Marieke Lucas var bare tre år gammel da storebroren døde. Hens første roman er historien om en familie som går til grunne i sorg. Den har sterke trekk av forfatterens egen livsfortelling.
Ligne på Hitler
I boka er jenta Jas ti år gammel når storebroren Matthies går gjennom isen og drukner. Tidligere har Jas bedt til Gud om at han må ta storebroren og ikke kaninen hun elsker så høyt. Hun er redd faren har tenkt å slakte kaninen til middag. Sorgen over brorens død tynges av skyld.
Den andre broren Obbe reagerer med å drepe smådyr og stange hodet i veggen. Mora spiser mindre og mindre. Hun går stadig ned i kjelleren med matvarer. Jas innbiller seg at hun bærer mat til en jødisk familie der.
Jas sammenligner seg også med Hitler: «Hitler hadde mistet tre brødre og en søster, ingen av dem ble så gamle som seks år. Jeg likner på ham, tenkte jeg, og ingen må få vite det. Vi har til og med bursdag på samme dag, den 20. april».
[ Les anmeldelsen av romanen ]
Kopierte Harry Potter
– Hvordan fant du språk og mot til å fortelle en slik historie?
– Å skrive og finne mitt eget språk startet allerede i åttende klasse, forteller Marie Lucas Rijneveld.
Første bind av Harry Potter-bøkene lånt på biblioteket ble katalysatoren.
– Jeg elsket fortellingen så høyt at jeg ikke ville levere den tilbake. Siden jeg heller ikke ville ha et stort straffegebyr, så jeg for meg at jeg kunne skrive hele boka inn på datamaskinen min. Det gjorde jeg.
---
Marieke Lucas Rijneveld (30)
- Nederlandsk forfatter.
- Hun er oppvokst i en familie som tilhører en gammeltroende, reformert menighet, ofte omtalt som «svartstrømper» etter deres tradisjonelle klesdrakt.
- Aktuell med romanen Kveldens ubehag, oversatt av Hedda Vormeland (Solum Bokvennen)
- Den ble utgitt i 2018, og gjorde at Rijneveld som første nederlandske forfatter fikk den internasjonale Booker-prisen.
- Da Marieke var 19, tok hun det ekstra navnet Lucas og bruker nå pronomenet hen om seg selv.
---
Heldigvis for åttendeklassingen var det første og ikke det mye større åttende bindet ut satte i gang med.
– Jeg lærte mye av kopieringen. Jeg lærte også mye fra Bibelen som faren min leste fra hver dag. Noen av historiene var grusomme, men samtidig så vakre både i språk og mening. Det tok meg tid å finne mot til selv å skrive en bok – seks år og mange bølgedaler. Jeg var ekstra redd for hva foreldrene mine ville synes, fordi jeg helt fra starten av visste at boka måtte starte med min egen brors død. Det var først da en venn sa til meg «vær nådeløs», at jeg klarte det. Jeg var ubønnhørlig med meg selv. Men jeg har aldri sett på pennen som et våpen, og aldri ønsket å bruke den som det, svarer Rijneveld i en e-post.
Svartstrømper
Rijneveld er oppvokst blant «svartstrømper» i en reformert kristen bondefamilie i Noord-Brabant. De gammeltroende blir ofte omtalt som «svartstrømper» på grunn av den tradisjonelle klesstilen, som ikke lenger er så utbredt.
Den religiøse bakgrunnen er sentral i fortellingen. Rijneveld er ikke den første nederlandske forfatteren som skriver fra en slik oppvekst. Forfatteren og journalisten Franca Treur har brutt med og skrevet om sin oppvekst i det strenge reformerte miljøet. Hennes roman Dorsvloer vol confetti fra 2009 handler også om ei jente som vokser opp på en bondegård der hun tidlig lærer at vi er født syndige og at selv et plettfritt liv ikke gir noen himmelgaranti. Frykten for dommens dag er overveldende. Treuer er blitt samholdt med mer etablerte forfattere som Jan Wolkers (1925-2007), Jan Siebelink (f. 1938) og Maarten ‘t Hart (f. 1948) som også har skrevet skjønnlitteratur om sine brudd med en streng religiøs oppvekst.
[ Misjonærbarn skuffet over taushet ]
Jakkerustning
– Jas skjuler seg bak ytterjakka. Hvordan taklet du sorgen over din egen bror?
– Jeg gjorde akkurat som Jas. Siden det var en varm sommer, kunne jeg ikke ha den på så lenge som henne, men betydningen var den samme. Jeg tenkte at så lenge jeg hadde jakka på, ville jeg ikke bli syk og dø. Jeg var så redd for å dø at jeg utviklet all slags tics, og ble spesielt redd for at foreldrene mine ville dø. Jeg ble også var for andres sinnstemninger. Jeg kunne lese mammas følelser bare ved å se ryggen hennes. Hans død var først og fremst deres tap. Det var først seinere at sorgen tok meg. Tristheten bærer jeg på fortsatt. Det er som den har satt seg i kroppen, men fordi jeg var så ung, hadde jeg ikke ord for den da.
Jeg tenkte at så lenge jeg hadde jakka på, ville jeg ikke bli syk og dø.
— Marieke Lucas Rijneveld
– Jas sin familie går i oppløsning. Hva skjedde med din?
– Foreldrene mine taklet det på hver sin måte, men begge begynte å jobbe mer. Vi søsknene tilbragte mye tid ute på gården. Fordi foreldrene våre var så tynget av sin egen sorg, så de ikke lenger vår. Det er også det jeg skriver om; hvordan barn takler tap og sorg. Det blir ofte glemt at også barna lider.
– Slik jeg ser det kan to ting kan skje etter et så stort tap: Enten vokser man tettere sammen, eller så faller familien fra hverandre. I romanen valgte jeg å skrive om det siste, fordi det var det jeg gjenkjente best.
Den andre siden
De bibelske referansene er mange, som når Jas har overhørt foreldrenes samtale om plagene: «I Egypt kom landeplagene fordi folket ville til den andre siden. Her kommer de fordi vi ikke får lov til å dra til den andre siden, men lengter etter det likevel.»
– Den andre siden er en viktig størrelse i romanen. Hva ser du for deg og hva betyr det?
– Det har forskjellige betydninger. Den andre siden er byen der den berømte artisten Boudewijn de Groot bor og der livet virkelig begynner. Jas og søsteren Hanna lengter etter den dagen de kan rømme til den andre siden. Da kan de slippe unna den undertrykkende landsbyen. Først etter at boka var ferdig skrevet, innså jeg at den andre siden kan ha betydninger som døden, men også modenheten. Søstrene lengter etter å bli store og fullvoksne.
Langt på vei har jeg språket og dets grenseløshet fra Bibelen.
— Marieke Lucas Rijneveld
– Hva betyr Bibelen for deg?
– Langt på vei har jeg språket og dets grenseløshet fra Bibelen. Som barn ble jeg skremt av historiene der Gud framstod som en straffende og ikke en kjærlig Gud. Nå er jeg ikke helt sikkert på hvordan jeg ser på troen, men jeg setter mer og mer pris på Bibelens symbolske kraft. Bibelspråket er så enestående vakkert. Det er det språket som gjør at jeg kan skrive. Bare av den grunn betyr Bibelen mye for meg.
Synes synd på Gud
– Blir du invitert i kirkelige sammenhenger for å snake om romanen?
– Nei, ingen har spurt. Kanskje er det fordi mange antar at jeg har mistet troen, men det har jeg ikke. Jeg ser fortsatt på meg selv som religiøs. Jeg synes også det er vanskelig å si at jeg ikke tror, fordi jeg synes litt synd på Gud. Men troen bor fortsatt i mitt hjerte, selv om jeg ikke går så ofte i kirken lenger. Jeg vet ikke hvor jeg er på vei, men har det fint slik det er. Kanskje får jeg mer rom for det seinere.
[ Lager podkast med femåringens spørsmål ]
– Hvor stor innflytelse har slik konservativ kristendom som «de sorte strømpene» representerer?
– Det er et lite samfunn som det er vanskelig å få innblikk i. Det er antagelig noe av grunnen til at romanen i den grad ble lagt merke til. Den ga et innblikk i den verdenen, selv om ikke alle reformerte lever slik. Noen av menighetene er svært lukket, og de støtter hverandre i alt. Noen menigheter er imidlertid svært undertrykkende, og det er spesielt vanskelig for barna. Har du bekymringer skal du gå til Gud, ikke til foreldrene. Men som barn trenger du jo foreldrene. Selv om slik form for kristendom er i tilbakegang, finnes den her fortsatt. Min familie var slik. Da jeg dro hjemmefra, ville jeg holde meg unna så mye jeg kunne. Nå har jeg en større respekt for dem og for deres måte å tro på. Nå ser jeg det også som en form for omsorg, og det er noe vi alle ser etter i livet. Jeg respekterer det.
[ Nordisk pris til grønlandsk roman om manglende framtidstro ]
Forbudt kjærlighet
– Når din første roman kommer ut i Norge, har du allerede en ny klar. Hva er forbindelsene mellom dem?
– Det er masse kuer i denne også! Settingen er den samme med gården og bygda, men historien er fullstendig annerledes. Den forteller om en veterinær som ser tilbake på sommeren 2005 da han ble forelsket i en fjorten år gammel bondedatter. De er begge ensomme og forsøker å forstå seg selv. De finner det de leter etter i hverandre. Det er en fortelling om forbudt kjærlighet, om søken etter identitet og mening, svarer Marieke Lucas Rijneveld.
Romanen kommer på norsk til våren med tittelen Min kjæreste skatt.
