Første gangen jeg sto foran en katedral var jeg 17 år. Himmelen, tenkte jeg. Stort og smått, overveldende og finmasket – en uendelighet av uttrykk, smidige skulpturer av apostler og andre skikkelser fra Bibel- og helgenhistorien, blomsterornamenter som skåret i leire, mykt og levende, buer som strebet og sank i dramatiske fall, et spill av lys og skygger, og et rosevindu – jeg tenkte, dette er Guds øye. En eneste, stor hukommelse i stein.
---
Album: Klassisk
César Franck
Tre koraler. Trois Piéces (samt Grand pièce héroïque)
Pétur Sakari på Cavaillé-Coll-orgelet i Sainte-Croix–katdralen i Orleans
BIS 2349/ Naxos Norway
---
[ Lene tegner misjonærbarnas traumer ]
Sto stille
Det var i Chartres, en times togtur fra Paris, kanskje litt mer, jeg vet ikke. Like ved reisens slutt, så jeg langt i det fjerne en liten prikk som kom nærmere og nærmere, det var katedralen. Som – når jeg forestilte meg at toget og jeg satt i sto stille – kom mot meg som et stort lokomotiv. Ut av bygningsmassene i den lille byen rundt vokste dette enorme byggverket seg.
Pythagoras snakket om sfærenes musikk, musikk som hadde rot i det totale rom som omgir oss. Jeg kom inn – og opplevde det, sfærenes musikk, nesten hviskende orgelspill, toner som bare lå rundt hverandre og skapte en atmosfære av religiøs tilbedelse. Her hadde hundretusener av mennesker lagt igjen håpene sine, det kjentes omtrent som fysikk. Innimellom steg musikken til brak, for så å legge seg igjen, hviske, nesten, bønn var det nærmeste ordet jeg sanset. Senere har jeg tenkt, det er dette som er «løft deres hjerter» – med føttene på jorda. Musikken var som katedralen selv, den uendelige stillheten vakt til live av toner.
[ Kristen psykiater var LSD-pionér i Norge ]
Katedralen
Det var César Francks Koral nr. 1, fant jeg ut – jeg snakket med organister og hørte opptak, så fant jeg det. Siden har jeg oppsøkt den i utallige utgaver, på plate og konsert – og jeg er blitt kresen, for mye av det jeg jeg hører er strengt, tungt og løfter seg ikke. Franck er en langsynt komponist, han favner helhet, det som kalles sjel.
Disse tonene er det urovekkende trygt å lene seg mot.
— Olav Egil Aune
Jeg fikk behov for å skrive dette, siden jeg fikk en ny innspilling i hendene for noen uker siden – den unge, finske organisten Pétur Sakari, som spiller de tre koralene pluss Francks Trois Pièces på det store orgelet i katedralen Sainte-Croix i Orleans. Ung, men med stor erfaring, helt klart med kunnskap på tvers av kunstartene, det som kalles dannelse, på gammelt. Ung (29), men allerede fri fra fristelsen til å imponere, han imponerer, bare, skaper disse tonene som det er urovekkende trygt å lene seg mot.
Invitert til Notre Dame
Ordet fenomen forbindes med virtuoseri. Pétur Sakari er ikke der, han er virtuos – men også full av «undring». En god kombinasjon. Han vet at de kan overspilles, underspilles eller legges døde og maktesløse, disse koralene. Sakari er en svært fleksibel sjel, det krever Franck, noe skal svømme i noe annet og fast, altså anti marsjtakt. Sakari platedebuterte som 18-åring og ble av titulæroganist Olivier Latry invitert til Notre Dame de Paris for å gi konsert der. Siden har han spilt over hele Europa, alene, med med orkestre eller han har akkompagnert sangere. César Francks musikk – sier han – «har betatt meg siden jeg var veldig ung, følelsene og dramatikken».
Dyr eller engler
César Francks musikk gjør oss verken til dyr eller engler, han står like langt fra nødtørftig materialisme som fra tvilsomme mystiske hallusinasjoner. Som Francks venn, komponisten og kollegaen Vincent d’Indy sa: «Kort sagt: Francks musikk leder oss fra selviskhet til kjærlighet ... fra verden til sjelen, fra sjelen til Gud». Noen vil si at det er ikke til å forstå, denne unnselige skikkelsen som vandret rundt i Paris i slitte klær, for korte bukser og et smil. Jo, kanskje derfor. Eller derfor, også. Noe var større enn ham. Denne mannen som beundret Bach og ble én av hans fremste etterfølgere på musikkåndens veg.
