‘Når språk og verdighet forsvinner, er det fortsatt masse Gud igjen’

– Med riene kom salmene. Jeg hadde følelsen av at jeg gikk lenger og lenger ned i underverdenen, jeg måtte hele tiden hente nye krefter. Da jeg trodde jeg hadde nådd bunnen, var Gud der, sier forfatter Ida Jackson.

Hun har skrevet Fødselsdag: Mitt første år som mor, eller: En reise i underverdenen, en memoar om egen graviditet, barsel og en komplisert og farlig fødsel.

Eller som hun selv beskriver den: Ei bok om møtet med det ubeskrivelige, og om forholdet til kropp og Gud. For da Jackson ankom fødestua, hadde hun kalt seg ateist det siste tiåret. Som skeiv hadde hun tatt avstand fra Paulus. Og som psykiatrisk pasient hadde hun kjent på bekymring: Kunne et rikt åndelig liv feiltolkes som vrangforestillinger? Som symptomer?

Den sterke barnetroen var borte – trodde Jackson. Nå ventet innmeldingsslippen for familiemedlemskap i Human-Etisk Forbund.

– Da jeg fødte, ble spørsmålet om tro irrelevant. For dette var her, og var i meg. Jeg fikk følelsen av at det var dette som egentlig var meg. Når språket og verdigheten forsvinner, er det fortsatt utrolig masse Gud igjen, sier hun.

Når språket og verdigheten forsvinner, er det fortsatt utrolig masse Gud igjen

—  Ida Jackson

Jomfru Maria med melkespreng

For Jackson ble fødselen en hellig og transformerende opplevelse. Etterpå lette forfatteren etter ordene, men hun strevde med å finne dem. I enkelte tilfeller måtte hun lage nyord. Memoaren har ord som «mageboer» og «dobbeltkropp». Teksten beskriver svangerskap og fødsel eksplisitt, med lukter, lyder og smaker.

– Det er ikke bare det at vi har få fortellinger om fødsel. Grunnen til at jeg har skrevet denne boka er at fødselen skjer i bisetninger, sier hun.

Hun nevner Markens Grøde. Isak forlater Sellanrå, Inger skal føde. Deretter: «I løpet av ti minutter var barnet født og drept».

– Knut Hamsun har åpenbart gjort mye research på hvordan man dyrker korn og poteter. Men han skulle spurt Marie hvor lang tid en fødsel tar, sier Jackson med glimt i øyet.

[ Når storken ikke leverer ]

Heller ikke Juleevangeliet forblir ugransket i Jacksons memoar. Hun ønsker seg «en ny fortelling om det hellige der kroppen min får være med», skriver Jackson.

– At Maria er gravid, og at babyen blir født, er så utrolig hemmelig og tildekket. Vi kunne sett for oss en kristendom hvor det helligste bildet var Jesu hode på vei ut, sier hun.

– Du beskriver en Maria med melkespreng og en stall som lukter størknet blod?

– Ja, og jeg håper de hellige tre konger holder babyen, slik at Maria kan få seg en tur på do. Noe av problemet med kristendommen er at vi tror det kalde kosmos er hellig, og at det mest livgivende er skittent, sier Jackson.

Vi kunne sett for oss en kristendom hvor det helligste bildet var Jesu hode på vei ut

—  Ida Jackson

---

Ida Jackson

• Forfatter (f. 1987) fra Fredrikstad.
• Kjent for Bragepris-nominerte Hitler, morfar og jeg, Jenter som kommer og barnebøkene om Brillebjørn.
• Drev fra 2007-2010 bloggen «Revolusjonært Roteloft», Norges tredje mest leste blogg.
• Aktuell med Fødselsdag: Mitt første år som mor, eller: En reise i underverdenen (Gyldendal).

---

Det usynlige i hverdagen

Graviditeten og fødselens realiteter er like usynlige i hverdagen som i de kulturelle fortellingene, mener forfatteren.

– Det er en av oppgavene alle med livmor påtar seg, å ta sosialt ansvar så andre skal slippe å forholde seg til fødsel og død, sier hun.

[ Dette museet har samlet folks erfaringer med abort ]

Hun nevner spontanabort – utfallet av opp til 30 prosent av alle svangerskap.

– Om du sier i lunsjpausen at du spontanaborterte i går, har du brutt et absolutt tabu. Og i samfunnsdebatten snakker man i blant som om abort er det samme som å trykke Crtl+Alt+Delete, sier hun.

Forfatteren påpeker at ingen aborter – eller fødsler – kommer uten konsekvenser for kroppen som bærer fosteret. Selv måtte Jackson gjennom et keisersnitt. Og etter fødselen kjente hun seg tidvis sårbar og maktesløs. Kroppen var biologi hun ikke kunne kontrollere.

– Jeg ble sint på alle bøkene om å ta en aktiv rolle under fødselen. Du kan sammenligne det med ei bok om «aktiv omgangssjuke», om å ta en aktiv rolle når brekningene kommer, sier hun.

En av oppgavene alle med livmor påtar seg, er å ta sosialt ansvar så andre slipper å forholde seg til fødsel og død

—  Ida Jackson

– Dette er dypt menneskefiendtlig

Dermed brast forestillingen hun hadde om den selvstendige kvinnen med full kontroll. Det hun trodde var et rent feministisk ideal, var i virkeligheten noe annet, forteller hun: et knefall for kapitalismen.

– Det at man ikke skal spørre om hjelp, og være superindivider som ikke trenger andre, er en turbokapitalismefortelling. Forakten for omsorgsarbeidet og kroppen, og det at jobben din er å skjule dette, er dypt menneskefiendtlig. Ingen overlever på egen hånd, uten voksenkontakt og andres armer, sier Jackson.

– Du kaller deg fortsatt feminist?

– Ja, hundre prosent. Når jeg sier jeg er feminist, mener jeg det på et dypt radikalt kroppslig nivå, sier hun.

Forakten for omsorgsarbeidet er dypt menneskefiendtlig. Ingen overlever på egen hånd

—  Ida Jackson

Men kroppen som sentrum for feminismen utgjør ingen motsetning til pronomenbruk og spørsmål om kjønnsidentitet, understreker hun.

– Transpersoner er bedre enn de fleste til å snakke om kropp. Jeg opptatt av at det ikke skal bli en stråmannsdebatt, sier hun.

– Utsagn som «noen mener at biologi ikke har noe å si lenger»?

– Alle som har tatt en hormonkur eller operert vekk puppen, vet mye om biologi som andre mangler et godt vokabular for, sier hun.

[ Ikke alle strutter av babylykke ]

Ingen rullestol

Og kropp snakker hun og ektemannen Jan Grue mye om. Grues forfatterskap og forskning handler om funksjonshemming og sårbarhet.

– Jeg har fått spørsmål om hvordan jeg kan lage barn med «han der». Det er egentlig en forlengelse av at «skal du ha hus og hage og gressklipper, trenger du mannearmer med mannestyrke», sier Jackson.

[ Jan Grue gjør ordet han skyr til sitt eget ]

Også fødeavdelingen på Ullevål sykehus ble utfordrende for de vordende foreldrene. Da keisersnitt var eneste utvei, måtte rullestolen – og dermed far – utebli fra operasjonssalen. Også barselperioden bød på utfordringer: Har rullestol og barnevogn plass i samme heis? Finnes det bæremeiser for rullestolbrukere?

– Når vi snakker om likestilte hjem, snakker vi ofte om definerte manne- og kvinneoppgaver i et heterofilt forhold. Folk spurte hvordan jeg kunne ha en mann som ikke kunne gå på trilletur. Da svarte jeg at jeg ikke fatter hvordan de kunne ha en mann som ikke kunne koke kluter, sier forfatteren.

Satt på spissen er definisjonen på å være protestant å bekymre seg for om man tror.

—  Ida Jackson

– Jeg følte meg motbydelig

Etter fødselen og keisersnittet fant Jackson støtte i en ektemann med erfaring med å spørre om hjelp – og med stigmaet knyttet til kropper son skiller seg fra idealet.

– Jan er radikalt kjærlig overfor hele den postoperative kroppen. Jeg følte meg motbydelig, men han gjentok og gjentok: Nei, du er ikke ekkel.

I memoaren kritiserer Jackson forestillingen om kroppen som forblir uendret, også etter fødselen. Hun sammenligner idealet med å forvente at en plante skal være statisk: Den forblir grønn, blomstrer aldri og bærer ikke frukt.

For Jackson ble endringen også åndelig.

– Jeg ba Fadervår hver kveld, selv da jeg kalte meg ateist. Men vi er så opptatt av troen, og troens kraft alene. Satt på spissen er definisjonen på å være protestant å bekymre seg for om man tror, sier hun.

Hun mener begrepene «ateist» og «agnostiker» er protestantiske konstruksjoner. Hadde hun tilhørt en annen trosretning, et annet sted på kloden, hadde det holdt å feire høytidene, ta del i overgangsritualene, og kjenne fortellingene og bønnene.

– Å kalle seg ateist er til syvende og sist å være kristen. På andre siden av fødselen skjønte jeg at jeg skulle gi en tradisjon videre til barnet mitt.

På andre siden av fødselen skjønte jeg at jeg skulle gi en tradisjon videre til barnet mitt

—  Ida Jackson