Kultur

– Vi kunne ikke la 22. juli-terroristen stilne musikken

22. JULI: Bjørn Eidsvåg støttet seg på bakgrunnen som prest da han gikk på scenen på Malakoff-festivalen i Nordfjordeid 23. juli 2011, ikke lenge etter at omfanget av terroren var blitt kjent.

– Det var utrolig sterkt. Ingen av oss skjønte noen verdens ting, alt hadde raknet, forteller en tydelig berørt Bjørn Eidsvåg.

Formiddagen 23. juli 2011, kort tid etter at omfanget av massedrapet på Utøya hadde blitt kjent, gikk han og bandet på scenen under Malakoff-festivalen i Nordfjoreid i Sogn og Fjordane. Publikum, mange av dem ungdommer, var helt stille. Mange gråt.

– Fra scenen så vi mennesker holde rundt hverandre. Jeg var livredd for å begynne å gråte selv, for jeg ville ikke lede oppmerksomheten mot meg selv. Der og da klarte jeg å koble på en slags proff-holdning jeg har med meg som prest: Det var ikke min sorg som skulle være i sentrum.

Riktig å spille?

Eidsvåg forteller om konserten og tanker og følelser knyttet til det å skulle opptre like etter terrorangrepet i regjeringskvartalet og på Utøya i selvbiografien Tro og Trass (2019). Kvelden 22. juli hadde han og bandet en løpende samtale om det var riktig å holde konserten eller å avlyse.

– Jeg snakket også med andre musikere og artister som skulle spille den helgen. Noen valgte å legge ned instrumentet. Noen orket ikke, andre mente at de ikke kunne, at det ikke var riktig.

Ingen av oss skjønte noen verdens ting, alt hadde raknet.

—  Bjørn Eidsvåg

Etter hvert ble det åpenbart for Eidsvåg at det var nettopp de skulle spille.

– Jeg ble egentlig ganske oppsatt på at vi måtte det. Vi kunne ikke la terroristen få sette en stopper for musikken. Musikk er så viktig i sorg.

Malakoff eller Utøya

Morgenen etter begynte det ufattelige omfanget av massakren å bli klart: 77 personer var drept, 69 av dem på Utøya. I samråd med festivalledelsen ble de enige om å gjennomføre, men med et opplegg som passet der og da. Eidsvåg gikk på scenen etter at den lokale prosten Rolf Schanke Eikum hadde holdt en apell. Det ble fint og verdig, mener han.

– Iblant synes jeg prester kan bikke over i å drive propaganda for en bestemt tro, noe som ikke passer i en sånn setting. Det skjedde på ingen måte her, sier Eidsvåg.

NRK har tidligere fortalt at mange av ungdommene på festivalen hadde valgt mellom AUFs sommerleir og Malakoff. Flere skulle vært på Utøya, eller hadde venner som var der. For festivalledelsen var det et krevende dilemma om festivalen i det hele tatt skulle fortsette. Lørdag morgen var valget om å fortsette tatt, etter anbefalinger fra politi og kommune.

---

22. juli 2011

  • I år er det ti år siden terrorangrepene på AUFs sommerleir Utøya og i regjeringskvartalet. I alt 77 mennesker ble drept, 69 av dem – de fleste ungdommer og barn – på Utøya.
  • Malakoff Rockefestival i Nordfjoreid i Sogn og Fjordane var en av de store ungdomsarrangementene helgen 22. juli 2011, sammen med AUFs ungdomsleir på Utøya.

---

Musikk i sorg

Bjørn Eidsvåg la vekt på sanger som passet til alvoret og sorgen. Først ut var låten «Evig hvile». Den begynner slik:

«Ingen ting blir noen gang som før, før kommer aldri mer igjen.»

– Hva kan musikk bety i en slik situasjon?

– Musikk kan gjøre veien inn til det genuint menneskelige kortere; det som skaper vår verdighet og som berører oss dypest. Til gleden, lengselen, håpet – og til fortvilelsen når noe så forferdelig skjer.

Eidsvåg beskriver forbindelsen mellom musikerne og publikum den formiddagen som en form for symbiose.

Vår jobb var å forsøke å fremføre noe som kunne være med å skape samhold og håp.

—  Bjørn Eidsvåg

– Vi delte alt det tragiske og vonde, og vår jobb var å forsøke å fremføre noe som kunne være med å skape samhold og håp.

Noen sanger lever mye lenger enn han eller hun som har skrevet den, påpeker Eidsvåg.

– Det skal en ta på alvor. Kanskje sitter det noen i salen som ønsker seg en spesiell sang, en som vekker sterke følelser. Fra meg som står på scenen, krever det profesjonalitet og seriøsitet i fremførelsen, uansett omstendighetene.

Eidsvåg

Tro og erfaring

Eidsvåg er ikke i tvil om at bakgrunnen hans som prest kom godt med da han skulle sette ord på sjokket og fortvilelsen foran et stort publikum.

– Erfaringen jeg har med meg fra begravelser og sorgsituasjoner, var en stor fordel. I begravelser er musikk også noe av det aller viktigste. Musikkvalget noe det brukes mye tid på, uansett om seremonien er religiøs eller ikke.

Jeg har fremdeles store problemer med å snakke om 22. juli uten å gråte

—  Bjørn Eidsvåg

«For meg var dette den definitive dødsdagen til Den allmektige Fader. Gud var kjærlighet, Gud var kraften som fikk oss til å reise oss, kraften som ga oss ork og mot til å gå videre. Det måtte jeg tro,» skriver Eidsvåg i Tro og trass.

– Hva betydde 22. juli for troen din?

– Egentlig ikke så mye. Jeg hadde dette gudsbildet før også, men den dagen ble det totalt og absolutt. Et gudsbilde som har i seg at Gud er allmektig, at han kan tenkes å stå bak noe slikt, er en komplett umulighet.

Det som blir så sterkt, fremhever Eidsvåg, er at vi løftet hverandre opp igjen. At vi begynte å se etter noe som hadde med kjærlighet og håp å gjøre.

Et lite land

Bjørn Eidsvåg fortsatte å spille konserter og i minnestunder rundt om i Norge sommeren 2011. Overalt var det mennesker som var berørt.

– Jeg husker vi spilte på Varangerfestivalen i Vadsø og at det var etterlatte etter drepte på Utøya til stede. Hele forsamlingen sang med på verset «Eg ser du vil gi opp ..» på låten Eg ser. Det var utrolig sterk. Jeg tror det er fint for folk å få muligheten til kjenne at de er med å trøste via en sånn sang. Kanskje kjennes det enklere og litt mer ufarlig.

– I år er det ti år siden 22. juli. Hva tenker du at det å spille for mennesker i sorg denne sommeren har betydd for deg?

– Jeg har fremdeles store problemer med å snakke om det uten å gråte. 22. juli er en smertefull dag, en man gjerne skulle vært for uten.

Sara Jacobsen Høgestøl

Sara Jacobsen Høgestøl

Sara Jacobsen Høgestøl er journalist i Vårt Lands kulturavdeling.

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Kultur