Kultur

Nomadland er et sterkt møte med nyfattige nomader i USA

Nomader forbindes gjerne med gjeterfolk på vandring i Afrika og Asia. Men i USA ruller mange hjemløse rundt på hjul. Filmen Nomadland skildrer noen av dem.

I fjor høst viste NRKs Thomas Seltzer fram fattigdommen blant hvite i USA. I dokumentarserien I Hillary og Donalds bakgård møtte vi arbeidsløse i rustbeltet i nord, i landbruksområder i Midtvesten og i kullområdene i Appalachene. Det samme bakteppet lå under spillefilmen Lillian (2019) der en kvinne går tvers gjennom det amerikanske kontinentet fra øst til vest og blir vitne til forfallet som følge av arbeidsløshet.

Det dokumentariske utgjør også kjernen i den nå aktuelle kinofilmen Nomadland skjønt hovedpersonen, Fern (Frances McDormand), er oppdiktet. Fakta rundt henne bygger på brutale realiteter: Hele livet har hun bodd i byen Empire i Nevada-ørkenen fordi mannen hennes, Bo, likte jobben i gruveselskapet USG. Men i 2011 ble gruvedriften lagt ned, de ansatte fikk bo i husene i fem måneder til, så måtte de flytte, og alt forfalt til en spøkelsesby. Den lille flyplassen, butikken, golfbanen, postkontoret, ja, selv postnummeret ble lagt ned.

---

Film: Drama

Nomadland

Regi: Chloé Zhao

Etter en bok av Jessica Bruder

Med: Frances McDormand, David Strathairn med flere

USA 2020

1 time 47 minutter

Aldersgrense: Tillatt for alle

Vurdering: «Stillferdig og usentimentalt om USAs hjemløse»

---

Sesongarbeidere

Fern er dessuten blitt enke etter at Bo døde – nå tar hun varebilen deres med det lille hun eier, installerer en seng på tvers i kjøretøyets bakende og drar ut for å finne arbeid.

Nomadland

Nomadland følger henne gjennom sju stater og skildrer møter med mennesker hun treffer. Det viser seg at hun slett ikke er alene om å være husløs. De usynlige ofrene etter finanskrisen i 2008 – mange av dem eldre mennesker – har blitt rullende nomader i titusentall som gjerne treffes på avsidesliggende steder i ørkenlandskap der ingen forbyr dem å parkere.

De kjører rundt i slitte campingbiler og varebiler bygd om til enkle bobiler. De utgjør en understrøm av arbeidere i den amerikanske økonomien i form av billig arbeidskraft. Fern får seg lett arbeid på Amazons pakkelager i Texas, bedriften har til og med organisert et Camper Force-program beregnet på omstreiferne.

Unngår heldigvis både sutring og sentimentalitet

—  Kristin Aalen

Senere går turen til South Dakota som trenger sesongarbeidere når enorme mengder med rotgrønnsaker skal høstes inn. Fern får seg også jobb i kafeen til Wall Drug, en turistbutikk ved nasjonalparken Badlands i samme stat.

Nomader på hjul

Filmens bobil-landstrykere eller rubber tramps, som de kaller seg, spilles av ekte nomader, bortsett fra Dave (David Strathairn), en mann Fern blir kjent med underveis.

Journalist Jessica Bruder har skrevet boken Nomadland (2017) og laget filmmanuset i samarbeid med den kinesiske regissøren Chloé Zhao. Bruder og Zhao unngår heldigvis både sutring og sentimentalitet. Snarere er det slik at vi gjennom Ferns blikk får se et fellesskap av husløse som hjelper hverandre og som elsker friheten i det å reise rundt.

Ta for eksempel 75 år gamle Linda May og den kreftsyke kvinnen Swankie som begge spiller seg selv. Regissøren skaper fine scener mellom dem og proffe Frances McDormand der de på ingen måte syter og klager skjønt de virkelig strever med mye.

Det samme gjelder nomade-veteranen Bob Wells som jevnlig arrangerer Rubber Tramp Rendezvous, gjensynsmøter der nomadene samles rundt bålet mellom kaktusene. Han inspirerer og informerer om hvordan de kan leve et enkelt liv i pakt med naturen, fritt for pengetyranniet som styrer i støyende storbyer.

Det er særlig rørende å høre Wells egen historie – han er på gråten når han forteller Fern at sønnen hans tok livet sitt fem år tidligere. Da mistet han lysten til å leve videre, men kom fram til at han ville hedre sønnen ved å hjelpe andre. Det gjør han til gagns.

Stillferdig tankevekker

Nomadland er nesten fri for hollywoodske knep som kan gi manuset dramaturgiske vendinger og spenningspunkter. Bare av og til settes Fern på prøve for å få henne til å velge annerledes enn hun gjør. Men det dominerende filmspråket er at hundrevis av små scener fra nomadenes dagligliv settes sammen til en stillferdig og poetisk skildring.

Den som vil åpne øynene, ser det.

—  Kristin Aalen

Skulle man likevel pirke litt i helheten, må det være å etterlyse en større vilje til å påpeke og kritisere de bakenforliggende samfunnsstrukturer som har tvunget så mange amerikanere til å bo i biler og kjøre rundt etter arbeid. Faren ved å fortelle individuelle historier, hvor rørende de enn er, er at livets harde realiteter forblir den enkeltes ansvar.

At et gruveselskap fikk legge ned en hel småby og overlate innbyggerne til seg selv uten noe sosialt sikkerhetsnett, er selvfølgelig uttrykk for at USAs økonomiske politikk og dets politikere har spilt fallitt. Men dette må vi selv lese inn i forlengelse av Ferns erfaringer som husløs – den som vil åpne øynene, ser det.

Nomadland vant Gulløven på filmfestivalen i Venezia i fjor, nå er filmen også nominert i en rekke Oscar-kategorier.

Les mer om mer disse temaene:

Kristin Aalen

Kristin Aalen

Kristin Aalen er frilans film- og scenekritiker og har skrevet filmanmeldelser for Vårt Land i en årrekke. Hun bor i Stavanger.

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur