Frelsesarmeens historie tier om offisersbarna

Med den selvbiografiske boka Offisersbarnet forteller Gullaug Pless med barnets synsvinkel om egen oppvekst i Frelsesarmeen. Ti ganger flyttet familien rundt i Norge inntil hun som 10-åring bodde tre år på Elevator. Der delte offiserfamilien adresse med straffedømte.

Selv om oppveksten var lys og god, er hun kritisk til Frelsesarmeens beordring av småbarnsfamilier, og særlig til årene på Elevator.

[ Gullaug (61) tar et oppgjør med oppveksten i Frelsesarmeen: – Jeg har følt på ganske mye skam ]

Oppgjør er uteblitt

Verken Frelsesarmeens ledelse eller Frelsesarmeens Historiske Selskap kan vise til at andre enn Pless har belyst disse sidene ved Armeens virksomhet. Forholdene som kritiseres er blitt endret, men historien synes ikke å være skrevet.

I boka som kom ut i forbindelse med Frelsesarmeens 125 årsjubileum i 2013 er denne delen av Armeens historie ikke berørt. Professor ved VID vitenskapelige høgskole, Anna Rebecca Solevåg, var redaktør for boka som i hovedsak handler om de siste 25 årene fra 1988 til 2013. Derfor berører den ikke perioden Pless omtaler.

Solevåg sier samtidig at oppgjøret med fortida er uteblitt.

– At det har vært utfordrende for barna å bli flyttet rundt er en kjent problemstilling. Kritiske problemstillinger ble ikke tatt opp i boka. Det er på tide nå. Det finnes sikkert såre historier. Det Gullaug Pless forteller om er noe Frelsesarmeen trenger å ta et oppgjør med. Samtidig er det viktig å understreke at Frelsesarmeen har endret praksis og nå tar hensyn til offisersbarnas situasjon, sier hun.

---

Offisersbarna

• Gunnlaug Pless skrev boka Offisersbarnet om oppvekst i Frelsesarmeen
• Hun kritiserer Armeen for å ha glemt sine egne i omsorgen for andre

---

Mangler kritisk analyse

Nils Petter Enstad er tidligere offiser i Frelsesarmeen. Hans foreldre var også offiserer. Enstad har skrevet en rekke bøker om Armeens historie og er styremedlem i Frelsesarmeens Historiske Selskap.

– Jeg kan ikke se at det har vært skrevet noe særlig om det å vokse opp med foreldre som stadig ble forflyttet i Armeens tjeneste. Og i hvert fall ikke når det gjelder kritiske analyser av hvordan dette har artet seg. Et slik liv har vært en ressurs for mange, men også en smertefull opplevelse for mange. Jeg tror det finnes like mange ulike fortellinger om denne typen oppvekst som det finnes personer som har hatt opplevd det, sier han.

Det har vært en tro på at den som ofrer alt får mangedobbelt tilbake.

—  Emil Skartveit, tidligere FA-offiser

Vanskelig tema

Også forfatteren og salmedikteren Emil Skartveit har vært FA-offiser i mange år. I dag er han daglig leder i Fredrikstad domkirke menighet. For å forstå hvorfor det har vært vanskelig å snakke om negative sider ved Frelsesarmeens virksomhet, mener han man må huske at kall og offer alltid har vært sentrale ord i bevegelsen.

– Å følge ordren om flytte og dermed rive opp familien og reise fra sted til sted, har i store deler av historien blitt sett på som en plikt. Samtidig har det vært en tro på at den som ofrer alt får mangedobbelt tilbake.

– Når dette er vanskelig å snakke om og blir fortiet handler det om både det familiemessige, en har ikke lyst til å påføre foreldrene skam, og det handler om lojalitet til Frelsesarmeen. Mange av dem som har kommet til topps i organisasjonen er selv offisersbarn, og da gjør det saken enda vanskelige.

– Jeg er av den oppfatning av at Frelsesarmeen vil gjøre det godt ved å erkjenne de negative sidene ved beordringen, om det gjelder for ofte flyttinger, eller flyttinger til for eksempel rusinstitusjoner hvor barn sammen med sin familie har bodd midt i dette, mener Skartveit.

[ Marta Maria mistet stillingen i Frelsesarmeen da hun ville gifte seg med en kvinne ]

Barnas rettigheter

Ingunn Størksen har også vokst opp som barn av offiserer. I dag er hun professor ved Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger. Hun er glad for Gullaug Pless sin bok.

– Vi er flere som synes det var vanskelig med en slik oppvekst, men jeg kjenner også mange som syns det har vært helt greit. Det er jo mange særegenheter i organisasjonen, og barna har håndtert dette på ulike måter. Ut i fra det vi vet i dag, er så hyppige forflytninger ikke gunstig for barn. Barn har behov for stabilitet og gjenkjennbare rammer i oppveksten. Når familien i mai kunne få brev som innebar at de skulle begynne på ny skole i august, kan barna ha protestert og spurt hvorfor – nå som de endelig har fått venner. Når svaret så var at Gud og Frelsesarmeen vil det, var det ikke mye barna kunne stille opp med.

Selv har hun flyttet mye. Problemene hun har kjent på ved det, har hun bestemt seg for å legge bak seg.

– Mine foreldre ville hjelpe andre. Det gjør det lettere for meg enn om det var fordi de ville bli kjendiser eller tjene penger. FNs barnekonvensjon var ikke trådt i kraft her i landet på 70-tallet da Tøfflus presenterte dem i Jul i skomakergata i 1979. FNs konvensjon om barnets rettigheter ble vedtatt av FN i 1989 og ratifisert av Norge i 1991. Om ikke Frelsesarmeen i dag sørger for at barnas stemme skal høres, da må foreldrene ta ansvar for det, sier Størksen.

Etter samtale med sine foreldre, har hun innsett hvor tøft det har vært for dem også å flytte så mye.

– Deres rettigheter som arbeidstakere er blitt pushet til de ytterste grenser. De jobbet der i rundt 46 år og har flyttet enormt mye, særlig da de var yngre. Når de også er blitt stresset av situasjonen, har det heller ikke vært gunstig for barna, sier Størksen.

[ Unge norske jøder vegrer seg for å delta i debatten: – Det kjennes på kroppen ]