Har skrevet bok om Sankta Lucia: – For første gang i historien fikk kvinner egenverd

Romerriket, år 304 e. Kr: Problemene til Lucia (17) er mer enn tenåringsnykker. For det første skal hun tvangsgiftes. For det andre er mora dødssyk.

Men så ser Lucia Sankta Agata i et syn.

Mora blir frisk – og så fornøyd at dattera slipper giftermålet. Medgiften deles ut til byens fattige. Men eksforloveden angir henne: Hun er kristen! Lucia sendes på bordell, og stikkes med sverd. Hun lider martyrdøden.

– Alt dette fordi hun valgte å tro på noe eget, på seg selv som individ, og sin egen tro. Hun var nok en hippie, i opposisjon til foreldrene. Det var litt rock’n’roll, sier forfatter Vetle Lid Larssen.

Legenden kan være sann eller ikke. Svart senker nemlig natten seg over den historiske personen Sankta Lucia.

Likevel: Lid Larssen har skrevet 600 sider om henne.

Fem år har han brukt. Resultatet er romanen Lucias siste reise.

– Jeg ble besatt. Hun er et lyssymbol, og hun er et lys oppigjennom historien. Hun deiser ned i alle epoker, hun binder Europa sammen, sier Lid Larssen.

– Har ikke lenger den typen forbilder

For i boka nøyer ikke Lid Larssen seg med historien om den sicilianske helgenen. Lucia selv dør før side 60. Leseren følger med relikvien hit og dit, på kryss og tvers av Europa, i århundrene som følger. Harald Hardråde kan ha brakt relikvien fra Sicilia til Konstantinopel. I 1981 kidnappet væpnede ranere Lucias legeme.

Alle ville ha en bit av Lucia.

– Helgenene var datidens popstjerner. Dyrkingen ligner jo, selv om helgenene hadde høyere moralsk kvalitet enn en middels K-popartist fra søndre Korea, sier Lid Larssen.

Forfatteren har hatt et sterkt forhold til Lucia fra barnsben, tross historiens brutalitet – og kompleksitet. Lid Larssens Lucia tviler på Gud når hun sendes til bordellet. Som helgen er hun ikke alene om tvilen. Selv Peter – klippen – fornektet Jesus tre ganger, påpeker forfatteren.

– Mange av helgenene var ikke prikkfrie, de var feilbarlige mennesker som korrigerte seg selv underveis. Nå har vi ikke den typen forbilder lenger, sier Lid Larssen.

Han omtaler Lucia som en unik kvinne, fylt av åndsnærvær. Samtidig var hun bare ei vanlig jente.

– Jeg har aldri vært noen typisk feminist, men jeg ble overrasket da jeg oppdaget hvor mye hun har betydd for kvinnelig identifikasjon. Og hun har jo betydd noe for menn og barn også, sier han.

Selvbiografisk element

Identifikasjon er et stikkord: I romanen er nemlig jeg-personen på nåtidsplanet en skilt pappa med tenåringsdattera på besøk. De har glidd fra hverandre. Faren vil nå inn til dattera. Så han forteller hele historien om Lucia. Og da – med ett – det suser: Se, på vår terskel står, hvitkledd med lys i hår. I alle fall i overført betydning: Tenåringen ser opp fra mobilen. Det er som om hun får øye på Lucia.

– Vi tror menneskene var annerledes for 1000 år siden. Men alle de menneskelige grunnbetingelsene var til stede. Kjærlighet, hat, frykt, sult. De var som oss, de gikk bare i litt andre klær, sier Lid Larssen.

Også språkdrakten var annerledes den gang. Lid Larssen har kledd historien i moderne språkgevanter. Så moderne er ordkbruken at forfattteren bruker begreper funnet opp lenge etter karakterenes død: En viking kaller en arabisk soldat for jihadist. Og 1300-tallsdikteren Dante skriver sin erkefiende inn i en «roman», ifølge bokas forteller.

– Det er nesten selvbiografisk. Det er forsøk fra faren på å fortelle dattera hvordan alt dette var, det er en av grunnene til at språket er såpass moderne. Dette er farens fortelling til dattera, og han har ganske god snøring.

– Som også jeg har, legger Lid Larssen til.

– Ingenting jeg er mer opptatt av enn det

Lid Larssen er klar i talen: Vi – ikke bare de unge – må legge vekk mobilen iblant. Vi må fortsette å lese. Og lese, og lese.

– Jeg føler meg feilbarlig som far, men jeg er opptatt av å formidle historie, sier forfatteren.

Ta vikingene, for eksempel. De var langt ifra folk med «rare hatter som deklamerte vers», mener forfatteren. Lid Larssen har villet vekke dem til live som de var: ubehøvlede, brutale krigere.

– Harald Hardråde var en usympatisk fyr. Men han hadde fantastiske kvaliteter som kriger, dette var jo på en tid at menn ennå fikk komplimenter for at de var krigerske. Det er ingen slike menn igjen nå – heldigvis eller dessverre, sier han.

– Heldigvis eller dessverre: Hva mener du?

– Det har gått litt for langt. Jeg er ganske krigersk selv. Men jeg må skynde meg å legge til at jeg også er myk og følsom.

– Lucia er jo en ganske feminin skikkelse, og hun fascinerer deg?

– Jeg har ikke noe imot femininitet fordi jeg er mann. Tvert imot, det er ingenting jeg er mer opptatt av enn nettopp det, sier Lid Larssen med glimt i øyet.

Mener kvinner fikk verdi med kristendommen

Hardråde og hans menn kan ha mer med Lucia å gjøre enn hva vi skulle tro ved første øyekast, tror Lid Larssen. Den katolske helgenens unike posisjon i protestantiske Skandinavia – «mørketidslandet» – kan skyldes mer enn Lucias status som lyshelgen.

Han påpeker at Konstantinopel på 1030-tallet tilsvarte dagens New York: Med 500.000 innbyggere var den verdensmetropol nummer én, med et yrende ånds- og samfunnsliv.

– Det er klart Hardråde og mennene hans tok med seg impulser hjem fra Miklagard. Kanskje det er en av grunnene til at Lucia-tradisjonen har overlevd i folkesjelen i så sterk grad, sier Lid Larssen.

Menneskeverdet var blant de kristne tankene Harald Hardråde spredte i et Norge som halvbror Olav nylig hadde kristnet.

Med tanken om at alle mennesker har ukrenkelig verdi, kom økt sosial bevissthet i Romerriket. Elsk din neste som deg selv, vend det annet kinn til: Ingen av disse prinsippene var romerske.

– For første gang i historien fikk alle kvinner egenverd. Så det kristne menneskesynet er en del av SV og Arbeiderpartiet, selv om de ikke vil innrømme det. Det er til og med en del av Høyre, hvor individet løftes opp, sier Lid Larssen.

– Det samme kommer til å skje med oss

Men denne boka handler verken om kvinnesyn eller åndelige spørsmål, ifølge Lid Larssen.

– Jeg vil underholde, jeg synes det er en edel ting. Men jeg har også lyst til å bringe fortiden tilbake til oss, sier forfatteren.

Europeisk fortid som sådan. Lid Larssen påpeker at europeisk historie er en eneste berg-og-dal-bane av sivilisatoriske topp- og bunnpunkter.

– En av konfliktene som går igjen i flere av kapitlene, er konflikten mellom kristendom og islam. Helt fra Muhammed døde har det vært kamper om byer og landområder og åndelig hegemoni. Sånn er det i realiteten fortsatt, sier Lid Larssen.

Nå mener han Europa kan havne i en ny dalbunn.

– Egypt opp og borte, Roma, Aten. Det samme kommer til å skje med oss. Men vi kan utsette det så lenge som mulig. I hvert fall til etter neste utgave av Vårt Land, sier Lid Larssen.

Maria Olerud

Maria Birkeland Olerud er tilknyttet kulturavdelingen i Vårt Land som journalist og bokanmelder.