Å betrakte Knut Hamsun som en stor og god forfatter etter Auschwitz, er barbarisk. Slik konkluderer litteraturprofessor Ståle Dingstad i boka Knut Hamsun og det norske Holocaust. I Nasjonalbibliotekets arkiv har han i bøker, tidsskrifter og aviser funnet antisemittiske holdninger hos mange forfattere i vår litterære kanon både før og etter Hamsun. Dingstad mener ingen har sett disse i sammenheng tidligere.
– Antisemittismen tilhører en side av vår litteraturhistorie som vi i liten grad har vært villige til å vedkjenne oss, hevder han.
Dette skrev de:
Dingstad gir en rekke eksempler på uttalelser fra ulike artikler og brev:
Ludvig Holberg: «Blandt alle Nationer paa Jorden, hvor nogen Historie haves, findes ingen større Løgnere end Jøder, og er det merkeligt, at de lyve alleene for at lyve».
Aasmund Olavsson Vinje: «Det er en notorisk Kjendsgjerning, at Jøderne lidet befatte sig med virkelig nyttigt Arbeide, derimod ere de durchdrevne i Diskontering, Taskenspillerkunst og Quaksalverie og Gjørtlerarbeide.»
Amalie Skram: «Hvad Du skrev om «jødekritiken», fandt et villigt lyttende øre. «Endelig!», sa jeg til mig selv. Ja, for jeg har jo så ofte snakt i lignende retning til Dig, men Du har bøjet undda. De mennesker har ikke renhed i viljen.»
Arne Garborg: «Eg skulde vera Bonde og sitja paa ein Gard. Men det maatte ha vori i gamle Dagar, daa Bonden ikkje berre sleit for Pengejødane i Hamburg; no vilde eg ikkje ha Hugnad av Bondelive heller.»
Nils Kjær: «Jødekvarteret er byens største og frygteligste seværdighed. [...] Denne befolkning synes at udsondre smuds som sneglene sveder slim. [...] Gaden yrer af mennesker, som en kloak af rotter. [...]»
Rolf Jacobsen: «Krigen er uhyggelig, opprørende og motbydelig. Den er like opprørende og motbydelig som den samfunnsordning som er skapt av jødene og pengemakten.»
Alf Larsen: «Den mest typiske jøde jeg har kjent, en simpel og udannet fyr, som jøde inn til marven og grenseløs stolt av å være det, tenkte ikke på annet enn å bedra.»
Antisemittismen tilhører en side av vår litteraturhistorie som vi i liten grad har vært villige til å vedkjenne oss
— Ståle Dingstad, litteraturprofessor
Lite omtalt
Ståle Dingstad viser også hvordan litteraturhistorikere har viet adskillig plass til Henrik Wergeland og hans innsats for opphevelsen av grunnlovsparagrafen som nektet jøder adgang. Men lite eller ingenting er skrevet om den intoleransen han kjempet mot.
– Hvem forteller deg mest om tidsånden av disse?
– Tidsånden er ofte noe man dekker seg under, eller som ettertiden bruker som unnskyldning. I sin kritikk av kapitalismen ender Garborg med å kritisere jødene og skjærer alle over en kam. Holberg hadde tross alt skrevet 1.100 sider om jødenes historie, men også han utleverer dem i form av komiske stereotypier.
---
Bok: Historie
Knut Hamsun og det norske holocaust (Dreyer forlag)
Ståle Dingstad
---
Jødeparagrafen
I boka Paragrafen påpekte Håkon Harket at jødeparagrafen, som ble gjeninnført i 1942, ikke ble til ved en arbeidsulykke: «Opphavsmennene var riksforsamlingens fremste intellektuelle». Dingstad tror paragrafen danner et bakteppe.
– I hvert fall er den en viktig bakgrunn for Henrik Wergelands innsats, men senere har vi innbilt oss at vi ble vaksinert mot antisemittismen takket være Wergeland. Det ble vi ikke. Det ble bare verre etter hvert, dessverre.
– Både Skram og Garborg var radikalere på sine felt, mens Hamsun var reaksjonær. Hvordan forklarer du at de likevel synes å enes om en antisemittisme?
– Før 1890 bodde det ikke mange jøder i landet. De var ikke engang mange nok til å danne en egen menighet. Og det man kjente til av jøder, hadde man vesentlig fra skriftlige kilder. Særlig innflytelsesrik var den evangeliske-luthersk kirken som hadde sterke oppfatninger om jødene, ofte fordomsfulle og negative.
– Av forfattere forventer man innsyn og framsyn på linje med Heinrich Heines advarsel fra 1700-tallet: «Dort wo man Bücher verbrennt, verbrennt man auch am Ende Menschen». Hvilke norske stemmer advarte?
– Henrik Wergeland er nevnt. Og selvfølgelig Carl Joachim Hambro som sterkt kritiserte framstillingen av handelsmannen Aronsen i Markens Grøde og dessuten forsvarte demokratiet på det sterkeste mot politiske ekstremister utover i mellomkrigstiden. Blant utlendinger advarte særlig Georg Brandes mot norsk antisemittisme.
[ Derfor har nazisten og geniet en plass i undervisningen ]
Jøden på torget
Handelsmannen Aronsen er sentral i Dingstads bok. Da Hamsun bodde i Larvik i 1917–1918 og skrev ferdig romanen, drev Israel Sachnowitz en forretning der. Familien var kommet til byen i 1910. Forretningsvirksomheten gikk godt. Av folk ble han kalt «jøden på torget». Familien satte preg på det lokale musikklivet, og Sachnowitz bidro også til å starte byens sjakklubb. Han samarbeidet også med tidligere nevnte Alf Larsen om en antikvitetshandel, et samarbeid som raskt ble en konflikt om penger. Sachnowitz var den jøden Larsen refererer til at han kjente. Dingstad mener Hamsun brukte Sachnowitz som modell i Markens grøde, en roman han mener fremmer antisemittismen som ideologi.
– Er det mulig å lese kjøpmann Aronsen bare som en handelsmann?
– Empirien jeg har funnet fram til styrker min tanke om at Hamsun visste godt hva han gjorde da han gjorde Aronsen til representant for alle handelsmenn, eller alle jøder, som en ideologisk motpol til Isak. Han er en storkar, handler som en regjering og tenker bare penger. Mange av de karakteristikkene går igjen i antisemittisk litteratur. I Larvik ble han «urjøden» uten navn, sier Dingstad.
Bare én overlevde
1. desember 1942 ble 25-årsdagen for utgivelsen av romanen feiret. Samme dag ble Sachnowitz drept i konsentrasjonsleiren Auschwitz. 31 av 41 bosatte jøder i Vestfold var deportert. Syv av Sachnowitz’ åtte barn ble drept i folkemordet. I Larvik ligger det i dag ni minnesteiner over familien på torget, én av dem til minne om sønnen Herman, som overlevde.
Han skrev siden boka Det angår også deg sammen med Arnold Jacoby – en vitneskildring Dingstad mener er den fremste i norsk litteratur.
– Antisemittismen i Norge var ingen folkebevegelse, men man hadde heller ikke opparbeidet den refleksen i befolkningen som kunne få folk til å protestere. Her sviktet kultureliten i landet, inkludert mange av våre fremste forfattere, påpeker Dingstad.
Ferdig med den
Han vil ikke kalle Hamsuns romaner for nazistiske, heller reaksjonære og høyreradikale. Han tror heller ikke vi risikerer å bli rasister ved å lese ham.
– Vi bør lese ham med et kritisk blikk. Jeg tror nok man må gjøres oppmerksom på at han utleverer mennesker og folkegrupper på det groveste.
– Markens grøde er en av tre bøker som har gitt Norge en nobelpris. Hvilken plass har den i din bokhylle i dag?
– Jeg har tre-fire utgaver hjemme. En førsteutgave som jeg fikk av broren min for snart 40 år siden, ligger på kontoret. Jeg regner meg ferdig med den romanen nå.
– Hvordan vil du kommentere kritikken boka di har møtt så langt?
– Jeg har litt vanskelig for å se at jeg både slår inn åpne dører og samtidig presenterer en oppfatning de fleste som kjenner forfatterskapet, ikke kan akseptere, svarer Dingstad.
