– Det overrasket meg hvor dårlig jødene hadde blitt behandlet

Historikere er i dag i ferd med å grave fram den norske kristenhetens mørkeste kapittel: Hvordan antijødiske holdninger gjorde seg gjeldende på den kristne grasrota forut for og under 2. verdenskrig. I forrige måned omtalte Vårt Land dette i en større hovedsak, og intervjuet samtidig flere kirkelige kilder som etterlyste et skikkelig oppgjør med hvordan kirken hadde opptrådt i møte med jødene.

Et nytt utvalg, nedsatt av Mellomkirkelig råd og Bispemøtet, skal nå se på forholdet mellom Den norske kirke og jødene – og herunder hva som skjedde forut for, under, men også etter okkupasjonen. Og preses i bispekollegiet i Den norske kirke, Olav Fykse Tveit, sier dette utvalgets arbeid blir viktig.

– Bør kirken komme med en unnskyldning?

– Det skal du ikke utelukke, men vi må først jobbe grundig med tematikken. Når det gjelder kirkens forhold til jøder før, under og etter 2. verdenskrig, kreves det mye arbeid for å finne ut hva som skjedde – men også hva som ikke skjedde. Og dersom det kommer fram at det er grunnlag for å gi en unnskyldning, er vi nødt til å gjøre dette seriøst, sier Fykse Tveit.

[ – Kirken må si unnskyld til jødene ]

---

Dette er saken

• Historikere er i dag i ferd med å grave fram hvordan norske kristne bidro til å spre antijødiske holdninger forut for 2. verdenskrig, og lenge tiet i møte med nazistenes jødeforfølgelser.
• Den norske kirke og de kristne lekmannsorganisasjonene har til nå ikke tatt et grundig oppgjør med egen fortid, men både Israelsmisjonen og Den norske kirke har nå startet et arbeid med å undersøke fortiden.

---

– Kirken var påvirket

Det har siden 1990-tallet vært satt søkelys på behandlingen av den jødiske minoriteten i Norge, og hvordan majoritetsfellesskapet på mange måter sviktet under okkupasjonstiden. I 1999 vedtok Stortinget å bevilge 450 millioner kroner til jødene i Norge for å rette opp de tap jødene led i forbindelse med 2. verdenskrig. Det skjedde etter at Skarpnes-utvalget hadde kartlagt hva som skjedde med norske jøders eiendom under 2. verdenskrig. De siste årene har imidlertid debatten handlet i stadig større grad om hvordan det norske samfunnet både indirekte og direkte bidro til jødeforfølgelsene – et spørsmål som ikke minst ble aktualisert etter Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten? og nylig gjennom Synne Corells bok Likvidasjonen.

Men som Vårt Land fortalte, argumenterer historikerne Torleif Austad og Bjørn Westlie for at også norske kristne nøret opp under antijødiske holdninger forut for 2. verdenskrig. Og spørsmålet er hvor det ble av også en kirkelig selvransakelse i tiårene etter krigen.

– Hva kan forklare stillheten blant kirkelige stemmer spesielt?

– Det er dette jeg håper historikere og utvalget som vi nå har nedsatt kan belyse. Generelt må vi si at alle lever i sin tid. Det er påvist at slike holdninger var del av det norske samfunnets måte å forholde seg til jøder på, og kirken var også påvirket av dette, sier Fykse Tveit, som selv husker tilbake til da rapporten fra Skarpnesutvalget ble lagt fram.

Det er påvist at slike holdninger var del av det norske samfunnets måte å forholde seg til jøder på, og kirken var også påvirket av dette.

—  Olav Fykse Tveit

[ – Selvransakelsen i Den norske kirke har vært blek, mener Torleiv Austad ]

Setter jødemisjon på agendaen

– Det overrasket meg hvor dårlig jødene hadde blitt behandlet – også etter 2. verdenskrig. Når det tok så lang tid å få et offisielt oppgjør med dette, var det rimelig at jødene fikk en solid kollektiv økonomisk oppreisning. Men jeg tror at dette også ble en vekker: Fram til da hadde dette ikke blitt tatt ordentlig tak i det norske samfunnet.

– Når begynte du å legge merke til at jødenes situasjon og den kirkelige antijudaismen forut for 2. verdenskrig ble et tema?

– Det jeg i hvert fall merket meg, da jeg begynte å studere teologi på 1980-tallet, var en økende interesse for jødedom, anført at teologer som Oskar Skarsaune og Ole Christian Kvarme. Senere har jeg registrert at mange kirker, ikke minst i Tyskland, har jobbet mye med dette – av opplagte grunner. Og der sier også mange at det er umulig i dag å drive misjon overfor jøder, noe som ikke har vært et vanlig standpunkt i norsk kirkeliv.

– Når du nevner dette. Hva synes du selv: Bør man drive misjon overfor jøder?

– Jeg har lyst til å vente med å svare til utvalget har gjort et større dypdykk i tematikken. Teologisk har jeg alltid tenkt at evangeliet er et godt budskap for alle, men når det gjelder hvordan man konkret skal forholde seg til jøder når det gjelder misjon i dag, ser jeg at andre i dag har kommet til andre standpunkter.

[ – Nesten alt antisemittismen trenger, finner den i Johannesevangeliet ]

– Kamp mot rasisme

I hovedsaken i Vårt Land uttalte tidligere Oslo-biskop Ole Christian Kvarme at «et oppgjør med antijudaismen må følges av en positiv nyorientering».

– Hva må det bety etter ditt syn, Olav Fykse Tveit?

– Noe jeg har opplevd i arbeidet med religionsdialog, både i Norge og internasjonalt, er at man blir klar over hvor mye man har felles, og hvor viktig det er i møte med de utfordringene som vi står ovenfor i vår tid, når det gjelder slikt som menneskerettigheter, menneskets verd og andre etiske spørsmål. Jeg ser et stort potensial i dette, og tror det kan føre til felles erkjennelser og felles handlinger for det samfunnet vi lever i. Herunder en felles kamp mot rasisme og diskriminering.

Men er det mulig å ta et oppgjør med antijødiske holdninger i kirken? Forskeren Gunnar Haaland uttalte nylig at kirken er «antijødisk by default setting» – som standardmodus. Han mente bibeltolkning og forkynnelse preges av en kontrastmodell mellom jødedom og kristendom.

– Hvordan kan man snu dette?

– Det er et stort og komplisert spørsmål, som krever solid arbeid med både bibeltekster og kirkens historie for å lære hvordan vi kan komme videre og unngå disse stereotypene og kontrastmodellene, avslutter Fykse Tveit.