Kultur

De har drevet prestegårdene i generasjoner - nå skal politikerne bestemme over familienes framtid

Schjerpen-familien har lagt ned utallige arbeidstimer og kroner på å drive Ringsaker prestegård. Nå skal politikerne bestemme over framtiden til hjemmet deres.

– Jeg har ikke lyst til å se at det som vi har tatt over fra våre fedre og forfedre, bare skal rakne, sier Lars Petter Schjerpen.

Han er fjerde generasjon som driver prestegården på Ringsaker. Den ligger vakkert til nede ved Mjøsas bredd, med den gamle middelalderkirka ruvende noen meter unna, men er i dag en av mange eiendommer som omfattes av «skilsmisseoppgjøret» mellom stat og kirke.

Det er Opplysningsvesenets fond (OVF) som eier gården, men det er familien til Schjerpen som har drevet den helt siden 1930, og mens vi sitter ved kjøkkenbordet i den røde forpakterboligen og prater om slaktegris og lovparagrafer stormer femte generasjon inn.

Det er kanskje politikerne jeg frykter mer enn OVF eller Den norske kirke i denne prosessen.

—  Lars Petter Schjerpen, gårdbruker

Far måtte i fjøset

Astrid er 4. klassing – den eldste av tre søsken, og nettopp ferdig på skolen for dagen. Lykkelig forteller hun at hun allerede har gjort leksene, og spør med bedende øyne om de kan dra i svømmehallen.

– Ikke idag, vi skal hente en sofa, sier Lars Petter, og forteller at han til vanlig prøver å legge opp arbeidsdagen slik at han har tid til å følge ungene sine på aktiviteter på ettermiddagen.

– Da jeg sjøl var liten, var det ikke snakk om noe slikt. Fordi far måtte i fjøset, forteller han.

De valgene som nå tas, kommer til å påvirke livene til mange familier

—  Lars Petter Schjerpen, gårdbruker
Schjerpen-familien har gjennom generasjoner lagt ned arbeidstimer og kroner på å drive prestegården på Moelv. Nå skal fremtiden bestemmes av en stortingsmelding.

Bøndene ble ikke spurt

Hjemmet deres er en av mange eiendommer som eies av Opplysningsvesenets fond, og når fondet nå skal deles mellom stat og kirke, er det ikke en liten politisk prosess som må til. Selve grunnloven må endres.

Men da regjeringen sendte saken på høring, var ikke prestegårdsbøndene plukket ut som høringsinstans.

– Jeg synes det er veldig rart, ettersom vi er de som sitter på absolutt mest kunnskap om disse eiendommene, sier Schjerpen.

Han leder forpakterlaget, og skrev på eget initiativ et høringssvar, etter å ha blitt tipset om saken av fondet.

Nå håper han politikerne lytter. Et mål for forpakterne, er at forkjøpsretten de har til gårdene ikke forsvinner i fremtiden, slik at gårdene eventuelt blir solgt på det åpne markedet.

Men det viktigste, sier han, er forutsigbarhet:

– Det er kanskje politikerne jeg frykter mer enn OVF eller Den norske kirke i denne prosessen. Og det jeg er redd for, er at noen skal begynne å ta avgjørelser uten kunnskap. Mange tenker på disse gårdene bare som eiendommer, men saken er at gårdene aldri ville vært i en slik stand hvis ikke forpakterne hadde lagt ned en enorm innsats. Og de valgene som nå tas, de kommer til å påvirke livene til mange familier, sier han.

Som farfar sa: «Presten kjente ikke igjen kalven uten skinn».

—  Lars Petter Schjerpen, gårdbruker
Schjerpen-familien har gjennom generasjoner lagt ned arbeidstimer og kroner på å drive prestegården på Moelv. Nå skal fremtiden bestemmes av en stortingsmelding.

Presten ville ha den fineste kalven

Da han vokste opp, var det mjølkekyr på gården. Men i dag går det i slaktegris og korn. Schjerpen har en tiårskontrakt med OVF, der han leier jord og bygninger mot en fast avgift. Og han forteller om et langvarig – men ikke friksjonsfritt – forhold mellom jordeier og forpakter.

I kontrakten som farfaren hadde, sto det at de måtte stille med en egen gårdsgutt til presten, som også skulle få gårdsplassen strødd med «grus fra Mjøsas strand», og et visst antall liter melk fra fjøset levert på kjøkkenbenken daglig. Det prestefamilien ikke brukte opp, var forpakteren forpliktet til å kjøpe tilbake – for meieripris.

Dessuten hadde presten rett til å peke ut sin egen kalv, som skulle slaktes.

– Farfar var litt irritert fordi presten alltid pekte alltid på den fineste kalven, men som farfar sa: «Han kjente ikke igjen kalven uten skinn».

Vi har sett en mye større vilje fra OVFs side til å investere i gårdene, og det bidrar til at vi er veldig spørrende til hva som skjer videre. For vi vet hva vi har, men ikke hva vi får.

—  Lars Petter Schjerpen, gårdbruker

Bygde korntørke med egne penger

Ute på tunet møter vi Lars Petters far, Petter Tore, som nå er blitt 72 år. Sammen med kona bor han noen hundre meter borti veien, i et hus der barnebarna løper ut og inn.

I 2011 overlot han gårdsdriften til sønnen, men fortsatt jobber han her hver dag. Med trillebåra foran seg forteller han om investeringene på gården. Han etablerte vanningsanlegg og bygget ny korntørke i hovedsak for egne penger. Og han endte med å finansiere mye av oppussingen av den verneverdige forpakterboligen selv.

– Slike historier finner du over landet. Forpakterfamiliene har brukt enormt mye av egne midler på andres eiendom, rett og slett for det var eneste mulighet for å drive etter en moderne standard, sier Lars Petter, men legger til at han opplever at situasjonen har snudd mye i løpet av de siste årene, og at OVF i dag bidrar til å holde både Ringsaker og andre prestegårder i topp stand:

– Vi har sett en mye større vilje fra OVFs side til å investere i gårdene, vi har fått større medbestemmelsesrett og det er blitt mindre detaljstyring. Og det bidrar til at vi er veldig spørrende til hva som skjer videre. For vi vet hva vi har, men ikke hva vi får.

Schjerpen-familien har gjennom generasjoner lagt ned arbeidstimer og kroner på å drive prestegården på Moelv. Nå skal fremtiden bestemmes av en stortingsmelding.

Prisgalopp

Da faren drev gården, var det så mye som 180 bruk som var organisert gjennom forpakterlaget. De fleste gårdene ble solgt unna på 1990-tallet, og i dag er det bare 20 forpakterbruk igjen. To av dem er ute for salg.

– Jeg ville gjerne ha kjøpt på 90-tallet, men fikk ikke mulighet. Men jeg er ikke sikker på om jeg ville ønsket det samme i dag, sier Petter Tore, og viser til prisgaloppen på landsbrukseiendommer. Han forteller om en prestegård – mye mindre enn Ringsaker – som nylig ble solgt for 8 millioner.

– Det er prisen på en liten leilighet i Oslo, det, skyter sønnen inn, og røper at han iblant får spørsmålet om det ikke er dumt å legge så mye innsats ned i noe han ikke eier selv.

– Men jeg føler jo akkurat det samme eierskap til gården som andre gjør. Dette er hjemmet mitt, det er her jeg er vokst opp, og det er her ungene mine vokser opp. Jeg har en kompis som spurte «føler du ikke at du at du bor på en lånt gård?». Da sa jeg at den eneste forskjellen er at OVF eier gården min, og så er det banken som eier gården din.

Schjerpen-familien har gjennom generasjoner lagt ned arbeidstimer og kroner på å drive prestegården på Moelv. Nå skal fremtiden bestemmes av en stortingsmelding.

Multiconsult underveis

Hva skal skje med forpaktergårdene i framtiden?

På Ringsaker har de fått varsel om at det internasjonale rådgivingsselskapet Multiconsult skal skal komme på besøk og taksere bolighusene.

Det som er klart, er at fondet skal bestå i en eller annen form, og at Stortinget har sagt at de ønsker å bruke det, eller nærmere bestemt en sum som tilsvarer fondets størrelse, til å finansiere vedlikehold av gamle kirker. Den norske kirke skal dessuten overta såkalte kirkenære eiendommer. Men kirken har også sagt at den ikke er interessert i eie gårdsbruk.

Når vi sitter ved kjøkkenbordet og ser ut av vinduet skjønner vi at dette ikke er så enkelt å skille. Gravstøttene på kirkegården ligger nærmere enn driftsbygningen. Noen meter unna ligger pilegrimsherberget som menigheten driver, og enda kortere er det til presteboligen, der presteparet bor.

Og lovverket gjør det vanskelig å splitte opp jordbrukseiendommer:

– Spørsmålet er om eiendommene overhodet kan deles opp. Og hvis ikke: Hva skjer da? spør Lars Petter.

Schjerpen-familien har gjennom generasjoner lagt ned arbeidstimer og kroner på å drive prestegården på Moelv. Nå skal fremtiden bestemmes av en stortingsmelding.

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur