Erik Hillestad 70 år: – Alle teologiske diskusjoner må også få politiske konsekvenser

De he gjort om Jesus te en smørblide humanist

faktisk va han ganske pisst

Viss du he en bibel så les i an

For Jesus va en alvårsmann

Det er fristende å sitere det kristenrabulistiske undergrunnsbandet Happy Dagger i et jubileumsintervju med Kirkelig Kulturverksteds grunnlegger og general. Et band som i smale kretser oppnådde kultstatus ved sin ambivalente behandling av kristentroen og dens uimotståelige alvor, et alvor som de vel å merke aldri selv klarte å leve opp til. Presten og bareieren har i slike dynamikker en gjensidig interesse av hverandre, i pendelen mellom alvor, synd og tilgivelse, nytt alvor, ny synd. Ny tilgivelse.

Nå skal vi intervjue mannen som mer enn mange andre har forsøkt å kollapse denne dynamikken, som en gang arrangerte fyllefest i Fagerborg kirke og fikk hele kristen-Norge på nakken. For: Hva vil det egentlig si å være en kristen? Hva vil det si å være en kirke? Hvor går grensen mellom å være åpen og å være grenseløs?

---

Erik Hillestad

• Plateprodusent, musiker og låtskriver. Fylte 70 år 12. desember 2021.
• Opprettet Kirkelig Kulturverksted (KKV) i 1974, som har stått bak over 500 plateutgivelser. Blant artistene er Bjørn Eidsvåg, Sigvart Dagsland, Kari Bremnes, Karoline Krüger, Sondre Bratland og Morten Harket.
• Overtok også Kulturkirken Jakob i Oslo i 2000, hvor KKV driver med blant annet konsertvirksomhet, teateroppsetninger og utstillinger.
• Ble denne høsten kåret til ridder av St. Olavs orden og mottar på sin 70-årsdag Norske Kirkeakademiers hederspris.

---

Kåret til ridder

Disse spørsmålene har opptatt Erik Hillestad et helt liv, ja, kanskje ble hans livsbane beseglet allerede før han ble født (dette skal vi komme tilbake til), da prestefaren og musikkterapeutmoren fant hverandre. Og senere, da den samme prestefaren startet Forum Experimentale, et prosjekt for å gjøre kirken relevant for samtidskulturen. Olaf Hillestad innførte blant annet gudstjenester med gitar og trommer, til stor forargelse for mange. Det var dette prosjektet sønnen overtok da Olaf Hillestad døde i 1974, som gjorde at plateselskapet Kirkelig Kulturverksted ble født senere samme år.

Jeg har aldri hatt en sånn sterk Jesus-erfaring. Jeg kom fra en familie der troen var en selvfølge

—  Erik Hillestad

I høst ble Erik Hillestad kåret til ridder av St. Olavs orden for sin mangeårige innsats for å forene kristen tro og kultur. Og samtidig: Denne uken var det på en tilfeldig dag i herværende avis intet mindre enn to intervjuer med profilerte menn, henholdsvis Bernt T. Oftestad og Asle Toje, som har meldt seg ut av Den norske kirke fordi de mener den har forlatt sitt opprinnelige mandat. Lyktes Erik Hillestad for godt?

Skrur i studio

– Det eneste som plager meg er at det er litt for mye romling når gitaren kommer inn. Jeg skal prøve å ta vekk litt av bunnen.

Han står bøyd over musikkprogrammet og justerer på millimeternivå; en desibel lavere gitar her, en tanke mer klang på vokal der. I lyttestolene foran studiohøyttalerne sitter Ruth Wilhelmine Meyer og Jørn Simen Øverli, to artister som har tolket Bertolt Brecht i et prosjekt som nå skal bli plate. Koronanedstengningene i desember har gjort at Hillestad plutselig har litt tid til studiovirksomhet; vanligvis er disse dagene smekkfulle av konserter han skal produsere. Ikke at det dermed betyr at han har mer fritid. I går var han i studio til halv ett om natten. Heldigvis er studioet i øverste etasje i huset han deler med kona Marianne Lystrup på Frogner. Det er kort vei hjem.

[ Vårt Lands kritikere har plukket fram de beste bøkene i 2021 ]

Hillestads travelhet er ikke noe han har begynt med i det siste. Marianne har holdt ut med hans fravær siden de møttes som tenåringer. Han har spurt seg selv mange ganger om engasjementet har kostet familien for mye. Samtidig: Var det ikke den mannen som var så engasjert, hun en gang valgte? Hvem ville han vært om han ikke fulgte kallet?

Han lager en ny bounce, en nedmiks, av låten, nikker fornøyd. Det gjør også Meyer og Øverli, de hilser farvel og forsvinner ned trappene. Hillestad setter seg i produsentstolen, knekker av en bit melkesjokolade, tygger langsomt.

– Vi får tilsendt mange demoer av folk som vil vi skal utgi musikken deres. Det jeg først og fremst leter etter er å bli berørt. Med årene har jeg vært nødt til å utvide lyttereportoaret mitt. Men jeg vil nok si at jeg er over gjennomsnittet opptatt av tekst.

Valgte vekk eksamen

Erik Hillestad er først og fremst musikkprodusent. Men det finnes mange måter å produsere musikk på. Undertegnede snakket en gang med en produsent som ikke skjønte at låtene hen jobbet med handlet om hen selv, før helt på slutten av innspillingen. Hen hadde rett og slett ikke fulgt med på hva artisten, som hen også hadde en romantisk relasjon til, sang om, og fikk sjokk. Der har du ikke Erik Hillestad. Det er ikke uten relevans at han tidlig vurderte å følge i farens fotspor og bli prest. Slik ble det ikke, men ble det ikke litt slik likevel?

[ Asle Toje meiner Den norske kyrkja har blitt ei «woke-kyrkje» ]

– Musikk har en verdi i seg selv, den skal ikke bare fremføre et budskap, sier han.

– Hva var det første instrumentet du lærte deg å spille?

– Det var piano. Jeg tok hovedfag i musikkvitenskap på kirkeorgel i 1976. Men jeg rakk aldri å ta eksamen, for da hadde plateselskapet gått dukken. Jeg måtte velge.

1970-tallet er for mange beretningen om den store kristne vekkelsen som hjemsøkte vårt land. Det ble dannet to slags leire i denne vekkelsen; for noen, som undertegnedes foreldre, fikk den sitt uttrykk i en voldsom indre erfaring av Gud og påfølgende inderlighet i trosutøvelsen. Denne erfaringen kom til syne blant annet i supergruppa Frisk Luft med Arnold Børud, Rune Larsen, Ivar Skippervold og Kjell Fjalsett.

Ingen sterke «Jesus-erfaringer»

Den andre leiren, som Erik Hillestad var en del av, var kirketilhørende ungdommer som ble engasjert av den sosialetiske retningen i kirken, inspirert av frigjøringsbevegelsen i Latin-Amerika. Tidlig på 1970-tallet var Erik Hillestad leder av Ten Sing-koret Crossing i Asker, og vekkelsens strømninger nådde også inn i øvingslokalet deres.

– Jeg har aldri hatt en sånn sterk Jesus-erfaring. Jeg kom fra en familie der troen var en selvfølge. Faren min advarte mot den typen tro som involverte følelsene så sterkt. Den første plata vi utga med Bjørn Eidsvåg het «Inn for landing», og det sier litt om holdningene han, og vi, hadde til dette. Sånn sett ble Bjørn kanskje en motpol til det Frisk Luft drev med. Det gjaldt å beholde bakkekontakten, sier Hillestad.

[ I år er kvaliteten på julemusikken spesielt høy, mener Olav Egil Aune. Her er hans favoritter ]

Han ser tilbake på en plateproduksjon som foruten artister som nevnte Eidsvåg, Sigvart Dagsland, Karoline Krüger og Kari Bremnes også har innbefattet artister fra land der demokratiet står svakt. For ham er de viktigste impulser kristentroen gir kjærlighet til alle, også våre fiender, og solidaritet med fattige og undertrykte. Hillestad har vært sterkt engasjert i kampen for minoriteter, for menneskerettigheter og demokrati, særlig i Iran og Palestina.

– Det er lett å miste motet når utviklingen går tilbake, slik vi har sett særlig de siste ti årene. Mange av drømmene mine må jeg innse at ikke blir oppfylt i min levetid. Da blir det viktig å flytte fokus fra makro- til mikronivå, spørre meg selv om hva jeg kan gjøre for å bedre situasjonen til de konkrete menneskene jeg arbeider med.

Verden dreier mot høyre

Musikken har vært et verktøy for å nå inn der ordene ikke virker. Den har også vært en kjærkommen pause i alle diskusjonene om hva kirken skal være, slik vi var inne på i innledningen. Hva tenker Hillestad om minoritetssituasjonen her hjemme? Er det sant at de konservative stemmene blir presset ut av kirken?

Han slipper et lite sukk. Så sier han, langsomt:

– Jeg synes det er viktig at kloke mennesker som Asle Toje og Bernt Oftestad har litt sindighet oppi det hele. Kirken blir definitivt betraktet av veldig mange som mer lyttende til venstresida enn de kunne ønsket seg. Etter min mening har det å gjøre med at store deler av verden er i ferd med å dreie ganske tungt mot høyre. Økonomisk og politisk makt samles i færre hender enn før. Kirken tar til orde mot dette, med basis i en frelser som hele tiden har minnet om at «salige er de fattige».

[ Bernt Oftestad: – Psykoterapien trakk meg inn i virkeligheten ]

– Venstre-høyreaksen er ikke helt dekkende lenger, når det kommer til spørsmål som familie- og identitetspolitikk og økonomisk politikk. Da blir debatten kanskje litt rotete?

– Det er grenser for hva kirken skal drive og uttale seg om. Da mister man det store perspektivet og fellesskapet som er nødt til å gi rom for veldig mange forskjellige synspunkter. Men jeg mener at når den uttaler seg om en så dramatisk ting som klimaspørsmålet, som kan være begynnelsen på utslettelsen av vår egen art – å si fra da, om i det minste å lytte til alle som ber oss om å endre kurs, er på linje med hvordan fremtredende biskoper i Latin-Amerika har talt de fattiges sak. Kirken skal være en profetisk røst, den må iblant også være konkret, og den kan ikke være fullstendig blodfattig i møte med makten.

Homofilidebatten

– Klimaspørsmålet er én ting. Hva gjør man som konservativ kristen i Den norske kirke dersom man mener at for eksempel homofilt samliv er i strid med Guds ord?

Han blir stille et øyeblikk. Så fortsetter han, langsomt igjen:

– Vi vil alle i dag være enig i at kirken ikke skal være for slaveri. Jeg mener det er en parallell her. Folk som er homofile, og ikke på noen måte kan være noen andre enn de er, må vi akseptere på samme måte som et hvilket som helst annet menneske og la dem få leve ut sin legning. At det finnes kristne som mener det er feil, er greit. Men slik vi kom til et punkt, ved Den hellige ånds arbeid med kirken, der vi avviste slaveri, mener jeg det samme nå har skjedd når det gjelder homofili.

Alle teologiske diskusjoner får også politiske konsekvenser. Det må de få, hvis ikke blir det bare svermeri

—  Erik Hillestad

– Du mener det er Den hellige ånd som har gjort det?

– Ja, det mener jeg. Men at det finnes folk i kirken som ennå ikke er kommet dit, må vi akseptere. Vi kan likevel ikke som kirke si at det er likegyldig hvordan vi stiller oss til dette.

– I den minoritetsopplevelsen som en del konservative kristne nå har, og som mange homofile har opplevd, ligger det jo en kime til forståelse?

– Ja. Og samtalen, og aksept for ulike ståsted, må alltid få lov til å være der. Det er den store utfordringen, at vi er raske til å dømme hverandre.

– Det er det fine med å snakke om Den hellige ånd i dette – for kirken er jo ikke en politisk aktør.

– Samtidig får alle teologiske diskusjoner også politiske konsekvenser. Det må de få, hvis ikke blir det bare svermeri.

‘Kjærligheten overvinner alt’

Hillestads Gud er ingen svermer, for å trekke trådene til da det hele begynte, under Jesusvekkelsen og Kirkelig Kulturverksteds oppstart i 1974. Men hva vil det si å være en kristen? Hva skal kirken være? Hillestads tro har aldri handlet om å frelse mennesker for evigheten. For ham er kirkens dører fortsatt vidåpne. Han kjenner stor takknemlighet for at arbeidet med musikken, som han elsker så høyt, har vært forenelig med et liv som kristen. Så ble han på et vis kanskje både musiker og prest. Kanskje var det en mening med at det ble sånn. Erik Hillestad tror på fri vilje, og han tror på Guds inngripen i livet her og nå. Men han tror også at det må finnes en rettferdighet og oppreisning for alle dem som har lidd og opplevd urett.

Jeg har mange venner som ikke tror på Gud. Jeg er ikke så bekymret for dem

—  Erik Hillestad

– Jeg tror frelsen ligger i Guds hånd. Jeg tror Gud elsker oss så inderlig, og at nåden er så uendelig mye større enn vi kan forestille oss. Det er helt riktig at Jesus sier: «Ingen kommer til Faderen uten ved meg». Men det betyr ikke at alle må bekjenne hans navn. Kristus kan jo gjøre det likevel.

– Nå skaper du kanskje storm i spaltene våre?

– Ja, det er greit det. Det viktigste er det Jesus gjør. Og min tro på det er grenseløs. Det betyr at om folk aldri har hørt Kristi navn, om de ikke går i kirken eller kaller seg kristne, er det gjennom Ham de blir frelst allikevel. Det viktige vi kan gjøre er å lytte til disse enormt vakre perlene av noen fortellinger som Jesus både har skapt gjennom sine lignelser, men også i fortellingen om hele Hans liv, og la dem være inspirasjon til å fremelske gudsbildet i oss. Jesus er gjenopprettelsen. Og den er gjort, den. Kjærligheten overvinner alt. Jeg har mange venner som ikke tror på Gud. Jeg er ikke så bekymret for dem.