Kultur

På sporet av en ny katolsk bølge

KATOLISISME: Konvertitten Linda Therese Utstøl (30) er en av dem som ser en økende katolsk interesse rundt seg. – Jeg tror det er mange som ikke kjenner seg igjen i Den norske kirke lenger.

Flere unge i det protestantiske og sekulære Norge konverterer eller føler seg tiltrukket av katolisismen. Vårt Land har ikke funnet noen statistikk å basere antakelsen på, men en rekke unge stemmer har gitt sitt vitnesbyrd: Det er snakk om en bølge, og det særlig blant unge intellektuelle.

Vi traff Linda Therese Utstøl (30) for å undersøke saken nærmere. Hun konverterte selv til katolisismen i fjor, ikke lenge etter hun debuterte med diktsamlingen Moderne hengivenhet. Den tematiserte nettopp henne selv som en del av en rotløs generasjon og hennes egen hengivne søken etter Gud. «For er vi ikke mektige Gudelignende skapninger/ med en sjel større enn kroppen?» spør hun i et av diktene. «Å kna pupper/ uten å grave etter et hjerte», skriver hun like poetisk som polemisk et annet sted.

Utstøl er også aktiv skrivende som redaktør i det unge kristne tidsskriftet Mentsch, samt en del av Filosofiuka og Laget på Blindern.

Konvertitten Linda Therese Utstøl  fotografert ifb. med økt katolsk interesse. I og utenfor St.Olav domkirke i Oslo.

Dragning mot det stabile

– Er det sant det de sier? Er det en katolsk bølge vi ser?

Jeg har heller ikke statistikk, men inntrykket fra min boble er at det absolutt er det. Også blant protestanter.

Hun utdyper:

– Det er ikke nødvendigvis det at man konverterer, men at man blir inspirert til å gjøre katolske praksiser, som tidebønn, faste og kontemplative øvelser.

Utstøl forklarer videre at det er mange som ikke kjenner seg igjen i Den norske kirke lenger, som følge av stadige endringer de siste årene. Kanskje søker mange et sted som virker mer stabilt, spør hun. Da sikter hun særlig til de som er opptatt av det intellektuelle og kunstneriske, for det er gjerne der hun mener man finner de store dragningene mot den katolske troen og tradisjonen.

Det gjelder henne selv også. Hun finner inspirasjon i hvordan den katolske kirken har brukt kunstneriske institusjoner og store tenkere til å søke Gud, og trekker her frem de intellektuelle kvinnestemmene som har fått sin plass i den katolske kirkehistorien. For selv om de er få og marginale, er mange av dem sterke.

I den store katolske tradisjonen av levde liv og inspirerende tankesett, finner Utstøl særlig et hjem i to nordmenn, en kvinne og en mann, en død og en levende. Konvertitten Sigrid Undset, en stor, kul kvinne med «tæl», og den spisse pennen og vise tungen til munken Erik Varden, Nidaros’ nye biskop.

Konvertitten Linda Therese Utstøl  fotografert ifb. med økt katolsk interesse. I og utenfor St.Olav domkirke i Oslo.

Den omsorgsfulle moren

– For meg er det også noe med at katolisismen ikke hviler kun på mine skuldre. Hun utdyper hva hun mener:

– Ikke bare opplever jeg at katolisismen har mer svar, men også måten man har kommet frem til de på føles mer intellektuelt etterrettelig.

– I motsetning til?

– I mange protestantiske sammenhenger er det sånn at du selv skal bestemme hva som er riktig. Det mener jeg er rett til en viss grad, men hvis det ikke er noe veiledning, noe rettledning innenfor kirken, mener jeg at man ikke viser omsorgen man har muligheten til å vise overfor menigheten sin. Det er også det som har brakt meg til den katolske kirken. Den omsorgsfulle moren.

Konvertitten Linda Therese Utstøl  fotografert ifb. med økt katolsk interesse. I og utenfor St.Olav domkirke i Oslo.

Ikke bare opplever jeg at katolisismen har mer svar, men også måten man har kommet frem til de på føles mer intellektuelt etterrettelig.

—  Linda Therese Utstøl, poet og konvertitt

Hun beskriver det som en trygghet, og mener at den ytre liturgien kan gi et bilde på det.

– I ritualene går man inn i en ramme og innenfor denne kan man virkelig utfolde seg selv. Det at den ytre liturgien er så på plass betyr at man kan være kreativ innover. Det er et morsomt paradoks. Man kan se på katolsk liturgi og tenke at det handler om det ytre, men for meg er det motsatt, for du vet akkurat hva du skal gjøre og akkurat hvor du skal stå. Du trenger ikke tenke på om du danser entusiastisk eller klapper nok. Du får fred i hodet.

Jakten på det bestandige

«Vi reiste en gang katedraler ikke for å fange mennesker. Men for å holde våre liv fast i overskridelsens gåter», skrev den norske dikteren Stein Mehren. Det kunne stått som et tema for alt den unge filosofen Dag August Schmedling Dramer (28) reflekterte over på vei ned fra Slottet til Oslo Domkirke.

Dramer er ingen konvertitt, men blant dem som kjenner en viss dragning mot det katolske. Det får han utløp for i sine tekster i tidsskriftet Sivilisasjonen og det allerede nevnte Mentsch, men også rundt en øl i den ganske nyopprettede foreningen FAKS på Blindern, en konservativ mobilisering hvor den katolske affiniteten ikke sjelden kommer til overflaten.

Dag August Schmedling Dramer, filosof og skribent fotografert ifb. med sak om katolsk bølge

– Jeg kjenner meg igjen i en økende uro for fremtiden, slik som de fleste gjør med klimakrisen og politiske uroligheter, forteller Dramer.

– Og så tenker jeg, er det noen institusjoner som er gamle og som har klart seg lenge? På tross av urettferdighet og på tross av dritt? Og da kommer man til kirkeinstitusjonene og de konservative. Personlig prøver jeg å kjempe mot de mørke kreftene i konservatismen, samtidig som jeg prøver å hente frem det gode. Og da snakker jeg om det bestandige. Det må være en kjerne av bestandighet. Vi trenger det.

– Men hvorfor da katolisismen? Hvorfor går studenter i et sekulært og protestantisk land dit?

– Nettopp fordi protestantismen har prøvd å strippe verden vi ser for mening, svarer Dramer og reflekterer over om han ordla seg for voldsomt.

– Eller for å svare på spørsmålet med et klassisk, klisjéfylt svar, er det en søken etter noe mer, fordi protestantismen ikke klarer å gi det. Den er blitt svak i sin evne til å få folk tilbake i kirken. Katolisismen har alltid hatt en hard line approach, de står for sitt, der er den smale sti ekstra smal, men hvis du går den, blir du ekstra godt belønnet. I kontrast oppleves protestantismen som en sånn alle skal med-greie.

Det må være en kjerne av bestandighet. Vi trenger det.

—  Dag August Schmedling Dramer, filosof og skribent

Lengten etter katedralene

– Det vi ser nå er at ethvert individ må finne sin egen mening. Det har foregått en overindividualiseringen av samfunnet vårt, helt ned til det urbane landskapet rundt oss – for også det er strippet for iboende mening. Det er bare en ekstern fasade.

Det får ham til å lengte til nettopp katedralers arkitektur og storhet:

– Grunnen til at katedraler er så mektige, men for så vidt også templer og moskéer, er fordi de prøver å ikke relativisere skjønnheten som alt annet rundt oss i vår tid. Skjønnheten i den visuelle strukturen til slike bygninger er ensbetydende med en hellig mening. Det er ikke bare en fin fasade for deg, men noe som trekker deg inn og prøver å orientere deg inn i et større felleskap. Der har du katedralen, det er en struktur som er iboende meningsfull.

Han snur seg og ser mot Oslo domkirke som ruver rett bak ryggen hans. Kirken er en institusjon som i flere hundre år har strukturert den åndelige meningen, og da særlig den katolske, sier han. Det er klart det er appellerende.

Dag August Schmedling Dramer, filosof og skribent fotografert ifb. med sak om katolsk bølge

Rotløs ungdom er en bedre betegnelse i dag enn noen gang.

—  Dag August Schmedling Dramer, filosof og skribent

– Jeg er bevisst romantikeren i meg

– Hvis det er lov å spørre: Er det noe snobberi inni bildet her?

– Det er nok kanskje her en viss kritikk kommer inn mot de «intellektuelle konvertittene», hvis den i det hele tatt er sann. Nemlig det at de bare har lyst til å lese tung teologi og samtidig si at det de gjør har en mening utover det å lese tung teologi. Akkurat den skjønner jeg litt. Jeg kjenner den frykten i meg selv. Ja, så kan jeg gå i kirken og så kan jeg lese tung teologi og filosofi og så kan det jeg allerede er interessert i, bli opphøyd. Å, for en beleilig ting, liksom. Så akkurat det der er jeg opptatt av å passe meg for. Jeg er bevisst romantikeren i meg. Fortidsfetisjisten.

Dag August Schmedling Dramer, filosof og skribent fotografert ifb. med sak om katolsk bølge

– Men hør, sier Dramer, poenget er at vi uansett har kristendommen internalisert, selv om vi er sekulære. Og rotløs ungdom er en bedre betegnelse i dag enn noen gang. Hvor vil jeg med dette? spør han og forklarer.

– Jeg tror vi har åndelige røtter. Og konservatismen for meg handler om viktigheten av å komme tilbake til nettopp slike røtter.

Det er her mye av kimen til hans egen konservative vending og katolske hang ligger, understreker Dramer.

– En britisk biolog jeg leser, Rupert Sheldrake, spurte en gang en indisk guru om hva han skal gjøre når det kommer til dette med tro. Han var innom både sufismen og hinduismen, og syns det var mye mektigere og tyngre metafysikk enn disse kjedelige dogmatiske greiene her i nord. Men guruen sa at alle veier leder til Gud og du kommer fra England. Du bør derfor bli kristen, sa han. Og så gikk briten tilbake til England og begynte å undersøke på egen hånd de hellige stedene som alltid hadde vært der rundt ham. For siden han hadde den bakgrunnen han hadde, kunne han ikke bare adoptere en ny religion.

– Det er det samme jeg har følt.

Pater Josef Ottersen

– Flere og flere savner faste holdepunkter

– Det er viktig å ikke redusere lengsel etter transcendental åndelighet til en hobby eller uttrykk for intellektuelt snobberi, sier pater Josef Ottersen (29), kapellan i St. Olav menighet i Oslo. Det sier han etter spørsmål om det finnes en katolsk hang blant unge intellektuelle. Om det er en bølge eller ikke er han usikker på. Men det er sikkert at koronaen har ført til at flere unge ateister har kommet bankende på døren.

Ottersen tror forklaringen på at mange finner katolisismen handler om en mangel og lengsel etter et mer solid grunnfjell enn hva det sekulære samfunnet makter å gi.

– Fordi verden og kulturen er så flytende som den er, opplever jeg at flere og flere savner noen faste holdepunkter, sier han.

For mange blir katolisismen slik en måte å søke noe større og mer tidløst på, hevet over de omskiftelige verdiene som preger det politiske og religiøse livet i 2021.

Samfunnet forteller oss at vi må skape vår egen mening. Det er rett og slett dårlig gjort.

—  Pater Josef Ottersen, kapellan St. Olav menighet i Oslo

– Veldig mange av de som går dypere inn i troen og historien blir kritiske til tidsåndens strømninger, reflekterer han. Likevel tror han hovedkjernen ligger et annet sted:

– Samfunnet forteller oss at vi må skape vår egen mening. Det er rett og slett dårlig gjort. Mennesket klarer ikke skape sitt eget liv, det er for brutalt og hardt. Du blir ansvarlig for din egen lykke. Det blir en for stor byrde.

Her kan katolisismen komme til unnsetning for mange. Han gjengir hva en ung konvertitt fortalte ham dagen før:

– Han mente man i protestantismen for ofte skaper sin egen kontekst og sin egen tro. Når man hører en preken er det ikke å ta i mot som kirkens tro, men heller noe du sitter og vurderer selv. Du velger ut det du vil ha, kaster og omformer. Slik justerer du ditt eget gudsbilde og din egen tro hele tiden. Det var derfor han sa han savnet noe gitt og fast.

Slikt sett mener Ottersen katolisismen kan være en vei ut av den relativistiske, omflakkende kulturen; en kultur han i likhet med flere konvertitter og unge med katolsk interesse mener at også den protestantiske kirken er blitt en del av.

Konvertitten Linda Therese Utstøl  fotografert ifb. med økt katolsk interesse. I og utenfor St.Olav domkirke i Oslo.

Det handler om at jeg tror den katolske kirke har potensial til å føre meg nærmere Gud.

—  Linda Therese Utstøl, poet og katolikk

Handler om å se fremover

Konvertitten Linda Therese Utstøl er ikke uenig. Det tradisjonelle står høyt i rang for henne, det å ikke skifte etiske retningslinjer over natten og tenke seg grundig om i felleskap, men hun er likevel langt fra en katolikk som mener alt var bedre før, eller som nostalgisk lengter etter en mytisk fortid.

Selv om hun tror mange av de unge som tiltrekkes av katolisismen kan ha slike tendenser, kjenner hun seg ikke igjen selv. Tvert imot ser hun på seg selv som alt annet enn tilbakeskuende. Poenget må være å tilslutte seg en vei som går fremover, sier hun, selv om det historiske suset og den estetiske arven til katolisismen selvsagt ikke er å forakte.

Men til syvende og sist er det viktigste å søke Gud, ikke hvilken verdslige kirke man tilhører, presiserer Utstøl.

– Det handler om at jeg tror den katolske kirke har potensial til å føre meg nærmere Gud.

Geir Magne Staurland

VL anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur