Dag Solstad 80 år: – Like viktig for yngre som eldre forfattere

Det er vanskelige å forestille seg norsk litteratur uten Dag Solstad.

Fra den skjønnlitterære debuten Spiraler i 1965 har han beveget seg innom en rekke uttrykk gjennom tiårene, fra modernisme til sosialrealisme, og videre fra radikalpolitisk vekkelse til en rekke solitære, intellektuelle karakterer fremmedgjort fra samfunnet.

Siste utgivelse var Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen fra 2019.

[ Anmeldelse av Dag Solstads siste roman ]

Festskrift

Forlaget Oktober, som har utgitt Solstad siden 1977, feirer forfatterens 80-årsdag 16. juli med et tykt festskrift.

I forordet fremheves mangfoldet av samtaler som har oppstått med og rundt Solstad de siste tiårene. For ikke bare har Solstad satt sitt preg på norsk litteratur, men også den norske litterære offentligheten – gang på gang.

«Er det én ting som særlig har kjennetegnet forfatterskapet hans», skrives det videre, «er det en tydelig vilje til å skaffe seg et rom der han kan være litterært fri».

Festskriftet er fylt med en rekke tunge navn, blant dem Vigdis Hjort, Edvard Hoem, Tove Nilsen, Alf van der Hagen, Kjartan Fløgstad og Jon Fosse.

Forfatterne skriver både til og om Solstad, selv om sistnevnte Jon Fosse heller har publisert det han – tonen tatt i betraktning – må ha skrevet ned i en noe ilter irritasjon etter korrekturlesernes angrep på Solstads siste roman i Klassekampen oktober 2019. Teksten «Idioti» var i utgangspunktet ment å bli sendt til avisen, men ble holdt tilbake «ut frå den tanke at slike innlegg berre gjer vondt verre. Og fordi eg aldri tek del ‘i debattar’».

---

Dag Solstad

• Født 16. juli 1931 i Sandefjord.
• Regnes som en av Norges største samtidsforfattere.
• Har totalt gitt ut 19 romanverk.
• Sist utgitt var Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen fra 2019 på Forlaget Oktober.

---

– Like viktig for yngre som eldre forfattere

Den yngste stemmen som får plass i festskriftet er Maria Navarro Skaranger (27) fra Romsås, som debuterte med Alle utledninger har lukka gardiner i 2015 og senere Bok om sorg i 2018.

I hennes tekst om Solstad skriver hun kort om karakteren Bjørn Hansen, om det å være en skygge, samt hennes eget farsbilde som hun kobler til den avvisende Solstad-karakteren.

Solstads siste bøker har betydd utrolig mye for henne som forfatter.

– Jeg tror Dag Solstad er like viktig for yngre forfattere som eldre. Det treffer uansett, sier hun på telefon til Vårt Land.

– Det handler om språket, energien i det, og hvordan han bygger opp og konstruerer sine romaner. Han har et språk det er umulig å kopiere, fylt med prakt og brodd. Og en måte å skrive roman på som hele tiden er i utvikling.

Han har et språk det er umulig å kopiere, fylt med prakt og brodd.

—  Maria Navarro Skaranger, forfatter

Skaranger trekker frem «den eksistensielle boringen» som så plutselig inntreffer i så mye av Solstads litteratur. Hun nevner særlig åpningen av romanen 16.07.41 fra 2002.

Der skal Solstad-karakteren ta et fly fra Fornebu til Tyskland. «Denne gangen skal jeg ut og fly», åpnes det, før boken trer inn i mer drømmende sekvenser.

[ Intervju med Solstad: – Dette med å dø er jo kanskje det mest ensomme vi skal finne forklaring på ]

I luften blant skyene forestiller han seg å ha kommet til himmelen, og en av skyene synes plutselig å ligne en engel, en engel som igjen ligner Solstads egen far, Ole Solstad, som døde da Dag var bare elleve år gammel.

Solstad fortsetter dvelende rundt dette synet og går i møte alle spørsmålene det lar komme til overflaten, hvorav flere av dem blir drøftet i fotnoter.

[ Lekende og treffende om å få den tøysete poden i seng ]

Romanene hans har noe evig over seg.

—  Kjersti Annesdatter Skomsvold, forfatter

Gud og Solstad

Forfatter Kjersti Annesdatter Skomsvold, som også har skrevet i festskriftet, mener Solstad er en generasjonsoverlappende forfatter. Selv debuterte hun i 2009 med Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg og har fulgt opp med fem romaner til.

– De fleste forfattere som jeg har en innvendig samtale med om litteratur, og som jeg leser bøkene til, er døde for lengst, men Solstad lever heldigvis i beste velgående. Romanene hans har noe evig over seg, jeg tror de vil tåle tidens tann, og det er kanskje grunnen til at Solstad blir lest utover sin egen generasjon.

[ En gudsforlatt mottakelse ]

Da Solstads siste roman Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen kom ut mente Vårt Lands kulturredaktør Arne Borge at Gud sto i sentrum, men reagerte i kjølvannet av romanens mottakelse på at landets litteraturanmeldere hoppet beint over det i sine omtaler.

«I anmeldelsene av Dag Solstads nye roman har de fleste hoppet over halve boka for å slippe brysomme spørsmål om Guds eksistens», skrev Borge den gang.

– Det viktigste for meg i siste roman om Bjørn Hansen var tankene om døden, svarer Skomsvold på hvordan hun leser boken.

– Bjørn Hansen må tro på Gud fordi han ikke klarer å fange alvoret ved døden uten, og dermed blir gudsspørsmålet også en viktig del av lesningen. Setningene om døden oppleves sanne, for eksempel hvordan Bjørn Hansen kjenner en angst for døden fordi han frykter forlattheten i det øyeblikk han forlater livet.

– Klar for elskov før boken var begynt

Frode Helmich Pedersen syns ikke det er særlig overraskende at norsk kritikerkorps hopper over gudsspørsmål – om de gjør det. Han er førsteamanuensis i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen.

– Litteraturkritikken er i overveldende grad sekulært orientert, så det at man ikke går direkte inn i religiøse problemstillinger er bare å forvente.

Dessuten står Solstad i en kulturradikal tradisjon, påpeker han.

Han er møtt med for altfor stor ærefrykt blant norske kritikere.

—  Frode Helmich Pedersen, førsteamanuensis i litteraturvitenskap ved UiB

Helmich Pedersen mener imidlertid det var noe annet som kom mest til uttrykk i mottakelsen av Solstads siste roman.

– Kritikerne var klar for elskov før boken var begynt. Den fikk altfor god kritikk etter mitt syn.

Han mener det handler om mer enn bare boken, og utdyper:

– Etter mitt syn at Solstad er den viktigste, mest sentrale og beste forfatteren i Norge fra slutten av 60-tallet til nå, og det er nettopp dét som byr på utfordringer når man skal skrive om ham. Også store forfattere må møte motstand. Det nytter ikke å møte Solstad med en automatisert reverens og beundring, men det er det kritikerne har gjort mot Solstad.

– Fra 80-tallet frem til Telemarksromanen har han blitt møtt med unison begeistring, hevder Helmich Pedersen.

– Han er møtt med for altfor stor ærefrykt blant norske kritikere. Det er forståelig, men kritikerne blir nervøse for å tabbe seg ut og skrive noe folk syns er idiotisk. De er rett og slett redde for at Solstad skal være for smart for dem, for god.