Etter 22. juli var Oslo domkirkes dører vidåpne. Ledende domkirkeprest Elisabeth Thorsen fant dyp mening i å åpne opp og gi alt.
– Under pandemien ble det viktig å lukke kirken. Også for meg. Romanskrivingen ble en annen måte å åpne noen rom på, rom av fellesskap i sårbarhet, sier hun.
Bortsett fra få noen dager sammen, møtes romanens spredte familie i skjermsamtaler. Jeg-personen Mette er også prest, og vi følger hennes uro fra mars til november 2020. Stueplantene har godt av at hun er mye hjemme, men selv sliter hun. Prestejobben skjerper isolasjonen. «Som om jeg går inn i et avlukke. Et særere språk. En mindre verden», sier Mette.
[ Les anmeldelsen her: «En svært troverdig roman om å være prest under pandemiåret» ]
---
Aktuell roman
- Elisabeth Thorsen (født 1966) er ledende prest i Oslo domkirke.
- I permisjon fra prestestillingen har hun skrevet sin første roman: Komposisjoner av lys (Vigmostad Bjørke)
---
Det Mette kaller «det nye Norge» ønsker færrest mulig asylsøkere, og det nytter heller ikke lenger å søke kirkas asyl. Det hun opplevde lå «som en trygg og felles bunn for det hele, barmhjertighet, nestekjærlighet, var blitt dekket til.» Det tynger henne: «...det kjentes som om en vegg falt ut av prestetjenesten. Jeg ville jo jobbe for menneskene!»
Skummelt
Mannen Gustav er lege ved et senter for torturofre i København, og hun trekkes mot den humanismen, idealismen og realismen arbeidet hans drives av. Det er en av tidenes største vitenskapsmenn, Isaac Newton, som har gitt Mette prismet hun vil bruke for å gjenfinne fargene i tilværelsen og troen. Bokas tittel Komposisjoner av lys er et uttrykk Newton selv bruker om fargespekteret som prismet viser at hvitt lys består av.
– Forholdet mellom tro og vitenskap går som én rød tråd gjennom boka. Kartene Mette lager, er også et eksempel på det. De er forsøk på å finne en vei der hun kan være hel, sier Thorsen.
Datteren Olivia er litteraturstudent og leser også bibeltekstene med en fordomsfri åpenhet. I en samtale innser Mette at datteren «er nær en kjerne jeg sjelden tillater meg å være i.» Til Gustav sier hun at det er «skummelt å dele disse tingene. Som om jeg tangerer galskapen når jeg setter ord på det.»
– Mette og Gustav møtes i den delen av det religiøse som kanskje kan kalles det estetiske og eksistensielle. Resten baler hun med selv, sier forfatteren.
[ Britisk utenriksjournalist: – Det norske demokratiet er sårbart for russisk etterretning ]
Brutt rekke
Mette har båret fram Olivia, men hun er ikke hennes biologiske mor. Mettes mor døde rett etter fødselen. Mette er aleine i biologisk forstand. Det får henne blant annet til å sammenlikne seg med det gamle testamentets Sara og Hagar.
Bibelfortellingene holder en grubling gående om hva det biologiske betyr og ikke betyr.
— Elisabeth Thorsen
– Det å ikke kunne få et barn og det å miste en mor ligger tungt under. Hva vil du si om det?
– Jeg ville lage en fortelling om ensomhet og fellesskap som kunne vise hvor paradoksale og komplekse livsbetingelsene er. Jeg ville vise en prest som var ensom på en dyp og radikal måte. En som ikke representerer «noe vellykket». Gjennom henne ville jeg vise at forskjellige typer fellesskap og slektskap likevel finnes og er gyldige. Bibelfortellingene kaster både lys og skygge inn i hennes forståelser av livet. De holder en grubling gående om hva det biologiske betyr og ikke betyr. De gir henne både motstand og språk. De både skiller henne fra, og holder henne sammen med verden.
Bibelhistorie
I feministteologien spørres det både om Maria kanskje ble gravid etter å ha blitt voldtatt av en romersk soldat og at Sara ble gravid fordi det kom noen andre menn forbi.
– Hvis det er sånn, så er bibelhistorien en kjempeinteressant fortelling om relasjoner og slektskap der biologi ikke er det viktige. I ei tid hvor vi eksperimenterer med familie, og hvor mange trenger assistanse for å bli gravide, kan det også være interessant å spørre hva en slik forståelse av bibelhistorien gjør med troen og med måten vi tenker om biologi på i våre egne liv. Ved å knytte disse temaene til prestens eget liv, vil jeg gjerne også utfordre måten vi prester snakker om familie og relasjoner og oss selv på, sier Thorsen.
Dryppene fra feministteologien forstyrrer Mette. Kan hun identifisere seg med dem og samtidig beholde tilliten til at disse fortellingene kan fortolke hennes egne erfaringer av kjærlighet og samhørighet med Gustav? Eller er det slik at hvis noe faller, så faller alt?
– Nedrivingen av statuer i USA og andre steder, skjerper spørsmålene hennes: Hva betyr det å rive ned autoriteter? Hva skal bort? Hva skal stå igjen? spør Thorsen.
Til alle
Da hun var barn, lekte Elisabeth Thorsen at hun skrev romaner. Hun har alltid likt å skrive. Da forlaget spurte, var svaret enkelt. Etter få måneder var romanen her, også lest inn som lydbok av Andrea Bræin Hovig. Materialet har hun jobbet lenge med. Og bok nummer to er i gang. Newton gir tittelen Tyngdekraft og Gustav er hovedpersonen. Hva som skjer etter permisjonen, vil hun bruke tid på finne ut av.
Når jeg skriver en roman, kan jeg prøve å finne min egen stemme og være helt fri og selvstendig.
— Elisabeth Thorsen
– Hva har dette lært deg om skillet mellom å skrive preken og en roman?
– Når du skriver prekener, skal du innfri noen forventninger og samarbeide med flere. Mange tar eierskap i det som presten sier. Når jeg skriver en roman, kan jeg prøve å finne min egen stemme og være helt fri og selvstendig. Det jeg liker best er at jeg potensielt henvender meg til alle. Leserne trenger ikke oppsøke kirken.
– Hva tror du det gjør med leserforventningen for dem som vet at romanen er skrevet av en prest?
– Det er jeg spent på. Mette kunne vært psykolog, for eksempel, men presterollen har så mye i seg som andre roller ikke har. Presten representerer folket hun eller han er tjener for, og skal aldri stille seg selv i noe annet slags lys enn det alle andre mennesker står i. Identifiserer vi oss ikke med mennesker – og med det mest sårbare i mennesket, kan vi glemme å snakke om Jesus. Samtidig har vi en lederrolle og skal ivareta en tradisjon og en trosbekjennelse som ikke alltid likner på den Jesus vi møter i evangeliene.
Hva betyr det å rive ned autoriteter? Hva skal bort? Hva skal stå igjen?
— Elisabeth Thorsen
– Hva har arbeidet med romanen gitt deg?
– Det har gitt meg lyst til å fortsette å skrive. Selv om jeg holder meg til temaer som jeg også har snakket om fra prekestolen, så synes jeg at det har gitt meg en annen lekenhet og en måte å skape på som er lettere og mer lystbetont.
Se blomsten
– Hva er eksistensielt det mest påtrengende med pandemien?
– Døden. Nyhetsbildene viser en sykehusseng ved inngang til et kloster, en seng trillet ut til havsutsikt, katedraler omgjort til vaksinesentre. Døden markerer seg på steder der vi ikke ser den. Og det skjer med alle på likt. Da jeg begynte som prest, var jeg gravid med mitt første barn. Bibelteksten «alle mennesker er som gress, all deres skjønnhet som blomster på marken» ble så påtrengende for meg. Jeg så på min egen mage, og forstod plutselig hvor forgjengelig både jeg selv og livet er. Et menneske kan se en blomst vokse, visne og dø. Kanskje er det derfor vi også dekker kistene med blomster? tenkte jeg.
– Pandemien gir oss en avstand til oss selv. Jeg får noe av den samme følelsen som jeg fikk da jeg sto med stor mage i krematoriene. At det jo er med oss mennesker som det er det med blomsten. Vårt liv er kort. Vi fødes, lever og dør. Pandemien hjelper oss å se det.
– Hva med isolasjonen?
– Det henger sammen – død, isolasjon og ensomhet. Alt sammen en klaustrofobisk opplevelse av at livsrommet er så mye mer begrenset enn vi gjerne innbiller oss. Derfor er romanen tilegnet ensomheten. Jeg tror det eneste som hjelper, er å gi den et uttrykk, og å dele den, sier Thorsen.
