Kultur

Om Bibelens slektskap med Iliaden

ESSAY: Iliaden har likhetstrekk med både evangeliene og Snorres kongesagaer, skriver Ole Robert Sunde i nytt essay.

Den franske aktivisten, rebellen, sultekunstneren og forfatteren Simone Weil (1909-1943) skrev et underlig essay om Iliaden (1938-39), under temaet styrke. Noen sider ute i essayet (oversatt av Christine Amadou og utgitt på Arneberg i 2020 som del av boken Styrkens mysterium*), står det: «Grekernes første refleksjoner dreide seg om denne straffen som er strengt geometrisk, og som automatisk straffer ethvert misbruk av styrke. Den utgjør eposets sjel.»

Bibelen og Snorre

Det pussige med Homers bok (om det nå er han som er forfatter av Iliaden), er dens voldsomme oppramsing av de dødes familier. Her er lange utredninger om ulike familier, og på den måten er den i slekt med både Bibelen og Snorres kongesagaer. For noen år siden kjørte en venn av meg og jeg, det vil si han kjørte og var kjentmann og jeg snakket, rundt hele Island og ti på tolv – eller var det ti på ett – kom «Dåne-nytt» på radioen. Det å dåne er det samme som å dø, og en melankolsk mannsstemme fortalte om alle som var i slekt med den avdøde – og det var mange – hva de het og hvor de bodde og hvor de skulle begraves. Det ble mye barnebarns barn, slik det ble mye farfars far og mormors mor.

---

Simone Weil

Aktuell bok: Simone Weil

Simone Weil

Styrkens Mysterium, essay og tekster

Oversettere: Christine Amadou og Signe Helene Kårstad

Arneberg forlag (Cappelen Damm) 2020

---

Iliaden er altså både en ættelære og en gudelære, for dette er slaget om oldtidsbyen Troja, hvor de ulike gudene deltok. Det hele begynner dårlig for de angripende grekerne. Høvdingen for de greske strykene, Agamemnon, har røvet den trojanske kvinnen Khryseis. Hennes far var guden Apollons yppersteprest, og denne presten klager til sin gud og får Apollon til å sende en skur av piler og en dødelig pest mot de greske soldatene.

Krangel om krigsbytte

Det som gir det hele en underlig dobbeltbunn er jo at gudinnen Hera, Zevs søster og kone, i medynk med de greske heltene gir krigeren Akilles en tanke, noe som er vanlig i den greske mytologiens metafysikk. Hera får Akilles til å be den greske forsamlingen om å lytte til Kalkas, den beste til å tyde varsler. Kalkas mente det var Apollons vrede som var grunnen til at grekerne hadde så store problemer med slaget; det var rett og slett Agamemnons feil.

Akilles gir Briseis til Agamemnon

Akilles angriper Agamemnons grådighet og Agamemnon må slippe Khryseis fri, men forlanger å bytte sitt rov med Briseis, kvinnen som Akilles hadde røvet. Akilles kan ikke nekte Agamemnon dette, ettersom Agamemnon er akaiernes høvding, men han kan nekte å sloss, og det gjør han, og det er her Iliaden begynner: «Syng, gudinne, om vreden som tok Peleiden Akilles svanger med død for akaiernes menn og med talløse sorger.» (I Peder Østbye oversettelse.)

Gresk og kristen trosunivers

Dette greske verket som Weil sammenligner med evangeliene er svært blodig: «Styrtet nu straks Oïlevs’ sønn den fotrappe Aias foran de andre med malmhvesset spyd og Satnios traff han, Epnos’ sønn. Hans mor var en skjønn najade som Enops traff da han voktet sitt kveg ved bredden av Satniosfloden. Drotten Oïlevs navngjetne sønn fòr mot ham og rammet helten i lysken».

Slik jeg leser Weils essay er parallellen mellom den greske gudeverden og den kristne viktig.

—  Ole Robert Sunde

Weil skriver i sitt essay om at «Evangeliene er det siste og vidunderlige uttrykket for den greske genius, slik Iliaden er det første»; og slik jeg leser hennes essay er parallellen mellom den greske gudeverden og den kristne viktig: «Vår himmelske fars rike og rettferdighet, men fordi den menneskelige lidelse er fremvist i en skikkelse, som er både guddommelig og menneskelig».

---

Iliaden

  • Et gresk epos i 24 sanger, tillagt dikteren Homer. Ofte datert til rundt 730 før Kristus.
  • Hendelsene i eposet antas å ha skjedd omkring 1100-1200 før Kristus.
  • Eposet tar for seg 51 dager i trojanerkrigen, grekernes krig mot byen Troja.
  • Konfliktens utspring er den trojanske kongesønnen Paris rov av Helena, hustru av sparterkongen Menelaos.

---

Så står det: «Enkelte ord lyder merkelig like dem vi finner i Homers epos, som i dem om den unge gutten som blir sendt til Hades selv om han ikke vil, som faller oss i hu når Kristus sier til Peter: ‘En annen skal binde belte om deg og føre deg dit du ikke vil’»; det er et sitat fra Evangeliet etter Johannes 21.18.

På tørre never

I Iliaden er den menneskelige faktoren av en helt annet karakter enn i evangeliene. I tredje sang ender mannen til Helena, Menelaos, i en slåsskamp med forføreren Paris, også kalt Alexandros. For de to handler det om å få avgjordt slaget med en kamp på tørre never mellom hanreien og den store førføreren, men det skjer noe som gir dårlig utfall; Menelaos får tak i den forsirede hjelmestroppen til Paris, som nesten blir kvalt, men da får han hjelp av Afrodite, som er hans beskytter; hun dekker ham inn i en sky og fører ham bort. Det blir sett på som en uønsket innblanding, så slaget om Troja fortsetter.

Kristus menneskeliggjøring er grunnleggende i kristendommen, og hans korsfestelse og død, samt torturen utført av de romerske soldatene er grusom, men det greske eposet er mye mer blodig, men så skriver Weil: «Det finnes knapt noen form for ren kjærlighet mellom mennesker som ikke er til stedet i Iliaden».

Skjebnekamper

Og det stemmer jo, for i det øyeblikket Akilles beste venn Patroklos dør (etter at han «lånte» Akilles rustning ble han drept av Trojas store slåsskjempe Hektor) blir Akilles så oppgitt og full av rasende sorg at han blir med i krigen og dreper for fote. Men så er det gjestfriheten Weil lander på, eller ikke bare, for hun skriver også om Akilles vennskap med Patroklos: «Men Akillevs tenkte paa vennen og graat, og den altbetvingende slummer favnet ham ei: men han velte sig hit og dit …»

Snorre

Det som er felles er en lang rekke med drap og en lang rekke med døde mennesker og så en himmel over skjebnekampene til menneskesønnen og til konerøveren Paris. Også Akilles vet, som hans mor Thetis vet, som var en nymfe, for det var spådd at han ville dø i Troja, og det er Paris som blir hans bane, det står ikke i eposet, men er nedskrevet i andre kilder. Paris skyter ham i hælen med en pil, akkurat der hvor han er mest sårbar, om jeg glemte det; så er ikke Paris bare en konerøver, han er også Hektors bror.

Slekters gang

I det greske eposet er det ikke bare den greske gudeverdenen som kommer til orde, det er også et epos om slekters gang, og det er mange navn i dette eposet: «Da tok Hippolokos’ strålende sønn til ordet og svarte: ‘Tydevs’ modige sønn, hvi spør du meg om mine frender? Liksom trærnes vekslende løv er menneskers slekter. Vindene hvirvler til jord de visnede blade; men skogen kler seg i løv og blomstrer på ny, når det stunder mot våren. Således spirer en slekt med menn, mens en annen må visne. Dog, hvis du ønsker beskjed, skal du få det, du skal vite alt om min slekt, mange er de som kjenner den nøye. Innerst i Argos, det hestrike land, er byen Efyra. Der var Sisyfos konge, den klokeste hersker som levde. Sisyfos, Aiolos’ sønn, og han avlet en sønn som het Glavkos. Glavkos avlet en sønn, der herlige Bellerofontes.»

Slik fortsetter det i det uendelige, akkurat som i Bibelen og hos Snorre.

—  Ole Robert Sunde

Slik fortsetter det i det uendelige, akkurat som i Bibelen og hos Snorre, og det forteller, som kanskje Weil så, at dette eposet er mer enn et slag og et slag om guder og mellom guder, men også et ætte-slag om gjestfrihet, om kjærlighet og om familie, som min venn og jeg hørte på «Dåne-nytt» på den islandske radioen. Det var mange navn og det var en lang rekke med navn i det uendelige, så når det kommer til stykket så handler disse gamle bøkene om det guddommelige, om gamle skikker og om familiens bånd og om familienes gjestfrihet.

Det som er et problem for meg er Weils påstand om at Iliadens budskap er det samme som i evangeliene, det fatter jeg ikke. Hvis det er styrken hun mener, så fatter jeg det, men om det er kjærligheten til Guds under, så fatter jeg det ikke. Men Weil er, takk og pris, ikke enkel å få tak i, og dermed igangsetter hun en lang rekke av grublinger.


* I forordet skriver Amadou at «grunnideen i essayet er at hovedtemaet i Trojanerkrigen slik den beskrives i Iliaden, er styrke, og at ‘de som vet å betrakte styrke, i dag, som i tidligere tider, som kjernen i menneskenes historie, finner det reneste og vakreste speil her’. Dette er ikke først og fremst en litterær analyse av det greske eposet, men en ambisiøs fremstilling av Vestens historie og av hvordan grekernes første innsikter om styrkeforholdet mellom mennesker ble forkastet av romerne, hentet opp igjen i deler av kristendommen, glemt i opplysningstiden. Essayet bygger på en overordnet teori om at ingen noen gang senere har kunnet måle seg med antikkens grekere, aller minst med dikterkunsten i Iliaden, og at menneskenes eneste mulighet for redning ligger i å ‘gjenfinne det episke genius og å slutte å beundre styrke, å hate sine fiender og å forakte de ulykkelige’».

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur