Karen Jo Fields gir slipp på fortiden og ser framover

Karen Jo Fields viser at hun slett ikke har mistet grepet om hverken låtskrivingen, piano- og gitarspillingen, eller den vokale formidlingen. Dette er kvinnen som var med på å virvle opp den store bølgen med norske, kvinnelige sangere og låtskrivere som jevnlig har gitt oss kvalitetsproduksjoner de siste 20 årene.

En demo hun spilte inn i 1995, ble fanget opp av Christer Falck, som ble så begeistret at han uten å nøle brukte pengepremien fra seieren i realityserien Robinsonekspedisjonen til å lage Fields første album, Embrace Me, som kom i 2000.

Med den utgivelsen var det flere enn Falck som så konturene av en norsk Joni Mitchel. Blant andre en rekke musikk-anmeldere, og artisten Pål Angelskår i bandet Minor Majority, som fikk henne til å bidra på sine egne produksjoner. Nå gjenopptar de samarbeidet.

---

Album: Pop

Karen Jo Fields

This Is No Time

Voices of Wonder

---

Indre stemme

Med oppfølgeralbumet, Chace The Blue, som kom I 2003, fikk Karen Jo Fields et gjennombrudd i Norge, med godt salg og store radiohits med tittellåten og «Let’s Talk About Love». Da hun to år senere fulgte opp med det ikke mindre gode In Your Pages, virket artistfremtiden lys og vidåpen.

Men så kom det ikke flere album, ikke før nå, 16 år senere. Høsten 2018 gjorde hun et lite comeback under Gåsehud-konsertene i Nordstrand kirke, som Christer Falck arrangerte. Det lovet bra, med tanke på ny musikk. Men også fordi hun fremstod som en artist som ikke for enhver pris måtte holde en karriere gående, men i stedet lyttet til egen indre stemme, som slett ikke nødvendigvis handlet om musikk. Ting som likevel tydeligvis ble lagret i hennes musikalske harddisk, og som senere resulterte i mer eller mindre selvbiografiske sanger. Slik som her, på This Is No Time. Et album som handler om å gi slipp på fortiden, og i stedet leve i nuet og rette blikket framover. Dette er ikke bare en erfarings-basert utgivelse, men også sanger som lever sitt eget liv, fylt med forhåpninger og drømmer.

[ Infernoutstilling i Roma er et sterkt argument mot helvetesteologi  ]

Utvei

Til eget akustisk gitarspill, piano- og synthesizerspill, men med god støtte fra medmusikerne Tobias Flottorp Heitzer, Kristoffer Mathias Staxrud og Mathias Hammersmark Olsen, leker og leter Karen Jo Fields seg fram. Jeg synes det er blitt hennes mest åpenhjertige, ærlige og livsbejaende album. Hun virker sårbar, men sterk. Det som fremdeles kan minne om grublerier, rundt ting som har vært, kanskje heller ikke har sluppet taket, får uansett en forløsning.

Åpningslåten, «Dark Sky», handler om å miste kontrollen i nære relasjoner, og avmaktsfølelsen det kan gi. I dette tilfellet gir det sangeren følelsen av «å sitte fast». En drivende og pågående rytme i musikken, understreker likevel bedre enn ord at det finnes en vei ut.

For tiden hører jeg også mye på det siste albumet til Melissa Etheridge, One Way Out: «Well, you can scream and you can shout, but it’s only one way out!»

Karen Jo Fields synger på balladen «I’ll Be There»: «I can’t believe in something I can’t feel for you». Teksten handler om hvor langt vi er villige til å strekke oss for hverandre. Sangeren har opplevd samlivsbrudd, men synger om det både reflektert og med en nødvendig distanse, som gjør at teksten blir relevant også for andre. Hun får glimrende vokalfølge av sin gamle artistkjenning, Pål Angelskår.

[ Ine Hoem: - Jeg ser verdien i pappas salmer ]

Sanger om faren

Sangene «Weightless» og «Horses» handler om artistens familie og røtter. På den første hører vi om da faren hennes, amerikaneren, Frank Field, en gang stod så rolig og lenge i hagen deres i Arizona, at en fugl satte seg på skulderen hans. Bildet satte seg fast i den lille datteren. Mange år senere ble det til poesi, og en liten og vakker sang.

I «Horses» synger hun om at faren elsket hester, og tok godt vare på dem, uansett vær. Men sangen handler også om en far som før det traff en kvinne: «So he married this white, she let him win under a sweet heaven, without fear or sin». Liten tvil om at denne kvinnen er Karen Jos Mor.

Dette siste er også litt norsk Ten Sing-historie: Siste halvdel av 1960-tallet var Frank Field gitarist og låtskriver i amerikanske Sing Out, som ble til Up With People, men også ble en forløper for Ten Sing.

Musikerfaren hennes var med på konsertene som Up With People-dirigenten Torkil Baden arrangerte i Norge på slutten av 1960-tallet. Under en av konsertene var Frank Field innkvartert privat. Sønnen i huset jobbet med Up With People-konseptet i Europa. Datteren fikk et godt øye til musikeren som bodde hos dem.

De giftet seg i 1969, og bosatte seg i Arizona. I 1973 fikk de sin andre datter, Karen Jo Fields. Da foreldrene tre og et halvt år senere skilte lag, bosatte moren og Karen Jo seg i Norge, hvor datteren fortsatte å utvikle sitt musikalske talent.

[ Det som kan bli landets største menighet har bare én kirke ]

Veiviser

Siste halvdel av det halvakustiske, men definitivt hel-engasjerende, albumet, handler om: Å beholde intimiteten og godfølelsen fra sommeren, også i de mørke («This Is No Time»). Om soldans i Taos («You Belong»). Og om vennskap, musikk og sene kvelder i godt lag («Old Crow»).

Sannelig godt å ha Karen Jo Fields tilbake, med et album hvor levd liv og erfaringer ikke bare blir noe hun gir slipp på, men også kan fungere som en veiviser videre i livet.