Adam Rutherford er genforskeren som vil tone ned betydningen av gener. Han er opptatt av at hverken rasisme eller ideen om rase kan forklares vitenskapelig.
– Det kommer til et punkt der du ikke kan ignorere det lenger. Jeg mener forskere må ta tydeligere avstand fra feilaktig bruk av vitenskap, sier han fra en loftsleilighet via en plettfri Skype-forbindelse.
Derfor skrev han bok om hvordan du snakker med en rasist.
[ – Om vi ser på hvite som spesielle, hvordan ser vi da på oss selv? ]
Make vitenskap great again
Foruten en doktorgrad i genetikk, er Adam Rutherford vitenskapsjournalist og har skrevet en rekke bøker i skjæringspunktet mellom mennesketrekk, gener og evolusjon.
I boka Hvordan snakke med en rasist, som utkommer på norsk neste uke, knuser Rutherford et knippe myter mange baserer sin «velfunderte» rasisme på. Han beskriver boka som et våpen og et verktøy.
Forfatteren vil utstyre leseren med moderne vitenskapelig kunnskap slik at de både kan motsi og motbevise myter som dukker opp i samtaler med mennesker som bevisst eller ubevisst har rasistiske synspunkter.
– Selv om historien om genetikk ble innført for å tjene ideen om raser, kan den ikke lenger brukes til det. Raser eksisterer bare fordi vi oppfatter at det finnes.
Tidlig i boka skriver han at det er lettere å fremsette en påstand enn å tilbakevise den. I takt med at rasistiske holdninger blir mer synlig i det offentlige rom, ser han det som en plikt å motbevise med fakta – spesielt hvis vitenskap brukes som bevis.
– Vitenskapen er min allierte, ikke rasistenes, sier han.
Helt arisk
Men vitenskapen – eller i hvert fall ideen om den – brukes likevel flittig som forklaringsmodell for forskjeller mellom mennesker og folkegrupper.
Med jevne mellomrom får Rutherford e-poster av briter som spør ham – eller av uvisse grunner ser sitt snitt til å informere ham – om at de stammer fra vikinger og at de dermed er «hundre prosent ariske».
– Problemet er at det ikke er sant. Eller snarere: det er sant for alle europeere. Slektstrær er ingen ryddig oversikt over dine forfedre, men et spindelvev som øker i omfanget desto lengre tilbake du går.
Rutherford tror denne fascinasjonen for forfedre, som særlig går igjen hos rasister med en overbevisning om hvit overlegenhet, skyldes det han beskriver som en hang etter narrativ tilfredsstillelse, altså at historien om deg og din historie er lett forståelig og en bekreftelse på ditt eget verdensbilde.
Derfor er ideen om såkalt raserenhet en av mytene Rutherford avkler som ren fantasi. For, som han understreker: hver eneste nazist har jødiske forfedre, enhver tilhenger av hvit overlegenhet har forfedre fra Midtøsten.
[ Michelle Tisdel samler plakater fra den norske Black Lives Matter-demonstrasjonen ]
100 meter
De Rutherford likevel frykter mest, er dem som ikke ser på seg selv som rasister – de man møter på pub, ved lunsjbordet på jobb eller i perifere familieselskaper. Ikke bare på grunn av uttalelser som den ofte refererte selvmotsigelsen «jeg er ikke rasist, men …», men også grunnet det han beskriver som positiv rasisme.
En gjenganger på det området, er den genetisk forklaringen på hvorfor svarte løpere – enten det er sprintere eller langdistanseløpere – dominerer sine grener. Det finnes to gener som gjerne kalles fartsgenet og utholdenhetsgenet.
Men av de om lag 20.000 genene som utgjør et menneske, advarer Rutherford mot at to bestemte gener blir fetisjer. Det gir et snevert bilde, understreker han, som dessuten ikke tar innover seg de geografiske, sosiale og kulturelle aspektene, sånn som at løping er en industri i Kenya og Etiopia eller at generell kroppsbygning har mye å si.
I boka omtaler Rutherford en analyse av sportssaker i amerikanske medier i løpet av en periode på elleve år på 2000-tallet: «Ved sammenligning av omtale av suksess blant svarte og hvite utøvere nevnte beskrivelsene av svarte utøvere typisk medfødte fysiske evner, mens intellektuell dyktighet eller flid var de mest omtalte kriteriene for suksess blant hvite», refererer han.
Han er derfor opptatt av at de såkalte rasebetingende fordelene innen sport opprettholdes av samfunnet, og at å redusere verdensledende idrettsutøveres suksess til tilfeldig biologi, er rasistisk.
– Enda viktigere er det at stereotypen i seg selv er en forlengelse av en grunnleggende idé om at svarte har lavere kognitive evner, men er sterkere fysisk. Det var dette som før i tiden ble brukt for å begrunne underkastelse.
[ Mener Norge må stoppe all utenlandsadopsjon ]
Antirasist
25. mai 2020 ble George Floyd kvalt til døde av en politimann i Minneapolis, USA. Drapet utløste massive demonstrasjoner mot politivold, strukturell rasisme og etnisk profilering.
Adam Rutherford bemerker at den strukturelle rasismen er bygget på et fundament skapt av myter og stereotyper om raser. Selv om dette går flere århundrer tilbake, kommer rasistisk tankegods mer til uttrykk i det offentlig rom nå enn noen gang han kan huske.
I likhet med mange andre dette siste året, har han tatt til seg forfatteren Angela Davis’ maksime om at det i et rasistisk samfunn ikke er nok å ikke være rasist – du må være antirasist.
– I en perfekt verden ville ikke denne boken eksistert.
