Kultur

Mener krigsårene styrket kong Olavs tro: – Mer enn retorikk

BIOGRAFI: Krigsårene ga kong Olav både en oppgave og et livskall. – Krigen førte til en styrking og bevisstgjøring av hans tro, sier forfatter Tore Rem.

Kong Olav var 37 år gammel ved utbruddet av andre verdenskrig. I den alderen har de fleste av oss funnet vår rolle i livet. Enebarnet strevde fortsatt med å se noen annen rolle enn å holde seg i live på det kongelige venteværelset.

Der åpner kongebiograf Tore Rem andre bind av sin fortelling om kong Olav V og de fem krigsårene. Han har gitt boka tittelen Krigeren.

---

Biografi

  • Olav V – Krigeren 1940–45
  • Forfatter: Tore Rem
  • Cappelen Damm 2021
  • Første bind, Den fremmede, omhandlet ankomsten til Norge og oppveksten som enebarn på Slottet i Kristiania.

---

Kong Olav V rem-bio

– Hvilken dekning er det for den tittelen?

– Da jeg bladde meg gjennom adjutantdagbøkene ved Slottet, dag etter dag, år etter år, var det påfallende hvor mye den unge kronprinsen hadde med det militære å gjøre. Krigsskolen ble formativ for ham. Han fikk noen av sine beste venner derfra. Han ble raskt trofast med i Oslo Militære Samfund. Etter studietida brukte han mye tid på militær videreutdanning og forsvarsaktiviteter. Det var det mest meningsbærende han fikk ut av sin gjerning. Da krigen kom, fikk han bruk for all opplæringen. Han så å si kastet seg inn i den.

Tiet ikke

Bokas sentrale poeng er at krigen ga Olav en oppgave ikke bare de fem årene, men resten av livet.

– Etter hvert ble han kanskje den aller viktigste minneforvalteren for andre verdenskrig i Norge. Han stilte opp ved utallige krigsminnemarkeringer og gikk i uniform mer enn mange husker. På sine gamle dager var stolt av at han var Norges eldste praktiserende offiser.

– De fleste tier om sine krigserfaringer. Hvordan var det for kong Olav?

– Det som er annerledes for ham, er at han stadig ble konfrontert med noen avgjørende begivenheter., enten det gjaldt krigsutbruddet, dramatikken ved Nybergsund, avreisen fra Tromsø eller hjemkomsten. Gjennom medier og stadige minnemarkeringer kunne han snakke om det. Likevel var det mye han aldri vendte tilbake til.

---

Kong Olav V

  • Født 2. juli 1903 i Storbritannia som prins Alexander Edward Christian Frederik.
  • To og et halvt år gammel kom han til Norge sammen med foreldrene prins Carl av Danmark og prinsesse Maud av Storbritannia.
  • Prins Carl ble kronet til kong Haakon VII, og kronprinsen fikk navnet Olav.
  • Olav V ble konge da faren døde i 1957.
  • Olav V døde 17. januar 1991.

---

Da snakker vi om forhold Rem har kommet over i korrespondanse, dagbøker og mediedekning som han i sju år har arbeidet seg gjennom. Han viser for eksempel til personlige brev Olav skrev under felttoget – til Englands kong Georg VI på båten på vei fra Molde til Tromsø og til USAs president Franklin D. Roosevelt fra «Kongehytta» i Indre Troms.

– Gjennom hans egen stemme kommer vi tettere på begivenhetene og kronprinsens perspektiv. I disse tidlige krigsbrevene møter vi en kronprins som er rystet, ikke minst over hva de kongelige og regjeringen hadde opplevd i Nybergsund. Derfra og ut er det helt utelukket for ham å bli tyskvennlig.

.

Styrket tro

Boka gir det inntrykk at Olavs gudstro ble styrket gjennom krigen. Han synes overbevist om at Gud var på de alliertes side, og i et tidlig brev til Roosevelt skriver han at det er tid for å søke Guds hjelp. I en radiotale sommeren 1942 tyr kronprinsen til sterke karakteristikker av landssvikerne – «det bunnfall av det norske folk» som fremdeles «våger å betegne seg som nordmenn». Han bruker et munnhell fra tida rundt 1814 og Grunnlovens tilblivelse, når han minner sine patriotiske landsmenn om at «Gud er attåt». Han ber samtidig Gud om å bevare både landet og folket.

– Hva skjedde med hans tro under krigen?

– For meg ser det ut som at krigens krise førte til en styrking og bevisstgjøring av hans tro. I brevene finner vi den første dokumentasjonen av at han vitner om sin tro. Både overfor Georg VI og Roosevelt – selv om han ikke unnskylder seg – gir han uttrykk for at dette nok er en sterkere bekjennelse av tro enn det de er forberedt på. «Det høres kanskje dumt ut, men…», skriver han. Det er tydelig at troen og hans religiøse språk er mer enn offentlig retorikk.

Kong Olav V Rem-bio

Vitnesbyrd

Etter at Italia kapitulerte, gratulerte kronprins Olav kong Georg i et brev. Olav føler behov for å uttrykke sin oppriktige takknemlighet «til Den allmektige Gud for styrken han» har gitt ham og alle andre i disse «farefulle tider». Igjen har «han» ført dem inn på den smale og vanskelige stien de må følge.

Få dager etter skriver Olav igjen, og denne gang til president Roosevelt om sin tillit til Gud: «Jeg føler også en sterk takknemlighetsfølelse overfor Den allmektige Gud som har tillatt meg og oss å få oppleve denne utviklingen, og det har styrket meg enda mer i min tro på at den endelige og fullstendige seieren vil bli vår, såfremt vi fortsetter med å gjøre vår plikt og å forbli trofaste mot vår store sak, frihet for menneskeheten.»

– Hva er det som tyder på at dette er noe mer enn det man kan forvente av en blivende monark og overhode for en statskirke?

– Det interessante er samsvaret mellom den offentlige retorikken og det han gir personlig uttrykk for i private brev. Det ser vi først i og med dette nye materialet. Også biskop Arne Fjellbu blir overrasket over hvor sterkt Olav uttrykker sin tro da han besøker London i april 1945. Selvsagt kan noen ha interesse av å framstille de kongelige som troende, men biskopens reaksjon virker troverdig. Gudsdimensjonen skulle forbli sentral for kong Olav, og jeg tror krigen var med på å utløse den. Troen hadde vært til trøst også ved moren Mauds død, men den blir et sterkere nærvær under krigen.

– Hva vet du om hvilke religiøse påvirkninger han var under?

– Ikke så mye annet enn at begge foreldre var kirkegjengere og førte sin bønnedagbøker. De presset ikke Olav til kirkegang som barn, men det er ingen tvil om at de hadde et personlig trosliv begge to. Da Märtha i Washington holder en hyllesttale for Eivind Berggrav, ser du tydelig at hun også var en troende. Det bekreftet også Olav i ettertid.

Kong Olav V

Gode nordmenn?

Rem finner ingen tegn til antisemittisme i kongens etterlatte papirer.

– Men heller ikke spor av det motsatte?

– Nei, jeg finner ikke dokumentert noe engasjement for jødene. Her deler han skjebne med mange i den norske eliten. Det er ingen tvil om at han er en realpolitiker og pragmatiker. I likhet med andre innfinner han seg kanskje med at nå har katastrofen skjedd. Vi vet i det hele tatt for lite om holdningene i London-regjeringen. Der er det arbeid som bør gjøres. Jeg viser at deportasjonen av og brutaliteten mot jødene ble dekket av den norske propagandatjenesten i London. Statsminister Nygaardsvold ytret seg skarpt mot tyskernes brutalitet etter deportasjonene, og la faktisk vekt på at jødene var «lovlydige norske statsborgere». Men i samme tale uttalte han også sin fordømmelse av mord på «gode nordmenn». De kunne synes å tilhøre i en annen kategori.

For seint

I nyttårstalen 1943 refererte også kong Haakon til angrepet på jødene, som et bevis på nazistenes «hat og brutalitet». Da var det for lengst for sent for de norske jødenes vedkommende, konstaterer Rem.

– Det ligner kanskje på kirkens seine reaksjon?

– Ja, det ble handlet for seint. Kirkefolk var etter hvert tydelige, men reaksjonen kom for seint. Det betyr ikke at de ikke ble opprørt da de ble klar over omfanget av brutaliteten. Det store spørsmålet er hva slags holdninger som førte til denne forsinkelsen. Selv om det er vanskelig å påvise klare årsakssammenhenger, er det vanskelig å tro at ikke antisemittiske holdninger kan ha spilt en rolle.

Rem trekker fram det uttalte antisemittiske mishaget den senere FN-generalsekretæren Trygve Lie ga uttrykk for til en regjeringskollega. Det var rettet mot stortingspresident Carl Joachim Hambro: «han er en eiendommelig blanding av intelligens, jødisk sluhet og ondskap som en skal lete lenge for å finne maken til.» Lie utroper Hambro til selve «sladresentralen» i det norske parlamentariske liv, og mener å ha fått regjeringen med seg i sin negative vurdering av stortingspresidenten, skriver Rem.


Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur