Kultur

Norsk operasanger spilte misjonær i Kenyas første opera: – Visste ikke hva jeg sa ja til før jeg var i Nairobi

OPERAMISJON: Leif Jone Ølberg kunne ikke si nei da han ble spurt om å synge en misjonærrolle i en opera i Nairobi. Hans besteforeldre var misjonærer på Madagaskar der moren ble født.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

I høst fikk Leif Jone Ølberg en mail som forbløffet ham: Ville han komme til Nairobi og synge en rolle som misjonær i en nyskrevet opera? Han visste ingenting verken om afrikansk opera, eller hvem det var som hadde anbefalt ham. Siden hans besteforeldre var misjonærer på Madagaskar, og hans mor ble født der, var det likevel et snev av «misjonærkall» i forespørselen.

Leif Jone Ølberg

– Da mailen kom i august, var jeg travelt opptatt i København, og forberedte også flytting til Oslo. Pandemien gjorde også at jeg nølte, men jeg hadde fri i oktober, så hvorfor ikke? Jeg visste ikke hva jeg sa ja til før jeg var i Nairobi, forteller han.

Dagen vi møtes i Oslo, er han i gang med å studere inn rollen til Puccini-operaen Tosca som han skal synge i Kristiansund på nyåret. Han synger også Händels Messias før jul. Som frilanser har han et travelt år foran seg. Men de seks forestillingene på Kenya National Theatre i Nairobi, beskriver han som en opplevelse for livet.

Leif Jone Ølberg. Baritone

En livsdrøm

Operaen med tittelen Nyanga: Runaway Grandma er fortellingen om Rhoda Ondeng Wilhelmsens bestemor som rømte fra familien i jakten på sannheten, hennes egen sannhet. Rhoda er bosatt i Bergen, og gjennom Baraka Opera Trust, jobber hun for å fremme opera i Kenya.

– For meg har dette vært en drøm i mange år, forteller Rhoda på telefon fra Kenya.

Etter at bestemoren hennes døde i 1985, har hun samlet stoff og skrevet fortellingen som operaen er basert på. Hennes bestemor Nyanga og halvsøsteren Budo var ute for gjete kveg, og hadde klatret opp i et mangotre da et misjonærfølge kom. For første gang så de hvite mennesker. Da de hørte ord om Guds kjærlighet og evig liv, sank det dypt inn i Nyanga. De to jentene valgte å flykte etter misjonærene.

– Da jeg skrev historien, var det mest fordi bestemor har betydd mer for meg enn noen andre. Mama Leah som hun siden ble kjent som, påvirket mitt liv og mitt livssyn. Ord om evig liv og kristendom var hun for ung til å forstå. Hun var preget av sorg etter at hennes mor døde, og det som drev henne var at misjonærene syntes å vite hvor moren var – på det stedet som heter evig liv der alle skal samles. To ganger rømte de, gjemte seg i skogen og fulgte etter på avstand, forteller Rhoda.

---

Leif Jone Ølberg

  • Barytonsanger med utdannelse fra Stavanger, London og København.
  • Sang i høst rollen som misjonær i operaen Nyanga: Runaway Grandma.
  • Bak oppsetningen står Baraka Opera Trust, en ideell organisasjon drevet av Rhoda Ondeng Wilhelmsen.
  • Operaen er basert på historien om hennes bestemor.
  • Komponist og librettist er britisk-kenyanske Francis William Chandler.
  • Ølberg har vært ansatt i Den Kongelige Opera i København og Den Jyske Opera i Aarhus og sunget store roller der, blant annet tittelrollene i Barberen og Onegin .

---

Venner for livet

Operaoppsetningen krevde mer enn hundre sangere, dansere og musikere. Bortsett fra fem profesjonelle musikere fra Europa – og Leif Jone Ølberg, var alle kenyanere, også de ti barna fra et av slumområdene i Nairobi. I tre uker levde og jobbet Ølberg sammen med dem, en opplevelse som har gitt ham venner for livet.

– Da jeg kom, var det også en forventning om at jeg skulle undervise og holder master class, noe jeg aldri har gjort før. Vi jobbet tidlig og seint, og jeg skjønte etter hvert at jeg kunne bidra med mer enn å synge, forteller han.

Leif Jone Ølberg. Baritone

Også to musikere fra operaorkesteret i Oslo var med. De fleste av de kenyanske musikerne og sangerne er amatører. Mange av de unge sangerne kommer fra det rike kormiljøet i byens menigheter.

– I forestillingen er det med to lokale og to hvite misjonærer, Mr. og Mrs. Jones. For meg som heter Jone, var det et morsomt poeng. Vi var misjonærteamet som kom til luo-folket ved Victoriasjøen i første del av 1900-tallet, forteller Ølberg.

– Så du er altså castet som hvit sanger for å synge en hvit manns rolle i Kenya?

– Ja, slik skulle det bare være, svarer Ølberg.

Suksess

Spenningen var stor før premieren 21. oktober. Selv om europeere har satt opp operaforestillinger, er det første gang Nairobi-publikummet har kunnet oppleve en fullprodusert opera med kenyansk innhold. Operaen fikk et ni minutter langt TV-innslag i prime-time, og de seks forestillingene ble utsolgt. Den kenyanske avisa Business Daily innledet sin artikkel om oppsetningen med å konstatere at opera er en sjanger få kenyanere vet mye om: Det er hovedsaklig en europeisk ting der en historie blir fortalt fra scenen med sanger, fantastiske kostymer og scenografi.

– Men etter Nyanga er ikke opera lenger fremmed for kenyanere, konstaterer artikkelen.

Opera

– Operaen åpner opp for den kenyanske historien, og viser hvordan kulturer møter hverandre. Den handler om flytting over grenser, jenter hadde ikke noe å gjøre utenfor landsbygda. Den handler om de grenser etnisitet og religion setter. Nyanga krysset alle disse grensene. Siden premieren ble utsatt et år på grunn av pandemien, fikk vi øvet enda mer og den kunstneriske kvaliteten kom opp et nivå som var bedre enn noen har sett i Kenya, mener Rhoda.

Drømmer om turné

Det er britisk-kenyanske Francis William Chandler som både har skrevet libretto og musikk. Selv om Ølbergs første inntrykk av musikken er at det minner om britisk oratoriemusikk i John Rutter-stil, synes han det fungerer svært godt som opera med noen korpartier som han omtaler som magiske.

Halvparten av de deltagende sangerne kommer fra Kenyas tredje største by, Kisumu der luofolket dominerer. Drømmen er å sette opp forestillingen der og kanskje ta den på turné.

– Det byr på utfordringer både sceneteknisk og økonomisk, men det ville være fantastisk å gjøre det i det område av landet der historien utspiller seg. For meg var det en helt unik opplevelse som gjør at jeg fortsatt ikke har landet helt. Jeg har kjempelyst til å komme tilbake å jobbe mer med dem, forteller Ølberg.

Mer penger

Som tenåring sang Rhoda Ondeng Wilhelmsen en hovedrolle i en opera på jenteskolen hun gikk på. Det var hennes første møte med den kunstformen hun brenner for. I ti år har hun jobbet for Rikskonsertene i Hordaland med skolekonserter.

– Opera er dyrt her i Kenya som alle andre steder. Å sette opp Nyanga andre steder i Kenya, kanskje i Sør-Afrika og tenk om vi kunne gjøre operaen på Festspillene i Bergen. Det er en drøm, og det er bare penger som står i veien. Mer realistisk er det å jobbe med skolekonserter for å utdanne og inspirere barn og unge, sier hun.

Far og sønn

Når Ølberg denne høsten bosetter seg i Oslo, er han tilbake etter 13 år i utlandet, de ti siste i København. Da han vokste opp i Lofoten forteller moren at hun kunne høre ham komme hjem fra skolen før hun så ham. En lærer som hørte ham snakke, sa at han burde bli sanger. Fiolin ble hans første instrument, og han ble stadig med prestefaren rundt på møter og gudstjenester. Familien er full av prester, og orgel synes å være favorittinstrumentet.

Lars Bernhardt Ølberg

Fortsatt legger far og sønn ut på turné, enten til steder der de har bodd eller rundt på pleiehjem. På hjemstedet Sola presenterte de et operaprogram i sommer. På pleiehjemmene byr de både på skillingsviser og gamle slagere.

– Faren min leter stadig fram operaarier som jeg knapt har hørt om. Og han øver mer enn meg, sier Ølberg og ler.

På videregående i Bodø, valgte han på lærerens oppfordring sang som hovedinstrument. Etter tre år på konservatoriet i Stavanger, søkte han seg videre til studier London. Etter avsluttende studier i København, kan han telle ni års operastudier. Han har også ti år bak seg som organist i sjømannskirkene i London og København.

Babyopera

– Hva driver deg?

– Det er nok leken. For meg kom covid på et godt tidspunkt. Jeg vil ikke si jeg var lei, men høsten før sang jeg drømmerollen i Eugene Onegin, uten å finne den gleden i det som jeg hadde ventet. Selv om det gikk bra, og jeg fikk gode tilbakemeldinger, nøt jeg det ikke slik jeg ville. Seinere var jeg med på 60 forestillinger med en babyopera. Det er noe av det meste fantastiske jeg har gjort. Blant barna fant jeg spillegleden igjen.

Erfaringen fra Nairobi gjør at han også bedre skjønner hvilket privilegium det er å kunne leve av sangen.

– Å gjenfinne leken og gleden i det å synge har vært viktig for meg, sier han.

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur