Kultur

Hva ytringsfrihetsdebatten har glemt

JUS OG MORAL: Jeg sympatiserer med kunstnerne som ikke vil diskutere med Sløseriombudsmannen. Ikke fordi ingen skal eller bør gjøre det, men fordi det er gode grunner til å tro at en slik dialog blir lite produktiv.

Ytringsfrihet betyr at staten og dens representanter ikke skal kunne sensurere eller stanse ytringer, med mindre de bryter loven. Dette forholdet betyr ikke at ytringer i seg selv er uttrykk for frihet annet enn i betydningen at de skal få lov til å finnes. Å forsvare denne friheten er naturligvis viktig – og er truet flere steder i verden. Det er i liten grad tilfellet i Norge, selv om enkelte aktører synes å mene det.

Verdifulle i seg selv?

Radikale ytringer som støter grupper av befolkningen, som Muhammed-tegningene, for eksempel, er derfor ytringer som er frie i den forstand at de ikke skal sensureres eller nektes tilgang til offentligheten. Men selv om slike tegninger juridisk sett er vernet av ytringsfriheten er de ikke nødvendigvis verdifulle som ytringer i seg selv. Snarere tvert imot, vil noen mene, er de uttrykk for en forakt for muslimer og muslimers helligste: Muhammed. De er heller ikke særlig overbevisende «religionskritikk», slik jeg ser det, siden de ikke fremfører noen substansielle ideer om islam annet enn en trassig vilje til å gjøre det mange muslimer ikke ønsker. Hvorfor er det da så viktig for mange at de må distribueres?

Selv om Muhammed-tegningene juridisk sett er vernet av ytringsfriheten, er de ikke nødvendigvis verdifulle som ytringer i seg selv.

—  Kjetil Røed

Én tolkning kan være at de som forsvarer slike tegninger tror de besitter en moralsk overlegenhet, hvor «vi» er bedre enn «dem», som slekter på kolonitidens forskjellstenkning: At folk fra «mindre utviklede kulturer» må «oppdras av den vestlige, «opplyste» verden.

Ulikhet dyrkes frem

Den offentlige samtalen er naturligvis ikke tjent med en slik logikk. Ytringsfriheten sikrer ganske visst at karikaturer av Muhammed skal være mulig, men det kan være umoralsk å distribuere slike tegninger, fordi de ikke i seg selv har noen opplysende verdi annet enn å egge til strid, polarisering og krenkelse. Det skal også være rom for å påpeke dette uten at ens moralske innsigelser skal tolkes som kritikk av den juridiske retten til å ytre seg. Å være mot enkelte ytringer betyr ofte at man vurderer dem som lite verdifulle for det offentlige ordskiftet og sivilsamfunnets ve og vel, ikke at man mener de bør sensureres.

Det trenger naturligvis ikke være religion det handler om, heller.

Ta den pågående debatten rundt Are Søberg, bedre kjent som sløseriombudsmannen. Selv om han har en legitim kritikk av offentlig bruk av penger på kunst er hans mål tilsynelatende å banalisere og systematisk forenkle hva kunst handler om ved å plukke ut enkeltscener fra en teaterforestilling som varer i timevis – og kynisk spille på fordommer mot kunst. Om målet er å ha rett uansett, og opprettholde sin egen posisjon for enhver pris, som det ser ut til at Søberg vil, ser jeg ikke hvorfor han skal gis talerom. Vi må i det minste ha en vilje til å se motpartens innsigelser for å kunne ha en meningsfull utveksling.

Dårlig utgangspunkt

Derfor sympatiserer jeg også med dem som ikke er interessert i å diskutere med ham, slik tilfellet var med en rekke kunstnerorganisasjoner som sammen skrev et opprop mot hans deltagelse Ytringsfrihetskommisjonen innspillsmøte for kunstnere nylig. Ikke fordi ingen skal eller bør gjøre det, men fordi det er gode grunner til å tro at en slik dialog blir lite produktiv.

En moralsk motstand blir stadig oftere tolket som en kritikk av den juridiske rett.

—  Kjetil Røed

Men dette oppropet ble møtt med en rekke utspill som mente man motarbeidet ytringsfriheten – igjen forveksler man moral med juss. «Jeg er forbauset over at de går til et sånt skritt. Det er dårlig gjennomtenkt og med på å begrense rommet som blir snakket i. De driver begrensningens kunst,» sier Lars Saabye Christensen (NRK, 4. juli), blant mange andre.

Polariseringen skyter fart

Igjen ser vi en forskjellstenkning i virksomhet, hvor ytringer som radikaliserer eller forsimpler debatten og debattklimaet presenteres som edle uttrykk for ytringsfriheten.

En moralsk motstand blir stadig oftere tolket som en kritikk av den juridiske rett, slik at de kritiserte ytringene blir noe vi for enhver pris må forsvare. Dette får den offentlige samtalen til å spore av både titt og ofte, og polariseringen mellom høyre og venstre eskalerer. Det er også gjerne noen få tabloide aktører som kupper samtalen i stedet for at man anerkjenner intensjonen som ligger til grunn for kritikken av slike uttrykk og tilslutter seg den: at man må ha noe vektig å bidra med om ytringer som skaper en mer giftig og brennbar offentlighet skal være moralsk forsvarlige.

Omsorg for samtalen

Vi trenger ikke slik polarisering når viktige anliggender som kunst og religion skal diskuteres, men et rettferdig og kjærlig blikk, som Toril Moi uttrykte det for noen år siden i pamfletten Språk og oppmerksomhet (Aschehoug, 2014). Som hun skriver blir man blind for sin motpart om man ikke aktivt forsøker å forstå ham eller henne – og da er det ingen dialog det er snakk om, men en monolog drevet av et ønske om makt og oppmerksomhet rundt egen posisjon.

Skjer dét blir man etter hvert også blind for det ytringsfriheten i utgangspunktet skulle beskytte: friheten til å si, trykke og lage bilder av hva man vil – til det felles beste.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur