2021 begynte på kanskje verst tenkelig vis: midt i en allerede krevende nedstengning. Lovene mot og oppfordringene om å la være å møte folk og holde seg mest mulig hjemme, preget også store deler av dette året. Der den første nedstengningen i all sin elendighet også bar preg av et visst overskudd, og ledet til et hav av digitale varianter av ting som vanligvis preger tilværelsen vår, var 2021-nedstengningen for mange en enda seigere periode.
Å bli tvunget til å holde seg hjemme, førte for mange derfor til betydelig flere morsomme, rørende, intense og provoserende møter med noen av fiskene i tv-serie-havet enn vanlig. Vårt Lands kritiker Einar Aarvig har plukket ut årets ti beste serier fra året som gikk.
10. It’s a Sin
Serieskaper: Russell T. Davies, Storbritannia
Det er lett å tro at AIDS-epidemien på 1980-tallet er et nærmest ferdig utforsket fenomen, særlig siden godhjertede HIV-smittede homofile med et utsvevende liv i bagasjen var en mye brukt filmkonvensjon på 90- og 00-tallet. Ut av skapet-historier og trangsynte foreldre er heller ikke akkurat upløyd tematikk-mark. BBC-produserte It’s a Sin har en frisk og humørfull tilnærming til det kjente materialet, den behandler for eksempel ikke skammen mer inngående enn den må.
At historien føles innarbeidet fra før, veies utmerket opp av det særdeles karismatiske rollegalleriet – rollebesetningen og personregien må ha vært noe av det mest ressurskrevende med den. Dagens strømmelandskap bebos ofte av generelle, vage skrivebordsfantasier, mens It’s a Sin lar seeren komme ordentlig under huden på mennesker som føles ekte, som individer man ikke lett glemmer.
[ Les anmeldelsen av «It's a Sin» her ]
9. Zack Snyder’s Justice League
Serieskaper: Zack Snyder, USA
På grunn av en personlig tragedie – datterens uventede død - ble ikke amerikanske Zack Snyders 2017-film om Superman, Batman og øvrige superhelter det visjonære verket som var planlagt. Men takket være den generelle super-interessen og relanseringsmuligheten strømmetjenester gir, fikk han spilt inn nye scener og klippet historien om. Årets utgave av Justice League var en fire timer lang hybrid mellom episk spillefilm og tv-serie, med en kapittel-inndeling som fungerer som episoder.
Handlingen var like enkel som utgangspunktet: Heltene samles for å redde verden. Spilletiden på fire timer brukes ikke til å gi dem mer personlighet og indre liv, men til ytterligere mytologisering: Det storslåtte har blitt enda større, den balanserende humoren er redusert til et minimum. Snyder evner å få denne tunge og alvorlige materien til å swinge, gåsehuden og godfølelsen blir belønningen til de mottakelige. 2021-versjonen av Justice League er på sitt beste når den er på sitt mest episke. Det er gøy å la seg fenge av gravalvorlig tull og tøys på Rolls Royce-budsjett.
[ Les anmeldelsen av «Zack Snyder's Justice League» her ]
8. Exterminate All the Brutes
Serieskaper: Raoul Peck, USA
Gjennom fire timelange episoder, spinner filmskaper Raoul Peck videre på den svenske forfatteren Sven Lindquists tanker om imperialisme og det vestlige synet på egen overlegenhet. Exterminate All the Brutes tar oss gjennom undertrykking og rasisme gjennom flere hundre år og viser oss at ideer om hvit overlegenhet har et sterkt rotfeste. Det er vinnerne som forteller historien, blir det sagt.
Virkemidlene veksler effektivt mellom forseggjorte dramatiseringer, arkivklipp, snutter fra gamle filmer (inkludert Pecks egne), infografikk, levendegjort kunst fra 1500-tallet, poetisk animasjon og opptak gjort av familien under oppveksten. Pecks fortellerstemme supplerer stadig historieleksjonen med detaljer fra eget liv, resultatet er et personlig og forseggjort film-essay om omstendigheter vi kjenner fra før, men innblikket gir oss oversikt til å forstå dem.
[ Les anmeldelsen av «Exterminate All the Brutes» her ]
7. The Beatles: Get Back
Serieskaper: Peter Jackson, Storbritannia/New Zealand/USA
Det verste et band kan gjøre er å kommunisere med hverandre, er det hevdet. Og teorien kan bevises: Sekstitallsband som The Who og Rolling Stones gjør stadig konserter, men medlemmene trives betydelig bedre sammen på scenen enn i sosialt samvær der de må bruke ord og ansiktsuttrykk. The Beatles varte kun i ti små, men svært produktive år og The Beatles: Get Back viser muligens hvorfor: John, Paul, George og Ringo snakker med hverandre hele tiden – hver minste musikalske detalj skal omhyggelig plasseres under lupen.
Slik kan man naturligvis ikke holde på i lengden, verken i band- eller ekteskapssammenheng. Samtidig forklarer Peter Jacksons dokumentarserie mye om den rytmiske dynamikken i bandet og gir et banebrytende unikt innblikk i musikalske tilblivelsesprosesser.
6. Squid Game
Serieskaper: Hwang Dong-hyeok, Sør-Korea
De siste årene har Sør-Korea hatt en bemerkelsesverdig kultureksport, som har fått fotfeste høyt og lavt i den vestlige bevissthet. Ungdomsmusikken K-Pop har blitt globalt omfavnet, Parasitt vant de viktigste oscar-prisene og generasjonsoverskridende Maskorama trekker over en million seere hver lørdag. I høst ble Squid Game det største serie-massefenomenet siden Game of Thrones, og skapte interessante debatter om barn, lek og medievold.
At serien fikk så stor appell hos nettopp barn og unge, skyldes den nesten ekstremt lettfattelige stilen. Det er ingenting med bildebruken, skuespillet, handlingen, rollefigurene, konseptet som ikke er forståelig for en niåring. Dermed blir det naturligvis problematisk med så mye og så grov vold: Squid Game er en barnslig serie som ikke er for barn. Full av filmatiske kvaliteter og drivende historiefortelling er den også. Kanskje sier det litt om 2021 at denne serien var blant de definerende kulturproduktene.
5. Delete Me
Serieskaper: Marie Kristiansen, Norge
Skildringer av frustrerte videregåendeelever i hovedstaden er ikke akkurat banebrytende, heller ikke historier om sexopptak på avveie. Men ved å tilsette elementene eksplosiv energi og fortelle historien i nærmest musikkvideoaktig stil, har Marie Kristiansen – som har bakgrunn som regissør for Karpe – skapt norsk tv-historie.
Handlingen i Delete me er nemlig fortalt baklengs, vi begynner med den tragiske slutten og spoler oss tilbake til hvordan det kunne gå som det gikk. Estetisk selvtillit av dette farge-eksplosivet kalibret er en mangelvare i norske filmer og serier, og det er bare å håpe at andre lar seg inspirere. Men trass i virkemidlene virker Delete me seg sin naturalistiske tilknytning bevisst, blant annet gjennom en diskusjon om Christian Kroghs Albertine i politilægens venteværelse.
4. Loki
Serieskaper: Kate Herron, USA
Skurken er alltid det svakeste leddet i spenningsmanus. Altfor ofte er hen bare en beleilig hindring for helten, en egoistisk og nådeløs skikkelse uten særlige egenskaper utover det. Selv om Marvels Loke-figur døde heltemodig på film, er han fremdeles en slags skurk når han gjenopplives i serieform. Han er fengslet for forbrytelser mot «den hellige tidslinje» og må kjempe seg ut av et både kafkask og orwellsk byråkrati.
I gylne, vakre farger og med inspirert og festlig spill fra hovedrolleinnehaver Tom Hiddleston og makker Owen Wilson, skapes interessante figurer, lavintens spenning og en lett og uforpliktende stil – perfekt for sommermånedene. Best av alt er den sammensatte tittelfiguren og hva han gjør med oss seere. Vi vil så innmari at han skal være snill, men får gode frysninger når han er det motsatte.
[ Les anmeldelsen av «Loki» her ]
3. Jordbrukerne
Serieskapere: Izer Alieu og Anne Bjørnstad, Norge
Utgangspunktet er et oppsiktsvekkende samarbeid mellom to temmelig umake serieskapere: Anne Bjørnstad har bakgrunn som humor-tekstforfatter og har stått bak liketil, men ikke ukompliserte komediehybrider som Lillyhammer og Beforeigners. Norsk-svensk-makedonske Izer Alieu vant regi-Amanda for spillefilmdebuten Fluefangeren og har markert seg med poetiske kortfilmer med svært gjennomtenkte bildekomposisjoner.
Når en håndfull muslimske menn bedriver mystisk produksjon på en gård i det mest nasjonalromantiske Telemark i Jordbrukerne, får publikum minimalt med instruksjoner. Skal vi le? Er det mer seriøst? Å blande humor og alvor er naturligvis ikke noe nytt, men måten Jordbrukerne gjør det på er unik. Det er for øvrig påfallende at serien ikke har vakt mer oppmerksomhet og debatt, en teori er at mange lar være å se den på grunn av den allværsjakketrauste, reality-klingende tittelen.
[ Les anmeldelsen av «Jordbrukerne» her ]
2. Small Axe
Serieskaper: Steve McQueen, Storbritannia
Egentlig mer en antologi med fem uavhengige tv-filmer enn en serie i tradisjonell forstand. Skaperen Steve McQueen er best kjent for kunstferdig-realistiske skildringer av smerte – han har beskrevet sultestreik, sexavhengighet og slaveri i sine prisbelønte kinofilmer. I Small Axe tar han for seg sin egen bakgrunn –afro-karibiske innvandrere i britiske storbyer. Filmene har ulike temperament og tempi – de varierer fra dickenske skolefortellinger via historier om politi og etterforskning til atmosfæriske beskrivelser av strukturell rasisme, som i det glimrende åpningskapitlet Mangrove.
Best av alle er likevel andrefilmen Lovers Rock, som i sin helhet foregår på en fest i en treetasjers byvilla. Rigging av lydsystemet, koking av geitecurry, kjærlighetsmotivert knuffing og gryende forelskelse skaper et gyllent husly mot rasismen og hverdagen utenfor. Som seer tas vi med på festen, på suggererende og sanselig vis.
[ Les anmeldelsen av «Small Axe» her ]
1. Pørni
Serieskaper: Henriette Steenstrup, Norge
Henriette Steenstrups tittelfigur bor under samme tak som sin pensjonerte far og to døtre i hver sin ende av tenårene. Og dessuten nevøen Leo, som er tatt under familiens vinger etter en dødelig bilulykke. Det kan virke som om tragedien kan få selskap av nye: Er faren dødssyk? Må Leo flytte til besteforeldrene på Vestlandet? Er yngstedatteren kleptoman?
Pørnis kjærlighetsliv og egne utfordringer kontrasteres effektivt med jobben som saksbehandler i barnevernet. Det er med andre ord mye trist i Pørnis liv, men serien om henne er overskuddspreget, inspirerende og festlig, fortalt med med mesterlig dramaturgi og tonnevis av sjel og personlighet. Samtlige rollefigurer – uavhengig av hvor mange minutter de får på skjermen – fremstår som helhetlige, komplekse mennesker som i tillegg gjør det de skal gjøre i en komedie: være morsomme. Enkeltscenene har et sjeldent driv, det er detaljrike, med presis dialog og perfeksjonert timing. Det har lykkeligvis allerede blitt spilt inn to nye sesonger av Norges kanskje beste komiserie, forhåpentlig fremdeles i sommervarme bilder som forteller historier om mennesker man blir veldig, veldig glad i.
[ Les anmeldelsen av «Pørni» her ]
