Kultur

Sigurd Helseth, 1945–2021

VED VEIS ENDE: Poet Sigurd Helseth døde 18. oktober, 76 år gammel. Venn og kollega Erland Kiøsterud beskriver ham som en forble solidarisk med samfunnets vanskeligstilte.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Jeg kjente Sigurd Helseth i tredve år, mellom 1976 og 2006. I ti-femten av disse årene var jeg kanskje hans nærmeste. Vi snakket med hverandre ukentlig, vi var hverandres førstelesere, vi feiret bursdager og 1. juledag sammen, Sigurd gledet seg til sommerens uke på hytta i Skurdalen.

Sigurd snakket sjelden om seg selv. Det var diktingen, politikken, rettferdigheten som gjaldt. Spesielt diktningen, om hvordan fornye litteraturen fra det politiske 70-tallet, som vi kom fra, inn i det intense og tette 80-tallet vi var på vei inn i, tiåret Sigurd Helseth skal fornye litteraturen vår.

Prestesønnen

Sigurd var adoptert. Som enebarn på prestegården Halsa, går Sigurd hver søndag morgen ved siden av faren sin og bærer den slitte, brune lærvesken med søndagens preken, og han sitter på første benk, med den nå tomme vesken i fanget, mens faren, presten der oppe på prekestolen, holder sin nyskrevne tale for kirkelyden. Sigurd vokste opp i skriften.

Han er også med når far må av gårde, om det er sykdom, tiltrengt råd eller sjelesorg det gjelder. En dag står han i stua til fattigfolk. Far er i samtale på kjøkkenet. Over gutten Sigurd, der oppe på halvloftet, bak en tregrind, ser han en skikkelse, et ikke-menneske, nei, et menneske, kledd i filler, truende, gryntende. Slik kunne forsorgen være på femtitallet i Norge. Sigurd møtte tidlig den utstøtte, vansirede, språkløse.

I sin adferd var Sigurd oppreist, selvsikker, stolt. Alltid vennlig og imøtekommende. Og grunnleggende solidarisk. Men innerst inne, erfarte han nok, på et vis, seg selv også som satt bort, forlatt.

---

Sigurd Helseth

  • Norsk lyriker og gjendikter. Født 23. juli 1945, Ålesund, døde 19. oktober 2021, Oslo.
  • Debuterte i 1975 med Samfunnet tetner til, og utga totalt 15 diktsamlinger. Den siste ble Skuggar av glas 2020.
  • Minneordet er skrevet av forfatterkollega og venn Erland Kiøsterud.

---

Et eksistensielt drama

I ett av Sigurds første dikt, «Den eine gongen», antydes det som skal bli hans livstema:

«å verta til

er fosterets angst

uten veg attende

[…]

å leva for alltid

den eine gongen

[…]

uskuldig for kvarandre

er berre dei ufødde»

Et eksistensielt og moralsk drama om fødsel, død, rett og urett skal ti år senere stå sentralt i noen utgivelser norsk litteratur knapt har sett maken til.

Sigurd Helseth

Men Sigurd begynner fra et privilegert ståsted, med språkkritikk. I fem utgivelser mellom 1975 og 1979 stilles spørsmålet: Hvordan snakkes det i dette samfunnet? Hvordan manipulerer makthaverne oss med språket? Med en skarp, innovativ, hardtslående samfunnskritikk blottstiller Sigurd med besk humor maktspråket, hykleriet, de falske nyhetene, for å vise oss hva som egentlig foregår. Mange av disse diktene har skremmende aktualitet. Sigurd er på 70-tallet en engasjert og politisk aktiv poet, dedikert til litteraturen. Det utopiske, og til dels autoritære, politiske prosjektet, som han er en del av, faller sammen i 1978.

Sigurd møtte tidlig den utstøtte, vansirede, språkløse

—  Erland Kiøsterud

Ny orientering

Sigurd blir taus. Han går inn i en nyorientering. Nylesning av klassikerne, Homer, Vergil, Bibelen, Dante og Blake, Rilke, Tsvetajeva, Celan, og samfunns- og naturstudier. Alt skulle gjøres på nytt, forstås på nytt. Med Landet med de to soler trer i 1984 en ny poet frem. Samlingene Blodvirkningen og Det nye legemet følger tett på. Gjennom års arbeid er redskapen tilstrekkelig skjerpet til å gå løs på det virkelige stoffet. Som også er et personlig stoff. Et mytisk, fysisk og biologisk jeg – den fødte og den ufødte – og materien som skaper og avskaper seg selv, blir omdreiningspunkter i et univers hvor språkkritikk, myter og lidelse tar helt ny form. Et nært, levende jeg trer nå frem i Sigurds skrift.

Jeg siterer fra Landet med de to soler: «Dømt til å skape,/ for å bli meg selv i en annen».

Og litt senere: «dette barn stirrer begge veier/ betaler med sitt smil!/ Sønn av ingen».

«Jeg graver opp igjen/ min far og ber ham/ tenke seg om// Ber ham tenne bålet/ ved soloppgang og bringe et bedre offer».

«Noen gravde et nyfødt nakent/ barn ned i snøen/ Den som ikke kan finne det/ har lagt det der».

Det fødte, utsatte, men også det ufødte, det som ennå ikke er født, men som skal fødes, skrives nå frem i en diktning der et avvist jeg skaper seg selv. Smertetrykket er høyt. Kraften er stor.

Sigurd Helseth

Kamp mot skattemyndighetene

Sigurd bor alene på to tom og kjøkken på Torshov. Året er 1986. Samfunnskontrakten etter krigen er brutt. Han ser nøden og fortvilelsen rundt seg. I Blodvirkningen fortsetter undersøkelsen av et menneske som er i ferd med å forsvinne. Det å ikke bli sett, å bli usynliggjort som menneske – trusselen om utslettelse – intensiverer språket. Mens andre klatrer opp i samfunnet, forblir Sigurd solidarisk.

I Det nye legemet et par år senere inntrer enda et taktskifte. Det er profeten, smertens bærer, mennesket som har sett, hørt og gjennomskuet alt, som både er og ikke er, som nå taler. På mindre enn seks år oppfinner Sigurd litteraturen – og seg selv – tre ganger, hver gang i en ny form, i et nytt språk.

Han stilte svært høye krav til seg selv. Og til andre, som hadde ressurser. Og han kunne være steil, stri, sta

—  Erland Kiøsterud

Det tar krefter. Sigurd leser og studerer hele tiden. Skattemyndighetene mener at det ikke går an å leve av så lite som han gjør. Utgiftene til bøker er for høye. Staten reiser sak mot Sigurd. «Jeg hører De lever i diktningens verden», sier dommeren ved åpningen av rettsaken. I tiltaleboksen står den mest rettskafne og rettferdighetssøkende av oss alle, tiltalt for å snyte på skatten. Poeten som har ofret eget liv for å skrive – som ga alt – er saksøkt for å stjele fra fellesskapet. Det samfunnet Sigurd hadde skrelt fra hverandre og blottstilt i sin diktning, vender seg mot ham og rettsforfølger ham. Slik erfares det. Han skriver og lever i denne perioden under et stort trykk. Han blir syk, det blir innleggelse, milten må opereres. Han er tappet for krefter.

Sigurd Helseth

Til siste slutt

Sigurd ba sjelden om hjelp. En kveld ringer han. Vi kaster oss inn i en drosje. Karin, min kone, koker grøt, så han skal få mat i seg, jeg sitter med ham i stuen. Det siste han husket var at verden forsvant og at han hadde bøyd seg mot stuegulvet for å plukke noen vakre, blå og hvite blomster der.

Lars Amund Vaage skrev til meg for noen dager siden, jeg siterer, om Sigurds liv, «Men storslått var det i all si kraft og einsemd. Og så var han ein stor diktar. Eg tenkjer på det og kva det må ha kosta.»

Ja, dette kostet. Men Sigurd kom seg opp igjen. Han skriver en poetikk, og fortsetter sin språkkritiske, eksistensielle dikting med presise skriftstykker, helt til siste slutt.

På hytta ble Sigurd gutt igjen. Den ene båten var til Sigurds disposisjon. Sent og tidlig rodde han ut for å fiske med slukstang. Jeg går ut på odden for å rope ham inn til middag. Og svaret der ute fra båten: «Bare ett kast til», kommer fra en barndom, hvor det også har vært fint.

Sigurd Helseth

Sigurd sa aldri nei til å lese andres manus. Han hjalp ofte andre. Også i det praktiske, økonomiske. Selv levde han ytterst asketisk. Han stilte svært høye krav til seg selv. Og til andre, som hadde ressurser. Og han kunne være steil, stri, sta. Jeg tror det var nødvendig for ham, for å overleve.

I Det Nye legemet gir verden seg til kjenne et kort øyeblikk idet en ukjent isprins – dikteren selv? – blir synlig. Så, litt senere, kommer grunnbildet:

«At den blinde piken ennå sitter i plommetreet, vendt mot den stigende månen, mens jeg hele natten for frem over sjøen i det glitrende nattlys fra de siste krystaller en drømt gud kastet ned.»

*

Sigurd Helseth døde antagelig stående; etter posisjonen på stuegulvet å dømme var det ingen tegn til dødskamp. Han ble funnet etter fire-fem dager av styreleder i borettslaget på Torshov, som så at lyset på kjøkkenet stadig sto på.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur