– Gud har alltid brukt eksilet

– Noe jeg har tenkt på i de månedene som har gått nå, er betydningen av eksilet som en bestemmende og definerende erfaring, sier Erik Varden. Han er trappistmunk, katolsk biskop i Trondheim, og forfatter av flere bøker, senest Lengsel er mitt vesen, som først ble gitt ut på engelsk med tittelen The Shattering of Loneliness. Som navnet tyder på – det handler om ensomhet. Og det er derfor vi har ringt til Erik Varden, for å høre om klostervesenet kan lære oss noe om ensomhet – og hva han selv har grublet på gjennom det seneste året.

Og det er eksilfortellingene i Bibelen, som Varden sier at har vekket mye ettertanke det siste året.

– Og hvordan dette er noe som Gud systematisk bruker som et middel for å vekke folket: For å la dem skjønne at noe går helt på tverke, og for å forberede dem på noe nytt som skjer. For meg personlig virker det å være noe som på passer på situasjonen nå, sier han.

Finnes det et budskap?

– Hvordan da?

– Vi er alle i et eksil. Vi er blitt utelukket fra sammenhenger som vi føler oss hjemme i, og som definerer oss. Og utfordringen vår er ikke bare å spørre «når skal dette ende?», men å spørre «hva betyr det?», og «finnes det et budskap i det?». Og utfordringen er også, at vi ikke må være flaue over at vi tar på oss teologiske briller i møte med denne situasjonen.

Han legger til:

– Jeg tenker da også på det fabelaktige verset i Romerbrevet: «for dem som elsker Gud, så tjener alt til det gode».

– Men hvis vi tar på teologiske briller, kan vi ikke lett komme til å tenke på dette som Guds straff?

– Det måtte nesten blitt en helt egen samtale, men jeg tror begrepet om straff er malplassert i denne sammenhengen. Kanskje kan vi heller tenke på det som at menneskene smaker frukten av egne frie beslutninger og valg. Når Gud sender folket i eksil i Bibelen, er det for å minne dem om at de trenger faktisk Ham, og at han står der klar til å bistå. Jeg skal ikke utlegge meg som en spesialist på globalisering og følgene av globaliseringen. Men det synes temmelig åpenbart at den situasjonen som vi står i, som er en sann global krise – fordi den omfatter hvert eneste menneske på kloden – skjer fordi vi har konstruert en verdensorden som er forferdelig skjør. Det er dette vi nå innser. Vi tvinges til å spørre oss selv hva slags verden har vi bygget? Og hva slags verden er det vi ønsker å bygge og leve i?

Tause trappister

Erik Varden bor i dag i Trondheim. Her har han vært biskop siden i fjor. Men før det, bodde han mange år i Storbritannia. Han reiste til Wales for å gå videregående, fortsatte som student i Cambridge, og etter ha fullført doktorgrad i historisk teologi, ble han forskerlærer her. I 2002 tok han et stort valg. Da trådte han inn i trappistklosteret Mount Saint Bernard Abbey i Nottingham.

Trappister er kjent for å lage veldig godt øl, og dette har de også satset på ved Saint Bernhard de siste årene. Men det færre vet, er hvordan trappistene lever. De står i en tradisjon som gjennom århundrene har dyrket hardt fysisk arbeid – og stillhet. Trappistene er kjent for at de lever et overveiende taust liv i bønn og praktisk arbeid, en tilværelse der ord inngis vekt og ytres ettertenksomt.

– Og noe man må lære seg i et kloster, er det å være ensom, sier Varden.

Men går det an å skape en god ensomhet?

– Vi må slutte å late som

Han svarer med å fortelle om klostervesenets «far», Benedikt av Nursia. I den første biografien om Benedikt, forfattet av Gregor den store, står det at «han levde alene med seg selv foran Guds åsyn».

– Det å leve med seg selv, det er å holde ut med seg selv. Det handler om å anerkjenne også de sidene ved meg selv som jeg vanligvis ikke har så lyst til å tenke på – det kan være både umodenhet eller uoppgjorte ting. Ofte søker vi distraksjon nettopp for å unngå å gå inn i alt det der. Når vi snakker om en god ensomhet, er noe av det viktigste å opparbeide vanen til å være oss selv – slik vi faktisk er – og se oss selv slik vi faktisk er, sier Varden, og konstaterer:

– Vi må slutte å late som. Det er først når jeg kommer til en aksept av hvem jeg er, at ensomheten kan bli av det gode. Det betyr at jeg aksepterer det umodne eller det syke, og ser at aksepten er et steg på veien mot modning og helbredelse. Da blir det ikke så skremmende. Det som gjør ensomhet uutholdelig, er det at vi har latt det bildet som vi projiserer mot andre, bli til oppfatningen av hvem vi er. Og hvis den muligheten opphører fordi jeg er i et isolat – slik som vi alle er nå – og jeg da må møte et mørke som jeg vet at jeg bærer i meg – da blir ensomheten uutholdelig. Jeg sier ikke at alle bærer et slikt mørke. Men jeg tror at det kan hjelpe oss, gradvis å opparbeide vanen til å se inn i vårt eget dyp.

Klarhet i valg

– Hvordan gjør dere det i klosteret. Har dere teknikker?

– Det er bare å holde ut, det. Haha.

– En øvelse alle kan gjøre, er å sette av et kvarter til å sitte i en stol uten noe som distrahererer, slå av alle dingserier, se ut av vinduet eller inn i en vegg, spørre «hvem er jeg nå» og «hva skjer i meg nå» – og våge å sitte med det spørsmålet i et kvarter uten noe å gjøre. Det er ikke bortkastet tid.

– Noe som slår meg, når jeg sitter med mine egne tanker, er at jeg trenger evnen til å skjelne mellom hva som er viktig og uviktig, av det gode og ikke av det gode.

– Det med å skjelne er også et grunnleggende monastisk begrepet, og det er noe som ensomheten nødvendiggjør. For når jeg er ensom, blir det enda mer klart hva alternativene er, og hvilke valg jeg må ta. Men for å skjelne rett må jeg først etablere hvilke kriterier jeg skjelner ut fra: Hva er vesentlige verdier og sannheter for meg, og hva er mindre vesentlige verdier og sannheter? Det er et stort arbeid i ensomheten. Det er en vakker oppgave, og det er en krevende oppgave. Og i høyeste grad er det et spørsmål som stiller seg av seg selv i denne tiden: Hva er det som egentlig er vesentlig?

Mot fellesskap

Klosterlivet bygger likevel på en dialektikk, forklarer Varden. Ensomheten er ett imperativ. Fellesskapet er det andre.

– Det finnes en slags mytologi om klosterlivet, der man forestiller seg en sublim ensomhet. Men det man glemmer er at i klosteret er du ensom i et fellesskap – et som kan være ganske intenst. Ensomheten er dessuten ikke et mål i seg selv, men det er et middel for å bli mer egnet for fellesskap, sier Varden, og forklarer at ensomhet i klosteret handler det om at man søker fellesskap med Vår Herre, og å gjøre seg tilgjengelig for å møte Herrens åsyn.

– Først når jeg virkelig kjenner meg selv på godt og ondt, og jeg har mot til å anerkjenne både styrker og svakheter, det gode jeg har gjort, og det jeg har gjort feil, at jeg blir i stand til å skape et reelt fellesskap med andre. Du vet orakelet i Delfi. Når man skulle til orakelet, gikk man først gjennom en port som sa «kjenn deg selv». Det forteller oss noe viktig: At det er først når jeg kjenner meg selv at jeg er tilgjengelig for en annens sannhet. Og klosterlivets ensomhet er en ensomhet som forbereder oss til fellesskap.

– Er det det som skjer nå – på et samfunnsplan?

– Jeg tror det er dette som er valget vi må ta. Og det er et valg som ingen andre kan ta på mine vegne. Det er nettopp det... hvordan ønsker jeg å leve?

Smertefull ensomhet

Varden snakker likevel ikke enkelt om ensomhet. Mange innser i dag at de ikke har noen nære – det er en fryktelig smertefull erfaring som krever stor ærbødighet, sier han.

– Samtidig må jeg ta valg for å kunne tre ut av ensomheten. Jeg må risikere å åpne vinduer og dører i mitt eget liv. I første omgang metaforisk, men når det blir forsvarlig, må jeg invitere andre inn også bokstavelig. Så vidt jeg kan se, har vi lenge næret en illusjon i samfunnet om at vi skal klare oss selv. Men vi innser på mange måter idag at det ikke er et nederlag å lengte etter fellesskap. Er det noe krisen lærer oss, så er det at vi trenger andre – på en helt konkret måte.

– De fleste er jo ganske flinke til å si «takk, bare bra», hvis de får spørsmål om hvordan de har det. Hvordan kan vi se at andre er ensomme, og nærme oss dem?

– Å være ensom er å være sårbar. Det krever stort mot å være sårbar. Og det motet sliter mange av oss med å vise, så da gjemmer vi oss heller, og later vi som at vi ikke er sårbare. Vi må bestemme oss for å slutte å late som. Men det du nevner her, er også viktig, nemlig at vi arbeider bevisst med måten vi ser andre mennesker på. Noen ganger møter vi gode og velmenende mennesker som spør hvordan vi har det, og vi sier «takk, bare bra», fordi vi vet at de egentlig ikke vil ha et svar. Mens andre mennesker trenger ikke engang å spørre, fordi vi kjenner dem, og vet at de bryr seg. Her kan også krisen lære oss noe: Den kan tvinge oss til å se hvordan vi forholder oss til andre på, og hvordan vi slipper andre inn.

– Jeg kan trekke meg litt hvis jeg aner at noen er ensomme. Hvorfor virker ensomhet farlig?

– Det er fordi vi ikke vet hva det krever av oss. «Hvis jeg først blander meg, hvordan går det med meg da? Blir jeg slukt opp?» Det er for så vidt et viktig spørsmål å stille – å la seg oppsluke hvis man ikke har ressurser til det, kan skape en usunn relasjon. Men derfor er det viktig å definere både åpenhet og grenser, og unngå å tenke at valget står mellom det å ikke bry meg og det å la meg oppsluke.

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.