Dette intervjuet er gjort for magasinet Strek og kan leses i en lengre utgave i årets første utgave, som kommer i midten av april.
– Det er en insistering på å være levende, og på at verden skal leve, sier Karoline Brændjord (30) om diktene som utgjør samlingen Jeg vil våkne til verden.
Det har snødd tykt og tett det siste døgnet, men bare timen før vi møtes har noe mildnet i lufta og snart kommer det til å renne regnvann i gatene. Nå er Vigelandsparken ganske stille og forlatt, midt på dagen. Brændjord gav ut sin første diktsamling høsten 2020, en debut som ble noe av en sensasjon. Kritikerne var over seg av begeistring, og da jula kom og avisene fyltes av års-oppsummeringer var den vesle boka med det enkle omslaget trukket fram overalt. Boka er nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris, og etter vi intervjuet henne ble det også kjent at hun vant den prestisjefylte Kritikerprisen torsdag 4. mars. Det er svært sjelden at debutanter vinner denne – sist gang det hendte var i 1998: Karl Ove Knausgård.
---
Karoline Brændjord
Norsk poet, f. 1990. Debuterte med diktsamlingen Jeg vil våkne til verden høsten 2020.
Boken vant 4. mars den prestisjetunge Kritikerprisen og er nominert til Tarjei Vesaas debutantpris.
Brændjord har tatt Nord-Amerika-studier og sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, og har gått på Skrivekunstakademiet i Hordaland.
---
[ Brændjords debut kom også på manges lister da Vårt Lands kritikere kåret de beste bøkene i 2020 ]
Prøver å bli mer sanselig
Diktene til Karoline Brændjord sirkler rundt et tap: et barn har mistet sin mor til selvmord. Det er allikevel en livsbejaende bok, det kan virke som at jeg-personen i diktene arbeider for å gjøre verden levende igjen etter det som har skjedd. Gjennom hele diktsamlingen til Brændjord pågår et arbeid med å ta verden inn og erkjenne hva det vil si å leve i den. En strofe går slik: «Det kan høres på subbingen at det er jeg som arbeider / med å tenke verden lys. Et annet dikt heter «Jeg lærer opp sansene mine på nytt», og begynner slik: «Dette er vann / Dette er bark / Dette er lys i øynene».
Karoline Brændjord sier det er uttrykk for en lengsel etter å fremkalle det som er sanset.
– Jeg er veldig hodemenneske, men vil gjerne være en sanselig person. Jeg prøver å bli en mer sanselig person!
Hun ler.
– Lengselen etter å sanse som en del av det å være levende, ligger til grunn. For meg er det et paradoks at jeg av og til kan føle meg nærmere naturen når jeg sitter hjemme og tenker på den. Eller, jeg kan lengte like mye etter naturen når jeg er midt ute i den som når jeg har den på avstand. Jeg lengter etter at opplevelsen skal komme tettere på. Jeg tenker at jeg har sanset sterkere tidligere, og derfor har noen store forventninger om å bli berørt.
– Berørt av hva da?
– Jeg higer etter de sterke opplevelsene Det en forventning jeg først og fremst har til naturen, eller kanskje også til musikk. Jeg blir ikke fornøyd, jeg blir skuffet hvis ikke jeg blir berørt, også når jeg leser dikt.
– Kan noe av det vi kaller «åndelige opplevelser» ha med den samme lengselen å gjøre?
– Jeg tenker ikke på lengselen som åndelig, men kanskje den allikevel er det i den forstand at den er søkende etter noe som gjør at tilværelsen føles større.
[ Vårt Land var blant de første til å anmelde boka. Les hva Freddy Fjellheim skrev her ]
Karoline Brændjord forteller at hun praktiserer Acem-meditasjon. Det går ut på å sitte oppreist og gjenta en metodelyd inni seg. Det er ikke noe mål å holde på lyden, men at alle tanker og følelser man har skal få slippe til.
– For meg er det en måte å ta livet på alvor på. Å komme nærmere det som er viktig for meg. Det er en slags verdiorientering, at det hjelper meg å skille mellom hva som er viktig og ikke viktig. Jeg er redd for å gå glipp av sjansen vi har til å være en del av livet. Det føles som et ansvar overfor meg selv, å ikke skusle det bort.
Østerberg var farfar
Brændjord ser tenksom ut, og sier at hun ikke ser på seg selv som spirituell, men at begrepet «ånd» kanskje i større grad kan representere en kombinasjon av tanker og følelser. I humanistiske fag kan det gjerne snakkes om åndslivet som noe mye videre enn det religiøse. Med det kommer vi inn på Brændjords personlige fortelling, og det som har med familie å gjøre.
23 år gammel valgte hun å oppsøke informasjon om sine biologiske foreldre. Det hun ikke var forberedt på, var at det åpnet døren inn til en større slekt, med besteforeldre, søskenbarn, tanter og onkler. Aller best kontakt fikk hun med farfaren, som ikke var noen annen enn den anerkjente sosiologen Dag Østerberg. Han har skrevet en rekke bøker, om alt fra musikk til Marx.
For meg er det et paradoks at jeg av og til kan føle meg nærmere naturen når jeg sitter hjemme og tenker på den.
— Karoline Brændjord
Karoline fikk bare et par år med farfaren før han døde, men opplevde et sterkt slektskap med ham. Flere av trekkene hun hadde hatt siden hun var barn, kunne hun speile seg i hos ham.
– Han var veldig opptatt av sannhet og skjønnhet, slik jeg forstår ham. Jeg føler at det er biologisk, det at vi begge hadde den dragningen. Jeg har en glede ved å undersøke ting, selv om jeg aldri når fram til noe svar.
Den skjønne logikken
For Karoline er skrivingen omgitt av mye tankearbeid, selv om hun i øyeblikk kan kjenne seg inspirert – et ord som nettopp kommer fra det latinske uttrykket for å «ånde inn» – inspirare. Hun anslår at kanskje fire prosent av tiden hun bruker på å skrive er ren, kreativ glede, mens resten handler om å reflektere videre over diktene og få dem til å sitte. Allikevel er kanskje de fire prosentene kjernen i diktningen.
– Jeg husker noen sånne tester vi tok i ungdomsblader, der du skulle finne ut om du var en som tenkte eller en som følte. Da var jeg overbevist om at jeg var en som tenkte. Helt siden den tiden har jeg hatt en oppfatning om meg selv som en som er god på å tenke, og det er noe jeg har likt med meg selv. Det var i grunn overraskende for meg å oppdage at jeg har ressurser i meg til å skrive frem såpass følelsessterke dikt.
Jeg vil finne noe som finnes fra før, få tak på noe som er. Jeg vil ikke skape en ny verden, men nærme meg den som er.
— Karoline Brændjord
Tankearbeidet handler ikke om å skape noe nytt, mener Karoline.
– Jeg vil finne noe som finnes fra før, få tak på noe som er. Jeg vil ikke skape en ny verden, men nærme meg den som er.
Selv om det er en lengsel i diktene etter både det sanne og det skjønne, skriver hun et sted at «sannheten ikke er vakker».
– Det er ikke en endelig dom fra min side. Jeg har en følelse av at på et eller annet høyere plan, hvis man tenker på jorda som et system, så kanskje vi inngår i et enda mer omfattende system, og at dette systemet er godt. Om ikke det er en tanke, og heller ingen overbevisning, så kanskje det er en holdning jeg har, at verden har noe godt i seg, som er sterkt.
Dette intervjuet er gjort for magasinet Strek og kommer ut i sin helhet i Strek 1/21, i midten av april. Abonnement kan tegnes her.
