Heksejakt på scenen: – Dette er et samfunn der alle tror. Og tror du på Gud, tror du på satan.

Et kors av irrgrønt lys henger fra taket. Det dimmes fra svakt til sterkere med blinkende lysstaver over en gruppe mennesker som danser. Ukontrollert samler de seg i klynger, strekker hender mot himmelen, sammen og alene.

Det som ligner hekserier og overnaturlig magi, blir utgangspunktet for hva som skjer når massen bestemmer seg for en alternativ sannhet. «Hva skjer når denne sannheten blir et politisk verktøy, et våpen styrt av begjær, hevnlyst og massesuggesjon?» Det er spørsmålet Oslo Nye Teater stiller, og som besvares på premieren av stykket Heksejakt 9. september.

– Det er nesten som en gresk tragedie, den er så skisseaktig. Du kan sette inn hvilken problematikk du vil: rettssystemet, det politiske spillet, systemet versus mennesket, og så videre, sier regissøren Maren Elisabeth Bjørseth.

– Hvor er det plass til de individuelle meningene, hvor lett blir du med på det resten gjør fordi det er enklere? Man kan stille seg selv spørsmålet: Hva er nåtidens heksejakt?

Klassikeren Heksejakt av Arthur Miller er et stykke som baserer seg på virkelige hendelser fra 1692, da den lille byen Salem ble hjemsøkt av hekseprosesser som skulle ende med at 29 mennesker ble dømt til døden for å stå i ledtog med djevelen.

---

Heksejakt

• Regi: Maren E. Bjørseth
• Koreografi: Ida Wigdel, scenografi: Olav Myrtvedt
• Stykket har premiere på Oslo Nye 9. september 2021

---

Frykten for helvete

Prologen fortsetter i første akt. De nakne og dansende kvinnene blir sett, og i frykt for konsekvensene i det strengt kristenpuritanske samfunnet, forteller de at de var besatt av djevelen. Dette fører raskt til massehysteri og snart begynner landsbyboerne å angi hverandre.

Religion er veldig til stede i stykket, spesielt i hvordan frykt forgrener seg som makt og kontroll, forteller Bjørseth.

– Det handler om mennesker som tror at man står i fare for å ryke til helvete hvis man gjør en feil. Det er en fremmed følelse i dag. Veldig mange i den vestlige verden tror vi mennesker har mye makt over eget liv og over sin egen lykke. Det er interessant, og handler om hvilke regler vi har laget og forholder oss til, sier regissøren.

En gudstro som premiss

Anders Baasmo spiller John Proctor. Han havner midt i en maktkamp hvor han må velge mellom å redde seg og sine, eller kjempe for det han vet er sannheten.

Slik blir frykten for hekserier også en kamp om sannheten, og derfor helt essensiell for å forstå hva som driver stykket. Det kjenner skuespilleren på.

– Det må være skummelt å leve i et samfunn som når som helst, hvis du får flertallet mot deg, blir satans hjelper. Det er en omstendighet som er vanskelig å ta innover seg. De tror på hekser, det må vi huske, sier Baasmo.

Overfor Baasmo sitter Ingvild Holthe Bygdnes som spiller hans kone, Elizabeth Proctor. Sammen diskuterer de hvordan frykten driver dette spindelvevet av løgner fremover i stykket.

– Denne frykten er noe vi må tro på, og også formidle. Frykten, men også troen på Gud. Dette er et samfunn der alle tror. Og tror du på Gud, tror du på satan. At dette med hekseri er noe som faktisk er farlig, sier Bygdnes, og fortsetter:

– Det er selve premisset for hvordan forestillingen skal fungere. Publikum må forstå at det er det de tror på. Man må forstå den utrolig klaustrofobiske følelsen av å bli presset av et samfunn. Du har viklet deg inn i et nett som du ikke har sjans til å komme deg ut av.

Heksejakt var ikke ukjent for regissør Bjørseth. Da hun gikk i andre klasse på videregående, satte avgangskullet opp forestillingen.

– Jeg husker lite, men det gjorde skikkelig inntrykk. Dette med skjebnen og kampen for sannheten, å få det til og hvordan det detter fra hverandre. Også var det det personlige mot systemet som gjorde inntrykk.

Å beholde sin personlige tro

– Personlig tro holdt de ikke på med. I et fryktbasert samfunn gjør du som alle andre gjør. Det synes jeg er interessant, siden det også kan illustrere en moderne tanke. Nå er det mest vanlig å ha en personlig tro, men likevel reiser det en interessant tematikk, sier regissør Bjørseth.

Hun sikter til kampen og retten for sin personlige tro, noe som også opptar skuespilleren Anders Baasmo. Hans karakter står nettopp fast i et system som motarbeider det han står for. Han vil egentlig ikke være med på den måten kristendommen blir forfektet. Han synes det er for mye snakk om djevelen, og at kirken er alt for opptatt av gods, gull og egen vinning på en annen måte enn sitt eget personlige forhold til Gud.

Samtidig, jo mer løgnen om hekserier blir fortalt og presset fra samfunnet overtaler ham, jo mer uklart blir skillet mellom løgn og sannhet. Behovet for fellesskap er også noe som driver en bort fra hva man opprinnelig trodde var rett.

– Stykket viser hvor avhengig man er av å være en del av et fellesskap, hvor ødeleggende det kan være å bli skvist ut av det, og at man vil gjøre hva som helst for å være en del av det, selv om man vet at det man gjør er feil, sier Ingvild Holthe Bygdnes.