Kultur

Daniela Reyes debuterer med modne og reflekterte sanger

Det er ikke slik at man kan høre en knappenål falle, men det er jommen ikke langt unna, på Daniela Reyes debutalbum. Så stille, skjørt og ærlig om å være et lite menneske i en stor verden er det.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Daniela Reyes har skrevet både musikk og tekster til Engangsdager. Hun har også produsert albumet. Det burde egentlig ikke overraske meg: Det er flere år siden jeg intervjuet henne for Vårt Land på Kaffebrenneriet i Asker sentrum, fordi hun allerede midt i tenårene hadde imponert meg både som låtskriver, musiker og sanger. Ryktet hadde gått i hjembygda vår, om datteren til artistekteparet Maj Britt Andersen og Geir Holmsen, som bor bare få kilometer fra der jeg traff datteren deres.

---

Album: Vise/jazz, folk

Daniela Reyes

Engangsdager

Grappa Musikkforlag, 2021

Daniela Reyes
Engangsdager

---

Selv om hun hadde et talent utenom det vanlige, ville hun skynde seg langsomt: kose seg med musikken, la ideene modne, og opptre litt her og der når hun følte for det. Idol og den slags konkurranser var ikke aktuelt. En dag skulle hun nemlig gi ut et eget album, uten å bli «hypet» eller pushet av andre enn seg selv. Det var heller aldri aktuelt for foreldrene, med deres kontaktnett i musikkbransjen, å forsere noe som helst.

Resultatet av dette, jeg er fristet til å si belønningen, hører vi nå. Engangsdager er i stor grad spilt inn i ei hytte på Brønnøya, hvor det kan virke som omgivelsene under tilblivelsen; sjø og sval vind, stille fuglesang, blomster og berg, kan fornemmes allerede i åpningslåten «Åpning»: «Vit at tida vår er minner. Evigheten vinner. Hold meg fast når jeg forsvinner.»

Moden og reflektert

Daniela Reyes slår an tonen med sin stille, såre, men også karakteristiske stemme. Hun spiller også akkordeon og siter. På andre sanger spiller hun gitar og harmonium. Hun kan visst spille hva det skal være. Sammen setter det grunnstemningen for albumet, som er forbausende modent og reflektert fra en så ung artist. Men så har hun også brukt tid: Latt tanker om dager som har gått, og som er, både de gode og de vonde dagene, bli til korthugde sangtekster og musikalske stemninger.

Det skal tilføyes at flere instrumenter har kommet til i studio senere: Ole Morten Vågan spiller kontrabass. Naturligvis kunne faren Geir Holmsen også ha spilt bass, slik han gjorde blant annet i Jon Eberson Group. Men dette er altså ei selvstendig jente, som tydeligvis ville kontrabass, og heller ikke trengte å støtte seg på familien. Bortsett fra at moren Maj Brit korer litt, da. Det skulle bare mangle!

Ellers spiller, for å nevne noen av musikerne, Håkon Aase fele, Eyolf Dale flygel, Frida Fredrikke Waaler Wærvaagen cello, og Andrea Louise Horstad siter og piano.

Dette utgjør utypiske popmusikk-instrumenter, som passer så bra til stilen Daniela Reyes har valgt: En syntese av vise, folkemusikk og jazz, men skåret til beinet, så det hudløse og dønn oppriktige uttrykket som preger produksjonen, verbalt og musikalsk, trer tydelig fram.

For lite trygghet

Til sammen løfter det sangene opp på et sted hvor intensjonen helt tydelig ikke er å imponere eller briljere, bare ærlig formidle hva artisten mener om viktige ting i livet og verden rundt henne.

Ikke fordi hun er skråsikker, eller ønsker å diskutere, langt i fra! Hun sier det rett ut i «Usikker musiker», at hun egentlig ikke tror verden trenger mer fra henne. Men hun sier også at det er trygghet i for lite, at det aldri mer er ro.

Men så er det kanskje likevel slik da, at nettopp denne uroen og utryggheten, kombinert med et musikalsk talent og et stimulerende oppvekstmiljø, har bidratt til å skape sanger som handler om ting mange på hennes alder, ja helt sikkert mange eldre også, kan kjenne seg igjen i. Men som aldri blir lagt ut på Facebook, kanskje heller aldri nevnt?

Nærhet

Det er noe kontrastfylt, nærmest paradoksalt, i den musikalske roen og tilstedeværelsen, og tekstenes beretninger om uro, kaos, og «engangsdager» som går så altfor fort: blir brukt opp, og sannsynligvis kastet bort. Alt hun ber om er litt nærhet, ikke sympati. Litt forståelse for at hun, på kanten av oppveksten, «forstår bare litt».

Det ligger ingen forventning om at andre skal interessere seg for det hun her forteller: «Tror du andre fortsatt hører på? Er det bare oss igjen her nå?» Artisten virker ikke resignert, men realistisk og oppriktig, ut ifra den hun er.

Daniela Reyes avslutter en stille, gripende, jeg vil også si uvanlig utradisjonell, platedebut, med å konstatere at verden er litt for mye, hvis du skal henge med. Men også med en oppfordring om å bli med henne å lete etter tidas gjemmested. Siste ord og tone er ikke sagt fra artisten Daniela Reyes.

Olav Solvang

Olav Solvang

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur