Kultur

Egil A. Wyller (1925–2021): En bauta innen norsk åndsliv er død

MINNEORD: Egil A. Wyller forente Platon med kristendommen åpenbaringsmysterium, skriver filosof og venn Tore Frost.

Sist lørdag kom beskjeden om at den norske professor i filosofi, Egil A. Wyller, døde på Radiumhospitalet i Oslo. Dermed ble en av de mest innflytelsesrike norske åndshøvdinger løftet ut av tiden og overgitt til evigheten i sitt 95. år. Det er ikke å ta for hardt i å hevde at Wyller kom til å bli stående som en av de mest toneangivende intellektuelle innen norsk tro og tankeliv helt fra begynnelsen av 1960-årene til i dag.

Kongens medalje

Overgangen til 1960-årene er for ettertiden blitt stående som et tideverv innen norsk skolefilosofi. Inntil da var det filosofiske miljø i Norge dominert av analytisk filosofi og logisk empirisme, representert ved Arne Næss og kretsen rundt ham (den såkalte Oslo-skolen), med et internasjonalt fotfeste i Wienerkretsen (særlig Rudolph Carnap). Et vesenskjennetegn for denne filosofiske kultur var en definitiv avvisende stillingtagen til den klassiske metafysikk-tradisjon.

---

Egil A. Wyller

  • Filosof og idéhistoriker, født 24. aptil 1925. Død 6. mars 2021.
  • Han var humanistisk agnostiker frem til begynnelsen av 1960-årene, da han, etter å ha avsluttet sitt doktorgradsarbeid over Platons senfilosofi, bekjente seg til kristendommen.
  • Er mest kjent for sine filosofiske arbeider med henologien, en enhetslære som hviler på Platons verk.
  • Wyller var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og Det Kgl. Danske Videnskabernes Selskab. Han mottok Oslo bys kulturpris 1987, ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 2000 og er kommandør av den greske Føniksorden.

Kilde: Store Norske Leksikon, ved Tore Frost.

---

Det skulle først og fremst bli Egil A. Wyller som, med sin doktordisputas i 1960, innledet oppgjøret med Oslo-skolen og som dermed etablerte seg som en ny kraftkilde innen norsk skolefilosofi spesielt og norsk åndsliv generelt. Wyller kom i særlig grad til å virke inspirerende for en helt ny generasjon av norske filosofer, som nå begynte å orientere seg mot tysk og fransk åndsliv i en klar opposisjon til den analytiske filosofi (her kan særlig nevnes Hans Skjervheim, Guttorm Fløistad, Gunnar Skirbekk, Viggo Rossvær, Dag Østerberg m.fl.). Egil A. Wyller hadde allerede gjort seg bemerket i 1958, da han vant H.M. Kongens gullmedalje på en eksistensfilosofisk avhandling om dikteren Olaf Bull (Tidsproblemet hos Olaf Bull). Oslo-kretsen reagerte momentant på dette dristige forsøk på å innføre poesi som et nytt fagfilosofisk tema, anført av filosofen Knut Erik Tranøy som krysset klinge med Wyller i de kritiske artiklene «Filosofi og diktning» (1960) og «Vitenskapelig holdning og vitenskap» (1962), mens Wyller forsvarte seg med en påvisning av Oslo-skolens forholdsvis snevre vitenskapssyn i artikkelen «Om metodeproblemer i åndsvitenskapene».

Heidegger og Platon

Som tidligere Humboldt-stipendiat hadde Wyller fordypet seg i Martin Heideggers fundamentalontologi (Fra Homer til Heidegger. Essays, 1959), hvor han i særlig grad hadde latt seg inspirere av Heideggers begrep om en «ontologisk differens», dvs. et skille mellom den empiriske verden (Seiendes) og selve Værensdimensjonen (Sein) eller mellom det ontiske felt (det værende) og det ontologiske felt (væren). Denne differens-kategori hos Heidegger, all inspirasjon til tross, skulle imidlertid vise seg å bli for lite presis i Wyllers videre doktorgradsarbeid med Platons dialog Parmenides. Hovedtemaet er her knyttet til et hovedproblem i Platons tidligere idé-lære, nemlig idéenes karakter av å være tilgrunnliggende enheter, eksempelvis det skjønnes idé som enheten bak alt som er skjønt, det godes idé som enhet bak alle goder osv. Hvorledes skal denne enhet begrunnes i seg selv?

I årene som fulgte etter doktordisputasen ble Wyller sterkt påvirket av den kristne renessanse-platonikeren Nicolaus Cusanus

—  Tore Frost

Tilsynelatende kan Heideggers kategori om den «ontologiske differens» være relevant her, men Platon peker i stedet mot en annen differens-kategori. De logiske aporier som oppstår når tanken forsøker å gripe det éne (gr. to hen), følger av 1. hypotese i dialogen Parmenides: «Sett at det éne er». Hvis man forsøker å postulere at det éne er, så blir det éne ikke lenger konsistent med seg selv. Postulatet påstår nemlig to deler samtidig om det som skulle være ett, nemlig at det éne er og at det er étt. Derfor: Hvis det éne er, så hverken er det eller er det ett!

I tillegg til Heideggers begrep om den ontologiske differens, som fortsatt er fruktbart for å skille spørsmålet om den tilgrunnliggende Væren fra den tingliggjorte virkelighet, møter tanken en ny differens mellom Væren og Det éne, påpeker Wyller med utgangspunkt i 1. hypoteses paradoksale konklusjon i dialogen Parmenides. Dette paradoks løses nå av Wyller med utarbeidelsen av en ny differens-kategori, benevnt som en «henologisk differens». Dette blir selve ansatsen til å trekke et skille mellom ontologi (som altså konsentrerer seg om den ontologiske differens som et grunnanliggende) og henologi (enhetslære), som på sin side hevder at selve grunnanliggendet for virkelighetsforståelsen først oppstår gjennom den henologiske differens.

Møtested for tro og tanke

I årene som fulgte etter doktordisputasen ble Wyller sterkt påvirket av den kristne renessanse-platonikeren Nicolaus Cusanus. Det ble derfor mer og mer maktpåliggende for Wyller å begrunne henologiens grunnvisjon i det kristne åpenbaringsmysterium. Henologi blir fra nå av å oppfatte som et møtested for tro og tanke, men det må understrekes at her kan vidt forskjellige trosretninger og tilsvarende forskjellige grunnvisjoner alle finne sin plass innenfor henologiens tankeliv. Dette ble et hovedanliggende i essaysamlingen Fra tankens og troens møtested (1968). I senere arbeider er Wyller mest opptatt av å utarbeide en systematisk henologi med ankerfester i Platons klassiske filosofi og Cusanus kristne filosofi, med evangelisten Johannes som formidleren av henologiens Credo.

I de to hovedverkene Enhet og annethet (1981) og Henologische Perspektiven (1995) har han videreutviklet den henologiske filosofi som et originalt bidrag til samtidsfilosofien, en innsats som har vakt betydelig oppsikt internasjonalt. Han ble derfor forholdsvis tidlig kontaktet av redaksjonskomitéen bak den velrenommerte serie Historisches Wörterbuch der Philosophie, hvor Egil A. Wyller bidro med en artikkel om henologi. Hans hovedverker er blitt og blir fortsatt oversatt til andre språk, senest i det ruvende verket Gestern und Morgen Heute. Henologische Essays zur Europäischen Geistesgeschichte (Würzburg, 2005).

Internasjonal anseelse

Egil A. Wyllers egen utarbeidelse av denne enhetsfilosofiske posisjon har gjort ham til en sentral moderne filosof av i dag. Interessen for henologi har tiltatt merkbart internasjonalt. Undertegnede hadde selv gleden av å konstatere dette under et stort anlagt forskersymposium i Det Norske Vitenskaps-Akademi i anledning Wyllers 70-årsjubileum (12), men her til lands har responsen vært nokså mager. Imidlertid har undertegnede, Henrik Syse, Dagne Groven Myhren og John Lundstøl, alle tidligere elever av Egil A. Wyller, stilt seg i spissen for et tverrfaglig Henologisk Forum, hvor vi med deltakelse av Wyller har arrangert tre møter hvert semester, med foredrag over kjernestoff fra den henologiske tanketradisjon. Vi publiserte i 2005 en henologisk hyllest til Wyllers 80-årsdag: Con Amore (2005), hvor vi fikk anledning til å understreke henologiens karakter av å være en personlighetsdannende livsform uttrykt i en philosophia amoris, med sterk affinitet til kunst og musikk. I 2015 publiserte vi en tilsvarende hyllest til Egil A. Wyllers 90-årsdag, hvor det musiske ble sterkt markert. Boken fikk derfor tittelen Himmelharpen (2015), et uttrykk som ble lånt fra dikteren Wergeland.

Interessen for henologi har tiltatt merkbart internasjonalt.

—  Tore Frost

Samme år ble Henologisk Forum foreløpig parkert, men kan når som helst aktiviseres når nye henologisk inspirerte aktører melder seg til tjeneste.

Henologisk Forum har vært og skal alltid være åpne møter, hvor det er gratis adgang for alle, og full anledning til å spille på alle strenger! Selve arenaen har sin historiske anerekke tilbake til de platonske symposier (se Platons dialog Symposion!) som utspilte seg innenfor Platons eget Akademeia og ble holdt vedlike inntil Akademiet ble nedlagt i 524 e.Kr. I Renessansen bidro Medici-familien til å gi nytt liv til et henologisk forum innenfor rammene av Firenze-Akademiet, som imidlertid fikk en kort levetid (fra 1464 til 1494) under ledelse av Marsilio Ficino og Giovanni Pico della Mirandola (15).

Med denne vandring gjennom Egil A. Wyllers virke lyser vi fred over hans minne og tillater oss å avslutte vandringen med hans egen henologiske vandretrall idet vi minner om at han fikk med seg sitt flygel da han forflyttet seg til Lillo helsesenter. Der satt han med utsikt over Oslofjorden og holdt musisk liv i seg selv!

Henologisk vandretrall

Vi går over stokk,

vi går over sten,

vi går også titt i vannet;

og trampende tråkk

i arven fra Athen

vi trekker i flokk

tre-tusen årig tren.

Forankret i tro

vår tanke slår bro

over alt Annet –

hen mot Jerusalem.


Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur