Med selvbiografien Offisersbarnet forteller hun om både lys og mørke i en oppvekst fullstendig omsluttet av Frelsesarmeen. Seks måneder gammel ble hun barneinnviet. 12 år senere ble hun juniorsoldat.
– Jeg har bodd sammen med familien i Frelsesarmeens hus på såkalte korps i syv norske byer og på den sosiale institusjonen Elevator i årene 1970 til 1973, forteller hun om livet med offisersforeldrene og sine to søstre.
Hun mener selv det er første gang det er skrevet en bok med barnets blikk om oppveksten i en stor kristen organisasjon.
Det lille de eide fikk plass i to kasser hver gang familien byttet adresse. Etter at storesøsteren hadde flyttet elleve ganger på 16 år, og bodd på ni ulike korps i oppveksten, flyttet hun hjemmefra for godt. De to yngre søstrene måtte følge med på lasset videre. Gullaug var ti år og den yngste søsteren åtte.
«Vi visste heldigvis ikke hva vi gikk til», skriver Gullaug Pless.
Frelsesarmeen svarer på kritikken fra Pless lenger ned i denne saken. Du kan også lese svaret fra Frelsesarmeen her.
Viktig tilbud
I 1925 startet Elevator som arbeidsmarkedsbedrift og industrihjem for fattige og vanskeligstilte på østkanten i Oslo. Ny sosiallovgivning på 1960-tallet åpnet for at Elevators oppgave nå ble å drive en vernet industribedrift for løslatte, kriminelle og rusavhengige.
– Frelsesarmeens initiativ ble ansett som kjærkomment og nødvendig. Ingen tok seg av løslatte den gangen, og Frelsesarmeen dekket et hull, skriver Pless.
Da NRKs Helene Sandvig hadde sjekket inn på Elevator i 2019, var hennes konklusjon at «steder som dette er viktig».
I dag soner de innsatte siste del av sin straff her med stor grad av frihet. Slik får de hjelp til livet etter soning gjennom gjennom bo-, sosial- og arbeidstrening. Institusjonen er i dag ledet av en sosiolog og bemannet med vernepleiere og en kapellan. I år har de dessuten for første gang et tilbud til straffedømte kvinner.
---
Gullaug Pless (61)
Skribent og forfatter.
Aktuell med selvbiografien Offisersbarnet - En personlig beretning om oppvekst i Frelsesarmeen på 1960- og 70-tallet. (eget forlag)
---
[ Marta Maria mistet stillingen i Frelsesarmeen da hun ville gifte seg med en kvinne ]
Sosialt eksperiment
I en tiårsperiode fra 1964 var Elevator bemannet med FA-offiserer uten annen faglig kompetanse enn offisersutdanningen. De bodde i institusjonen sammen med sine barn. Gullaug Pless sine foreldre ble beordret hit i 1970.
– Slitne offiserer klaget ikke, de godtok ordningen. Stod i det, helt til de ikke orket mer. Omsorg for idealistiske offiserer, eksisterte ikke. Slik var oppdraget, forteller Gullaug Pless.
Jeg våknet om natta, kliss våt av svette. Drømte jeg? Nei da, det bråkte «bare» når kara kom hjem fra byen, smelte i dører og meldte seg i vakta.
— Gullaug Pless
Rundt 10 barn i alderen 2 til 17 år levde tett med klientellet i en åpen institusjon med ubegrenset ferdsel. Det ga stadige utfordrende opplevelser og farlige situasjoner. Barna var litt på vakt hele tiden.
– Å leve midt i et prestisjefylt sosialt eksperiment, gikk på bekostning av det fysiske og mentale. Jeg tror ingen ville anbefalt en slik modell i dag, sier Pless.
[ Lyriker og frelsessoldat knust av kjærlighet ]
Pless mener at stresset i den krevende jobben ga faren hjerteproblemer, og etter tre år sa det stopp. Fra Armeens ledelse var det ingen forståelse for ønsket om en annen jobb, mener hun.
– Mamma og pappa kjempet sikkert sin livs kamp da de falt i unåde. Valget de tok, satte dem ubønnhørlig utenfor fellesskapet. Frelsesarmeen som skulle være så inkluderende, manet frem utenforskap i sine egne rekker, forteller hun.
Beklager
Lindis Evja er sosialsjef i Frelsesarmeen og med i den øverste ledelsen. Hun svarer på kritikken fra Pless.
– På vegne av Frelsesarmeen vil jeg beklage overfor dem som led under dette. Vi beklager også overfor de offiserene som kjente på utilstrekkelighet og ikke fikk den oppfølgingen de burde ha fått. Selv om mange har opplevd at de er blitt sett og har fått omsorg og oppfølging, så har mange opplevd det motsatte. Det er trist. Vi har tapt mye god kompetanse fordi folk har sluttet, sier hun.
Som sosialsjef er hun ansvarlig for 60 ulike institusjoner og tiltak med rundt 1200 ansatte i Norge, Island og Færøyene. Evja er selv offisersbarn og bodde to år på Elevator omtrent på den tida Gullaug Pless bodde der. I seks år bodde hun på ulike institusjoner.
– Når jeg ser tilbake på det nå, er det seks år der jeg lærte utrolig mye. Min opplevelse var at det var spennende å flytte rundt og få nye venner og oppleve nye steder. Når vi bodde så tett med kriminelle og alkoholikere, så vi at menneskene var varme og snille med oss ungene. Det ga meg en lærdom at selv om de er uheldige i livet, er de som oss. Det har gitt meg en verdifull ballast som har preget mine valg, sier hun.
– Hvis det var så fint, hvorfor gikk da Frelsesarmeen bort fra det?
– Det var ikke bra for alle. For mange var det en belastning. Signalene om at det ikke var en god løsning for familier, kom fra Frelsesarmeen internt. De signalene ble tatt seriøst, svarer Evja.
[ – Jeg beklager, sier sosialsjefen. Les hele svaret fra Frelsesarmeen her ]
Intet privatliv
Foreldrene til Gullag Pless var svært unge da de valgte en kristen livsvei. Uavhengig av hverandre gikk de inn i Armeens tjeneste. Gullaug kaller dem kristenidealister. I Frelsesarmeen fikk de jobb, bolig og opplevde et organisasjonsfellesskap.
– Og ikke minst, et meningsfylt liv, understreker Pless.
Skillet mellom privatliv og arbeidsliv var nærmest utvisket. For Gullaug var det vanskelig at faren fulgte henne til første skoledag i full uniform.
– Var det noe jeg ikke kunne fordra som barn og ungdom, var det å skille seg ut og være annerledes enn andre.
Pless sier tryggheten i barndommen likevel var konsentrert rundt kjernefamilien og Frelsesarmeen.
– Det var ikke så nøye å bli kjent med andre barn, søsknene og familien hadde hverandre enn så lenge. Det er nok med oss, som pappa uttrykte det, forteller hun.
Kjent på skam
– Når ble det viktig for deg å skrive boka?
– Foreldrene mine døde i 1996 og 2000. Jeg kunne ikke gjort dette mens de levde. Da hadde jeg ikke hatt den avstanden jeg nå har.
– I hvilken grad har skrivingen vært en bearbeiding?
– Jeg har følt på ganske mye skam. Da jeg gikk på videregående, var det få som visste hva slags bakgrunn jeg hadde. Det var om å gjøre for meg å skjule dette med Frelsesarmeen. Nå blir jeg opplevd som rakrygget, men det tok mange år. Kanskje bar jeg på dette til jeg var over 40 år, sier hun.
Jeg er ingen debattant, men jeg har ikke tenkt å gjemme meg. Det jeg har skrevet står jeg for
— Gullaug Pless
Bundet av løfte
Av frelsesarmé-folk hun har hentet støtte fra, nevner hun særlig offiseren Kai Bendik Marum. Hun var involvert i en bok han skrev om sitt liv. Marum bekrefter dette til Vårt Land.
– I samtalene oppmuntret han meg. «Du kan skrive din historie som du vil. Det kan ikke jeg fordi jeg har avgitt et løfte.» Da gikk det opp for meg at jeg står fri til å gjøre det. Jeg er ikke uten etter å ta noen personlig, men jeg kan ta systemet på min måte. Jeg kunne fortelle hva som var vanskelig for oss barna, men også for mine foreldre, sier Pless.
Vårt Land har snakket med begge hennes søstre. De har lest boka og er glade for at familiehistorien er skrevet.
Flere har takket henne for boka, også mennesker som har blitt støtt ut av Armeen på grunn av homofili eller skilsmisse. På Facebookgruppa «Frelsesarmeen i gamle dager», har boka engasjert.
– Hva skjedde med kristentroen din?
– Jeg har ikke meldt meg ut av kirken, men jeg anser meg heller ikke som en personlig kristen. Jeg tror litt innimellom, sier hun smilende.
Botsbenken
– Hva er det avgjørende for deg at Frelsesarmeen kan lære av din fortelling?
– Åpenhet.
Ordet kommer med ettertrykk.
– Det er så mye som ikke blir sagt og så mye som må tas tak i. Også når det gjelder personalpolitikken, tror jeg fortsatt det er noe å gjøre med den hierarkiske kommandostrukturen. Beordringssystemet var slik at da pappa ble syk, var det ikke snakk om å få en forflytning. Han fikk som andre, klar beskjed om å gå til botsbenken og be om krefter for å stå i tjenesten.
Frelsesarmeen har vært forskånet for kritikk sammenlignet med andre trossamfunn. Min kritikk går særlig på hvordan barna måtte være en del av hele virksomheten. Det var ingen frivillighet.
– Hva har vært vanskeligst for deg å bearbeide slik at du kan fortelle det?
– Alt kommer opp. Det vanskeligste var overgangen fra en koselig barndom i småbyene, over til sosialt arbeid. Det var krise. Hva de årene på Elevator gjorde med meg, er spørsmål jeg har måttet stille. Noen har kanskje fortrengt det vanskelige. Andre har tatt det greit. Jeg tok det inn uten filter. Med årene er det kommet fram at mange av de som bodde der, og på andre institusjoner, siden de var små, har hatt det vanskelig.
[ Frelsesarmeen tilbake til røttene ]
Overflatisk
På spørsmål om det ikke var noen som så henne som tenåring, leiter hun i minnene.
– Nei, men det var ingen jeg åpnet meg for heller. Jeg var med i Arméens ungdomsgruppe, men det var ingen der jeg snakket med heller. Kulturen i Frelsesarméen er på mange måter veldig overflatisk. Det skyldes kanskje at det for oss offisersbarna blir mange bekjente fordi man flytter så ofte. Forholdene til andre blir ikke så nære.
Jeg er ingen debattant, men jeg har ikke tenkt å gjemme meg.
— Gullaug Pless
Hennes fortelling slutter med at hun på egen hånd reiser til Frankrike eter videregående. Etter ett år på reisefot i Europa tok hun utdannelse og fikk tidlig lederjobb i hotellbransjen. Hun giftet seg som 27 åring og fikk to sønner. Etter 16 år byttet hun til reklamebransjen. Nå er hun redaktør for kunst- og kulturtidsskriftet Feelgood som kommer to ganger i året.
– Jeg er nok uredd som type, og har med meg en ballast, sier hun.
– Hva ligger i den ballasten?
– Jeg tror jeg er ganske modig. Mange spør meg hvordan jeg tør å starte med å skrive som 61-åring. «Du lever som om hver dag er den siste», er det noen som sier. Det har nok også med den rastløsheten jeg har i meg etter alle skiftene, sier hun.
– Hvor forberedt er du på den debatten boka di vekker?
– Jeg er ingen debattant, men jeg har ikke tenkt å gjemme meg. Det jeg har skrevet står jeg for, sier hun.
