Kultur

– Kirken må si unnskyld til jødene

ANTIJUDAISME: Forskere er i ferd med å grave fram den norske kristenhetens mørkeste kapittel. Femti år etter at Den katolske kirke beklaget spredningen av jødehat, kan det gå mot en offisiell beklagelse også fra Den norske kirke.

Det finnes ikke noe folk på jorden «som er saa magtsykt som jøderne». Antisemittismen er ikke bare andre folkeslags angrep på jødene, men «den skygge, jøderne kaster efter sig», deres eget selvhat når de ikke har maktet å hevde sin posisjon.

Dette er uttalelser fra den norske misjonspresten Gisle Johnson i mellomkrigstiden, og som den norske teologen Torleiv Austad nå løfter fram igjen.

Den pensjonerte MF-professoren har gjort et dykk i Den norske israelsmisjons arkiver fra mellomkrigstiden, og nylig presenterte han funnene på et lukket møte med flere av landets mest toneangivende teologer. Neste år kommer dessuten Bjørn Westlie med en bok som vil gå dypt inn antijødiske holdninger i norsk offentlighet, inkludert den kristne grasrota, forut for 2. verdenskrig.

Nå etterlyser flere et kritisk oppgjør med fortiden i den norske kristenheten. Vil kirken endelig si unnskyld til jødene?

Hva visste kristenfolket?

Westlie vil ikke uttale seg konkret om sine funn før boken er publisert, men bekrefter til Vårt Land at han sitter på materiale som vitner om klare antijødiske holdninger i religiøse organisasjoner.

– Det er mye verre enn jeg trodde, med tanke på hvor tett opp til okkupasjonen dette var, sier Westlie.

Torleiv Austad bekrefter at det finnes et omfattende kildemateriale som det er på høy tid at blir gjenstand for analyser:

– Man har ofte hatt inntrykk av at både de kristelige organisasjonene og de ikke-lutherske trossamfunn i Norge sluttet opp om Den norske kirkes holdning til jødene, slik dette ble uttrykt først og fremst gjennom det såkalte Hebreerbrevet. Jeg mener at man også bør rette oppmerksomheten mot de kristne organisasjonene og enkeltpersoner, og se hvordan de tenkte og argumenterte for sin holdning mot jødene før krigen, og delvis under krigen, sier Austad, og mener dette vil kaste lys over et spørsmål som så langt har ropt etter svar:

– Hvorfor forholdt Den norske kirke seg så lenge passiv i møte med nazistenes jødeforfølgelser?

Hvorfor forholdt Den norske kirke seg så lenge passiv i møte med nazistenes jødeforfølgelser?

—  Torleiv Austad, teolog

Tiet i 1942

Hebreerbrevet fra november 1942 var en protest mot jødeforfølgelsene, og den eneste offentlige, kollektive protesten forut for deportasjonene. Det var skrevet av den midlertidige kirkeledelsen, og fikk tilslutning fra så godt som hele Kirke-Norge. Men som debatten etter Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten? har fått fram, påkaller også brevet en rekke spørsmål.

Austad mener det er sannsynliggjort at kirkeledelsen mottok varsler om en forestående storaksjon mot jødene, men uten at det kunne sies noe om når og hvordan dette ville skje. Varselet kom allerede i april, altså syv måneder før deportasjonen, og to måneder etter Wannsee-konferansen der jødeutryddelsen ble videre planlagt, og det ble gjentatt i september. Varselet førte ikke til at de foretok seg noe direkte, og deportasjoner nevnes heller ikke i Hebreerbrevet.

---

Dette er saken

  • I 1995 avslørte journalist Bjørn Westlie hvordan jøder ble plyndret av nordmenn. To år etter la historiker Bjarte Bruland fram sin hovedoppgave, som førte til opprettelsen av Skarpnes-utvalget. Bruland og Berit Reisel, som satt i utvalget på vegne av Det mosaiske trossamfunn, kjempet gjennom at det var utvalgets mindretall som fikk gjennomslag. Det førte til et historisk oppgjør med uretten mot jødene, og en erstatning på 450 millioner kroner.
  • I 2012, 70 år etter deportasjonene av norske jøder, kom Torleiv Austad, Ottar Berge og Jan Ove Ulstein med boka Dømmekraft i krise?, som tok opp blant annet holdninger i kirken til jødene under okkupasjonen. Samme år uttalte Bispemøtet at kirken hadde vært unnfallende i sitt forhold til jødene, og «for sent ute med sin protest mot antisemittisme og jødeforfølgelse».
  • Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten? fra 2018 bidro til diskusjon om hvilket fotfeste antijødiske holdninger hadde blant nordmenn utenfor Nasjonal Samling. Boken har hatt et sterkt gjennomslag i offentligheten, men har også møtt kritikk, blant annet i den såkalte «motboka» til Bruland, Elise B. Berggren og Mats Tangestuen i 2020.
  • Den norske kirke har nå nedsatt en kommisjon som skal jobbe med kirkens forhold til jøder og jødedom. Nå etterlyser flere kilder at kirken gir en formell unnskyldning for å ha bidratt aktivt til å nøre opp under antijødiske holdninger i opptakten til nazistenes jødeforfølgelser.

---

Han synes videre det er påfallende hvor stille kirkelederne var i løpet av det første halvåret av 1942, og trekker fram erklæringen Kirkens Grunn, som ble jobbet fram av Kristent Samråd, organet som samlet biskopene og lederne av de kristelige organisasjonene.

I mars 1942 kom det innspill til dette dokumentet fra prester på Vestlandet om å protestere mot at Quisling-regjeringen hadde gjeninnført jødeforbudet i Grunnlovens § 2. Forslaget ble ble lagt til side, noe motstandsbiskopen Eivind Berggrav i ettertid forklarte at skyldtes av taktiske årsaker. Det finnes heller ikke spor av kirkelige reaksjoner på at det i januar 1942 ble kunngjort i avisene at alle jøder skulle få en rød «J» innført i sitt legitimasjonskort.

– Jeg er forbauset over at man ikke reagerte straks dette kravet kom. Hvorfor undersøkte man ikke hva dette betød? Hvorfor spurte man ikke hva som var hensikten med å registrere alle jøder i landet? Spørsmålet tiltrakk seg ingen oppmerksomhet, konstaterer Austad, og legger til:

– Jeg har heller ikke sett at norske kirkeledere gjorde som Karl Barth, som etter krigen sa «vi skulle protestert i Barmenerklæringen fra 1934 mot behandlingen av jødene i Tyskland». Noe tilsvarende kom ikke fra Det norske bispemøtet etter krigen.

Norge under okkupasjonen. Kamp mot nazifiseringen av kirken - Kirkefronten. En fullsatt Frogner kirke i Oslo under en gudstjeneste med en av de fratråtte prestene på prekestolen.
WW2 - Norway / Oslo. Resistance to the Nazification of the Church. The church is filled up when a priest, not loyal to the German occupying power, is conducting the service.

Jøde-quislinger

Denne uken slapp historiker Synne Corell sin nye bok Likvidasjonen, som argumenterer for at forberedelsene til det norske holocaust startet tidligere enn antatt. Corell peker her på hvor mange nordmenn som var involvert i de forberedende aksjonene, ikke minst det som handlet om å beslaglegge jødenes eiendeler – og hvor få som faktisk reagerte.

Boken har også passasjer som maner til ettertanke om kirkens rolle når det gjelder manglende sympati med jødene. Den 20. november 1942, seks dager før Donau la fra kai med 532 norske jøder ombord, trykket NTB en artikkel med tittelen «Bort med jødene». Den besto av et kondensert utdrag av en 500 år gammel tekst av Martin Luther som spurte: «hva skal vi dog med dette forvorpne folk? Det er ikke til å tåle ettersom de bor hos oss og vi kjenner deres løgner og laster (...)». Og videre manet: «brenn deres synangoger og hva som ikke vil brenne opp».

Dette var NS-propaganda, skrevet av det nazifiserte pressebyrået. Men senere samme år, rett før jul i 1942, trykket eksilregjeringens informasjonskontors avis Norsk Tidend teksten «Ein frelsar» over hele førstesiden, illustrert med et fotografi av Nidarosdomen. Dette var en julepreken som kretset om Jesus og det norske folkets prøvelser under okkupasjonen. Forfatter var Olav Martin Leirvåg, prest for den norske marinen og flyvåpenet i England. Og i en passasje som så tilbake på Jesus der han hang på korset, skrev Leirvåg: «I skuggen av krossen står romerske soldatar ferdig med fire naglar og ein hamar, skulande jøde-quislingar lenger tilbake. Vårt folk ser det og smiler stille: Sjå, han gjekk vegen føre oss, frelsaren!»

«Den tradisjonelle, kristne fortellingen sto så sterkt at jødenes viktigste betydning i juleprekenen 1942 fortsatt var at de sviktet Jesus, slik Quisling og hans støttespillere nå sviktet den norske befolkningen», kommenterer Corell i boken.

Portrett av Synne Corell i forbindelse med lansering av bok Likvidasjonen. Bildene er tatt ved Wilses Gate hvor bodde en familie av jøder som ble utsatt for likvidasjon. Barna gikk på skolen som ligger til venstre av den avbildet bygningen.

– En påfallende antijudaisme

Hva skjedde forut for 2. verdenskrig, som gjorde at en teolog fant det for godt å si dette? Hvilken retorikk om jøder fikk plass i norske kristne miljøer – ikke minst i den brede lekmannsbevegelsen, organisasjoner som på ulike måter samlet kristenfolket til engasjement for å spre evangeliet? Disse sto sterkt i mellomkrigsårene, og kunne i mange saker samarbeide nært med statskirken og embetsstanden, mens de i andre saker representerte et korrektiv til embetskirken.

– Det er en påfallende antijudaisme som jeg fant både i Israelsmisjonens blad, og i artikler skrevet av ledende personer i organisasjonen, sier Torleiv Austad om dykket han har gjort historien til Norges nest eldste misjonsorganisasjon.

– Antijudaisme betegner en negativ, kritisk holdning til jødedommmen, mens i antisemittismen er motstanden rasistisk begrunnet. Men man må også si at antijudaismen i mellomkrigstiden åpnet opp for en antisemittisme som ble utbredt i folket, og som også var med på å bane vei for holocaust, sier Austad.

Israelsmisjonens syn på jøder har tidligere vært tematisert av Karl Egil Johansen i en artikkel i Historisk tidsskrift fra 2004, mens Oskar Skarsaunes jubileumsskrift «Israels venner» førte historiefremstillingen kun fram til 1930. Austad sier han ikke har tatt mål av seg å fullføre Skarsaunes prosjekt, men han synes det er viktig å gå inn i materialet fra mellomkrigstiden.

– Det reiser noen vesentlige spørsmål om teologi og misjon, konstaterer forskeren.

Bildet han sitter igjen med, er at Israelsmisjonens ledere i denne tiden nøret opp under en konspirasjon om at jødene sammen med bolsjevismen truet kristendommen. Christian Ihlen, formann i organisasjonen fra 1907 til 1948, sa det slik: Jødene var «den sterkeste og farligste antikristelige makt i vårt kristne Europa». Mens den nevnte misjonsprest Gisle Johnson sa gjentatte ganger at jødene var rotløse, blandet seg opp i alt der de bosatte seg, og derfor selv hadde skyld i det som skjedde med dem. Slike påstander formidlet han selv mot slutten av 1930-tallet, da novemberpogromen, også kjent som Krystallnatten, var et faktum.

---

Ordliste

  • Antijudaisme - Begrep som dukker opp på 1900-tallet, som markerer en religiøst motivert, fiendtlig holdning til jødedom. I motsetning til antisemittismen er den ikke rasistisk begrunnet.
  • Erstatningsteologi - Legger til grunn at den kristne kirke i dag har inntatt Israelfolkets plass og overtatt deres løfter.
  • Den norske Israelsmisjon – Misjonsorganisasjon stiftet i 1844. Drev i mellomkrigstiden hjelpearbeid og evangelisering både i Norge, i Ungarn og Romania. Etter 2. verdenskrig ble arbeidet i Øst-Europa lagt ned pga kommunistisk styre, og siden 1948 har Israelsmisjonen bygget opp et større arbeid i Israel.
  • Hebreerbrevet – Kristen protest mot arrestasjonen av jødiske menn og inndragning av jødisk eiendom. Brevet var forfattet av lederne i Den midlertidige kirkeledelse, og fikk tilslutning av biskoper og professorer ved de teologiske fakulteter, kristelige frivillige organisasjoner og kristne trossamfunn utenfor Den norske kirke.

---

Kristentro skulle redde jødene

Det spredde seg riktig nok en viss uro også blant Israelsmisjonens venner i Norge, da nazistene hadde tatt makten i Tyskland i 1933, og raskt innførte den såkalte arierparagrafen som hindret jødene i å ta arbeid, og førte til at jøder begynte å flykte fra Tyskland. På landsmøtet i august 1933 vedtok Israelsmisjonen en uttalelse som protesterte mot «det prinsipielle rasehat og den mangel på hensynsfullhet og respekt for menneskelykke og rent menneskelig egenskaper og arbeide som herunder gjør seg gjeldende».

Samtidig som de uttrykte medfølelse med dem som nazistenes lover gikk ut over, presiserte imidlertid uttalelsen at landsmøtet ikke ville blande seg inn i det tyske folks politiske anliggender, og heller ikke ville bestride berettigelsen av «visse politiske forholdsregler overfor jødene».

Etter mitt skjønn har verken Israelsmisjonen eller Den norske kirke tatt et gjennomreflektert kritisk oppgjør med antijudaismen.

—  Torleiv Austad, teolog

Ihlen, som personlig tok avstand fra jødeforfølgelser utover 1930-tallet, fremhevet dette flere ganger: At «jødeproblemet» var et sosialt og politisk spørsmål, og derfor ikke en sak for misjonen. Og like fullt, da han i desember 1938 ble intervjuet av avisen Dagen i forbindelse med at han pensjonerte seg som professor ved Teologisk fakultet, sa han: «Det kan hende Europa tenker på å kvitte sig med jødene, men jeg kvier meg for å tro på det».

– Det er gjennomgående hos Ihlen at jødene må omvende seg og komme til tro på Jesus – og at det er dette som skal løse «jødeproblemet». Samtidig regner han dette som et sosialt og politisk problem som ligger utenfor misjonens arbeid. Og nettopp det å si at dette var av politisk karakter, var også å ta politisk stilling til det som skjedde, innvender Austad.

Etterlyser oppgjør

Han mener eksemplene fra Israelsmisjonen bør være et oppspark til å spørre:

  • Hvorfor hoppet så mange i kirken på datidens antijudaistiske og antisemittiske tog?
  • Hvordan var norske kirkeledere under okkupasjonsårene påvirket av det synet på jødene som var fremtredende i norsk teologi og i Israelsmisjonen i mellomkrigstiden? Forandret de sin holdning til jødene mot slutten av 30-årene?

Austad etterlyser samtidig et tydelig oppgjør med en såkalt erstatningsteologisk tradisjon, som ligger til grunn for holdningene til Ihlen og Johnson, og som hadde godt fotfeste i kirkelandskapet. Den går i korthet ut på at den pakten som Gud gjorde med Israel, ikke lenger hadde gyldighet for jødene etter at de avviste Jesus som Messias. Bare hvis jødene blir kristne, kan løftene på ny ha aktualitet for dem, og inntil videre har kristne erstattet jødenes plass i frelseshistorien. Dette danner et avgjørende bakteppe for at en rekke kirkesamfunn på starten av 1900-tallet var ytterst opptatt av at jøder måtte bli døpt.

– Etter mitt skjønn har verken Israelsmisjonen eller Den norske kirke tatt et gjennomreflektert kritisk oppgjør med antijudaismen. Den praksis som Israelsmisjonen førte etter krigen, samt uttalelser avgitt etterpå, viser en annen holdning. Men selvkritikken synes jeg har vært blek. Det gjelder også for Den norske kirke. Hadde det selvkritiske perspektivet vært tilstrekkelig fremme, hadde man beklaget at man ikke var tilstrekkelig våkne og grep inn mot den behandlingen som jødene fikk utover 1930-tallet, sier Austad, og utdyper:

– Bispemøtet ble etablert i 1934, og ifølge protokollene hadde de ikke forholdet til jødene på dagsorden før okkupasjonen. Ser man på Krystallnatten, kom det reaksjoner i enkelte av kirkebladene, men jeg har ikke funnet at bispemøtet tok opp det som hadde skjedd. Med andre ord: Det var ikke viktig nok for dem. Jeg mener man må forklare kritisk hvorfor man var så lenge var så passiv, sier Austad.

Jeg mener man må forklare kritisk hvorfor Den norske kirke så lenge var så passiv

—  Torleiv Austad, professor emeritus i teologi

Tar avstand

Vegard Soltveit, generalsekretær i Det norske Israelsmisjon, sier organisasjonen i dag tar sterkt avstand fra uttalelsene som Austad har hentet fram. Han har hatt samtaler med Austad, og forteller at landsstyret tidligere i år har vedtatt at organisasjonen nå skal jobbe med en uttalelse om de antijødiske holdningene i mellomkrigstiden.

Men jeg vil understreke at slike holdninger ikke har noe rom i Israelsmisjonen i dag. Jeg vil si det så sterkt, at selv om Ihlen var formann i nesten 50 år, kunne han aldri vært det i dag, sier Soltveit, og forteller at organisasjonen har lagt om arbeidet sitt siden den gang. I 2004 erklærte de videre at erstatningsteologien bryter med Det nye testamentet, som «tvert om bekrefter Guds fortsatte utvelgelse av og frelsesvilje for det jødiske folk».

– I dag er solidaritetsarbeid ett av vårt viktigste arbeidsområder. Det innebærer en kamp mot antijudaisme og antisemittisme. Vi ønsker å være en organisasjon som står opp for den jødiske minoriteten i Norge og andre steder i verden, sier Soltveit.

– Opplever du at erstatningsteologi har rom i kristne miljøer i dag?

– Det forekommer, i flere former. Den ene er den klassiske som sier at det jødiske folk ikke lenger er utvalgt. Den andre går ut på at man erstatter jødenes vei til frelse med noe annet, og sier at de ikke trenger evangeliet. Dette er to ytterpunkter, to grøfter, der vi heller vil ta til orde for en kontinuitetsteologi, der vi sier at gudsfolket utvides ved evangeliet. Det betyr at ‘hedningene’ ikke erstatter Israel, men at det fortsatt finnes et jødisk folk, som også har en særskilt rett til å høre evangeliet, jamfør Romerbrevet, sier Soltveit.

Selv om Christian Ihlen var formann i Israelsmisjonen i nesten 50 år, kunne han aldri vært det i dag.

—  Vegard Soltveit, generalsekretær i Israelsmisjonen

Ny kommisjon

Også i Den norske kirke er ting i ferd med å skje. I september hadde en ny kirkelig kommisjon sitt første møte. Den er nedsatt av Mellomkirkelig råd og Bispemøtet, og skal se på forholdet mellom kirken og jødene. Selv om oppdraget er å gi «teologiske og praktiske perspektiver på Den norske kirkes relasjon til jødedom og jøder i dag», sier komitéleder Endre Fyllingsnes at forholdet til jødene forut for og under 2. verdenskrig absolutt står på dagsorden:

– Vårt oppdrag er å bidra til en selvkritisk refleksjon over Den norske kirkes rolle, og det som skjedde forut for, under, men også etter okkupasjonen, er definitivt noe vi vil se på. Også fordi det er kommet ny informasjon og dokumentasjon på bordet, som viser at Den norske kirke, som del av det norske samfunnet, har vært med på å formidle antijødiske holdninger, sier Fyllingsnes, og forteller at nettopp Bjørn Westlie er invitert til neste møte.

Arbeidet skal avsluttes i 2023 med at kommisjonen gir anbefalinger til Bispemøtet og mellomkirkelig råd.

– Og så kan jeg ikke forskuttere hva anbefalingene blir. Men å gå kritisk inn i denne saken, blir en viktig del av oppdraget vårt, sier han.

Et annet utvalgsmedlem, Jostein Ådna, sier følgende:

– Om dette til slutt får form av en beklagelse på samme måte som kirken har beklaget overfor samer og romani-folket, er for tidlig å si. Men jeg tror ikke jeg foregriper noe, når jeg sier at vi vil komme med vurderinger som er såpass kritiske til kirkens tradisjon, at det ideelt sett betyr et oppgjør, sier Ådna, som er professor ved VID vitenskapelige høyskole.

På vårparten, på samme tid som utvalget ble nedsatt, deltok han i en opphetet debatt etter at Oslos rabbiner Joav Melchior hadde beskrevet en isfront mellom Det mosaiske trossamfunn og Den norske kirke. Melchiors utspill kom som følge av at Solveig Fiske hadde sammenlignet palestinernes situasjon i Israel med okkupasjonen av Norge under krigen.

– Når jeg valgte å delta her, handlet det blant annet om en teologisk forståelse av hvordan vi som kristne skal forholde oss til jødene, men også hva vi har å gjøre opp for. Jeg har bodd og oppholdt meg mye i Tyskland, og der har ikke bare kirken, men hele samfunnet, en helt annen ydmykhet og sensitivitet i møte med jødene. Når dette etter mitt skjønn mangler i Norge, tror jeg det kan ha å gjøre med et utilstrekkelig oppgjør med antijødiske holdninger og stereotypier, sier Ådna.

Om dette til slutt får form av en beklagelse på samme måte som kirken har beklaget overfor samer og romfolk, er for tidlig å si. Men jeg tror ikke jeg foregriper noe, når jeg sier at vi vil komme med vurderinger som er såpass kritiske til kirkens tradisjon, at det ideelt sett betyr et oppgjør

—  Jostein Ådna, medlem av utvalget som skal se på DNKs forhold til jødedom og jøder

Heltefortelling

Hvorfor uteble et oppgjør etter 2. verdenskrig? Skyldes det ganske enkelt heltestempelet som kirken fikk under krigen?

Det er Atle Sommerfeldt, biskop i Borg, som spør. Han påpeker at kirkens utvetydige avstand til Nasjonal Samling og okkupasjonsregimets brudd med rettsstatsprinsippene gjorde at kristenfolket gikk inn i etterkrigstiden med et godt ettermæle. Men hva skjedde så? Først i 1998 erkjente den norske stat sitt ansvar for forsøket på å utrydde jødene, og regjeringen la fram et forslag til en moralsk oppreisning og økonomisk kompensasjon til jødene, påpeker Sommerfeldt, og spør:

– Hvordan forholdt kirken seg fra 1945 og fram til da? Tok den fatt i spørsmålene som dukket opp?

I 2012, da Austad sammen med Ottar Berge og Jan Ove Ulstein ga ut boka Dømmekraft i krise, som satt søkelyset på holdninger i kirken til jøder, teologi og NS under okkupasjonen, etterlyste Sommerfeldt at flere sider ved kirkens rolle både før, under og etter krigen ble gransket.

Helt konkret ba han om en kirkemøteprossess fram mot grunnlovsjubileet i 2014. Dette ble det ikke noe av. Men i en erklæring fra 2012 sa Bispemøtet kirken hadde sviktet under selve okkupasjonstiden. En uttalelse fra 2016, i anledning 500-årsmarkeringen for reformasjonen, tok videre opp «Arven fra Luther og det jødiske folk». Der het det at jubileet krever et «kritisk oppgjør med elementer i arven fra Luther, og det gjelder særlig forholdet til jødene». Det sto videre at Luthers påstand om at jødene var under Guds vrede, var «djevelens barn, hevngjerrige og morderiske» ble brukt som begrunnelse for antisemittiske holdninger i nyere tid.

«Ett forhold er at den tyske okkupasjonsmakt oversatte og spredte skriftet Om jødene og deres løgner. Like viktig for oss er det at enkelte norske teologer på slutten av 30-tallet skrev mot jødene og direkte eller indirekte støttet tysk antisemittisme», uttalte bispekollegiet.

– Jeg opplever at uttalelsene fra bispemøtet tok opp mye av det jeg etterlyste på et overordnet nivå. Men det var et par ting vi ikke fikk til, sier Sommerfeldt, og nevner:

  • At historikere undersøker grundig hvordan kirke og samfunn virket på hverandre i mellomkrigstiden, og hvordan kirken kan ha bidratt til å legitimere overgrep.
  • En bredere granskning av hva som er blitt forkynt i Norge forut for og under krigen, som belyser antijudaismens plass.
Bispemøtet 2021

– Det er helt nødvendig å gå inn i forkynnelsen på 1930- og 1940-tallet, og se om dette kan ha bidratt til å legitimere overgrep, sier Sommerfeldt, og mener det ikke er nok å se hva enkelte kirkeledere uttalte: Også hva enkeltpersoner, publikasjoner og organisasjonslandskapet har formidlet må opp i dagen.

– Det er ikke minst etter krigen at dere teologer har vært opptatt av å skille mellom antijudaisme og antisemittisme. Har ikke dette vært en måte for kirkefolk å si «se ikke til våre synder»?

 At det er en forskjell, må være legitimt å si. Men vi må se at det har skjedd en overgang fra det ene til det andre.

– Bør kirken innse at misjonen, gjennom å skille skarpt mellom døpte og udøpte, har bidratt til å gi manglende beskyttelse til jødene totalt?

– Kirken må selvsagt få lov til å stå på sitt hovedbudskap, men spørsmålet er hvordan vi ser på de som ikke har tatt i mot Jesus: Er de likeverdige? Her må kirken fastholde at Gud har skapt mennesket i sitt bilde, og at alle mennesker derfor er like mye verdt. Det er dette som går helt galt på 1930-tallet, sier Sommerfeldt.

– Må få konsekvenser

– Bør kirken si unnskyld?

– Jeg vil si umiddelbart «Ja»! Og så vil jeg samtidig si at det er én ting å gjøre et i ord og i dokumenter. Men det kreves et intenst arbeid å la det få konsekvenser, sier Ole Christian Kvarme. Han er tidligere biskop i Oslo, og har bakgrunn nettopp i Israelsmisjonen.

– Shoah er det mørkeste kapitlet i det jødiske folks historie, men den antijødiske arven gjør det også til det mørkeste kapitlet for den kristne kirke. Derfor vil jeg si at en unnskyldning er viktig. Men et oppgjør med det negative, må også følges av en positiv nyorientering, sier Kvarme, som bodde og arbeidet i Israel fra 1975 til 1986. Først som prest i Haifa, og deretter som leder for Caspari senter i Jerusalem.

Shoah er det mørkeste kapitlet i det jødiske folks historie, men den antijødiske arven gjør det også til det mørkeste kapitlet for den kristne kirke.

—  Ole Christian Kvarme, biskop emeritus

– Da jeg ble kalt til tjeneste i Haifa, sa misjonspresten Magne Solheim til meg at «dersom du har kjærlighet til jødene, skal du komme. Hvis ikke, skal du bli hjemme». Så for min del kjenner jeg meg jo ikke igjen i holdningene fra lederne i mellomkrigstiden. Både Solheim, Olga Olaussen og flere andre gjorde en stor innsats for å bistå og berge jøder i Romania under holocaust. Dette er det vesentlig at kommer med når denne historien skal fortelles, sier Kvarme, som var til stede da Austad holdt sitt foredrag.

Nå har Kvarme klare forventninger til prosessene som er igangsatt i Den norske kirke. Han er tydelig på at det trengs et oppgjør i norsk kristenhet med en antijødisk arv:

– Den er mer rotfestet i kirkelig tradisjon enn vi ofte tenker over. Bispemøtets uttalelser fra 2012 og 2016 var et lite bidrag, men vi trenger en grundigere gjennomdrøftning, lik det som har skjedd i Den katolske kirke, i den anglikanske kirke og i Svenska Kyrkan, sier Kvarme.

Han satt selv i bispekollegiet mellom 1998 og 2017, og arbeidet fram de nevnte tekstene. Men erkjenner i dag at ingen av uttalelsene tar et direkte oppgjør med erstatningsteologien, og det han sier «ligger bak den antijødiske arven».

Portrett av Ole Christian Kvarme tatt ved Tøyen Kirke og Kirkens Bymisjons hage.

Beklaget i 1965

Internasjonalt har det skjedd mye på dette feltet de siste årene. Neste år planlegges en offisiell markering der Church of England sier unnskyld til jødene. Dette følger av en omfattende betenkning fra 2019 om forholdet til jødene med tittelen God’s Unfailing Word. Her erkjennes det at kristen teologi spilte en rolle når det gjaldt både stereotypiseringen og forfølgelsen av det jødiske folket, som til syvende og sist førte til holocaust.

Svenska Kyrkan vedtok allerede i 2001 samtaledokumentet «Guds vägar – judendom och kristendom», som tok avstand fra tankemodeller innen kristen tradisjon som ble brukt til å legitimere overgrep mot det jødiske folket. Mens i Tyskland har den protestantiske kirke EKD de siste årene innrømmet å ha bidratt til fortielse. Her har forskere rettet et kritisk blikk på Bekjennelseskirken, og avdekket at antisemittismen også gjorde seg gjeldende i kirkekretsene som kjempet mot Hitlers regime.

I Danmark ble de ønsket velkommen hjem, i Norge kom de tilbake uten at noen viste tegn til glede over at de var kommet hjem.

—  Ole Christian Kvarme, biskop emeritus

Den katolske kirke la på sin side i 2015 fram betenkningen «Gud angrer ikke sine nådegaver og kall», en tittel hentet fra Romerbrevet, der kirken tar et oppgjør nettopp med erstatningsteologien. Det skjedde i anledning at det var femti år siden Den katolske kirke – under det 2. Vatikankonsil – i konsildokumentet Nostra Aetate uttalte at den «beklager med sorg det hat, de forfølgelser, de utslag av antisemittisme som er blitt rettet mot jødene».

– Dette er nesten 50 år før det norske bispemøtet kommer på banen. Hvor ble det av den norske kristenheten i 1965?

– Jeg spør meg det samme, sier Kvarme.

Jødebutikkene

Han satt selv i bispekollegiet mellom 1998 og 2017, og arbeidet fram de nevnte tekstene. Men erkjenner idag at ingen av uttalelsene tar et direkte oppgjør med erstatningsteologien, og det han sier «ligger bak den antijødiske arven».

Hvor representative tror du holdningene som fantes i Israelsmisjonen var i de kristne organisasjonslivet?

– Jeg tror det har vært sammensatt. Akkurat slik det også er i dag. Vi skal være forsiktig med å synse, men det er jo interessant at da Kirkens grunn ble forfattet, kom det innspill fra prester som ville ha inn engasjementet for det jødiske folk. Dernest var det Hallesby og de lavkirkelige som tok et nødvendig initiativ til selve Hebreerbrevet. Og tenker vi tilbake til tiden før 2. verdenskrig, var mange i misjonskretsene opptatt av det jødiske folket. Samtidig vet vi nå mye om at antijødiske og antisemittiske holdninger gjorde seg gjeldende også i kirken, og at også protester mot antisemittisme har kunnet gå hånd i hånd med negative holdninger til jødedommen. Og det som har forundret meg, er hvor det ble av engasjementet som finnes i hebreerbrevet? Hvor ble dette av da norske jøder vendte tilbake? Det er en radikal forskjell på hva som skjedde med danske og norske jøder i det de vendte tilbake. I Danmark ble de ønsket velkommen hjem, i Norge kom de tilbake uten at noen viste tegn til glede over at de var kommet hjem. Og jeg kan huske selv fra 1950-tallet hvordan en nabogutt ble mobbet fordi han var jøde, og at det ble snakket negativt om ‘jødebutikkene’. Og jeg skulle gjerne sett at forskerne begynte å se på hvilke holdninger til jøder som gjorde seg gjeldende også i tiårene etter krigen – i kirken så vel som i samfunnet, avslutter Kvarme.

Miljøbyråd Lan Marie Berg sier at de også vil ha kongelige veteranbiler i kortesje i Oslos framtidige utslippsfrie soner. Her kjører kronprins Olav og hans følge oppover Karl Johan etter frigjøringen. NTB arkivfoto / NTB
Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur