Anmeldelse: César Franck står som en apostel i kirkemusikkhistorien. Nå tar organisten Pétur Sakari oss med inn i mystikken.
Disse tonene er det urovekkende trygt å lene seg mot, skriver vår anmelder.
ORGEL: Pétur Sakari spiller César Francks orgelverker med visjonær innlevelse, trygg fleksibilitet – og først og fremst smittende.
Gianni Mosella
Første gangen jeg sto foran en katedral var jeg 17 år. Himmelen, tenkte jeg. Stort og smått, overveldende og finmasket – en uendelighet av uttrykk, smidige skulpturer av apostler og andre skikkelser fra Bibel- og helgenhistorien, blomsterornamenter som skåret i leire, mykt og levende, buer som strebet og sank i dramatiske fall, et spill av lys og skygger, og et rosevindu – jeg tenkte, dette er Guds øye. En eneste, stor hukommelse i stein.
Sto stille
Det var i Chartres, en times togtur fra Paris, kanskje litt mer, jeg vet ikke. Like ved reisens slutt, så jeg langt i det fjerne en liten prikk som kom nærmere og nærmere, det var katedralen. Som – når jeg forestilte meg at toget og jeg satt i sto stille – kom mot meg som et stort lokomotiv. Ut av bygningsmassene i den lille byen rundt vokste dette enorme byggverket seg.
Bestill abonnement her
KJØP
