i to-tre av novellene synes det som det sørsamiske ikke er så mye til stede. Hvordan forklarer dere det inntrykket?
– Dattera vår som har illustrert novellene, opplever ofte at det norske miljøet forventer at hun skal tegne ei gamme eller et reinsdyr og bruke samiske farger. Majoritetsbefolkningen vil gjerne ha samisk kultur som klisjé. Som at det burde være med et reinsdyr i hver novelle. Det har vi hoppet over, sier hun.
– Hadde du lest det på samisk, ville du kjent det annerledes. Der kommer ord fram som bærer et eget univers i seg, sier hun.
– Enkelte ord er mer ladet av mening og filosofi enn andre. Når et slikt ord dukker opp er du inne i et samisk tankesystem, utdyper han.
– Det er med dette vi har hatt det mest gøy, sier hun.
– Hva er eksempler på slike univers?
– Den første novella kunne ha vært en tekst om da bestemora mi gikk bort. Der er jeg hjemme hos besteforeldrene mine. Både lukt, interiør og at senga står på kjøkkenet, kaffekoking, opptenning i ovnen – alt dette er trekk av det samiske, sier han.
– En samisk leser vil også gjøre seg de tankene at vi ikke har bestrebet oss på å få med de samiske klisjeene, men har skrevet en vanlig bok om livet, sier hun.
[ – Forsvinner reindrifta, vil den sørsamiske kulturen og språket gå tapt ]
Forelsket i sørsamisk
– Språkene er vidt forskjellige, men begge bøkene er på 71 sider. Hvordan henger det sammen?
– Vi syntes også det er rart. De norske tekstene bruker langt flere adjektiv og utbroderinger. En del av det som det norske språket utbroderer, hopper det samiske språket over. Det norske språket dveler mer ved hvordan det ser ut i stua. Det samiske er opptatt av litt andre ting. I starten var jeg litt stresset av det at det samiske hoppet over så mye. Men vi må bare la språkene gå hver sine veier. Vi har vært litterært opptatte av å få til en god tekst, ikke om den blir lang eller kort.
– Liker dere det ene språket bedre enn det andre?
– Vi må innrømme at det er ekstra moro å jobbe med det samiske. Jeg er forelsket i sørsamisk, og Bierna jobber jo med hjertespråket sitt, svarer hun.
[ – Minoritetsfiendtlig behandling av skogfinnene ]
Brutalt
– Flere av fortellingene er brutale. Hvor er det fra?
– Bakom ligger en undring over livet og hvor forskjellig det kan bli for den enkelte. Noen opplever medgang, og får en stemningsfull og fin død. Andre får en vond og brå død, en slik som vi ba om å bli fridd fra i kirkebønnen. Vi takler det på forskjellig vis, sier han.
Anne-Grethe vil understreke at boka handler om livet.
– For meg er det viktig å si at det er viktig å stå i kampen og jobbe seg gjennom, som hun som bandt kransen. Eller i novellen «Dansebarn» om de som er ridd av spøkelser fra fortida, men ender med forsoning og går videre. Tar man tak i livet, kan det gå bra.
Tar man tak i livet, kan det gå bra.
— Anne-Grethe Leine Bientie
Under mannehælen
I en kort fortelling med tittelen «Hendene», er et helt liv skåret ned til en skisse.
– Den korte novellen ble til ut fra ønsket om å være tett på kjerneproblemet, og for å holde oss til den dirrende nerven, sier hun.
– Og det ligger i den samiske fortellertradisjonen at man tar seg god tid, og lar det bli kort, sier han.
Den pensjonert presten åpner for at de kanskje kunne gjort noe slik at fortellingen ikke sluttet så brutalt.
– Kanskje kunne hun ha tatt imot hånda på slutten?
Anne-Grethe tar opp tråden.
– Hun valgte å følge sine egne følelser, og der var det ingen forsoning. Den gamle har ikke jobbet seg gjennom det, ikke bedt om forsoning. På stua var det farlig for dem begge, for der satt mannen. De hadde nok begge grunn til å frykte ham. De er begge under hans hæl og velger ulik vei ut av det, sier hun.
– Vi kunne latt dem være i samme båt, og at den unge tok imot hånda av den grunn.
– Nå er det kanskje presten som snakker?
– Ja det er nok det, sier han.
– Det kunne også vært en spennende tekst, men kanskje ikke så spennende litteratur, sier hun.
