Om to år overtar staten Opplysningsvesenets fond (OVF). I debatten er spørsmålet reist om det er folkets eller kirkens eiendom. Fondet er en av landets største grunneiere og har inntekter fra tomteutleie, vannfallrettigheter, eiendomsutvikling og kapitalforvaltning. Salgsverdiene er antydet til over 10 milliarder (se faktaboks). En ny lov om OVF har nylig vært ute til høring. Loven skal legge grunnlaget for delingen. Staten skal overta fondet for å ta vare på kulturhistoriske viktige kirkebygg. Den norske kirke overtar på sin side de eiendommene som er av særskilt kirkelig verdi. Landets vakreste prestegårder er blant disse. De er verdifulle kulturminner, og er kostnadskrevende å holde ved like.
– Enkelt sagt så blir kirken sittende igjen med kostnadene, mens staten får alt som gir inntekter, sier Ingvild Osberg, nestleder i Presteforeningen.
Kirketun
Hun er også sokneprest i Rygge. For to år siden kjøpe hun og mannen, prost Tor Bjørn Osberg, prestegården der de har bodd i over 15 år. Gjennom sommeren er det knapt en helg uten bryllup i den 900 år gamle Rygge kirke, og mens vi snakker, ringer kirkeklokkene til begravelse. Om presteboligen i Rygge ikke allerede var solgt, tror Osberg at den ville vært blant de gårder kirken nå ville vurdert å beholde.
– Vi har hatt glede av å være museumsvoktere der vi har bodd, men det kan man ikke pålegge noen prest. Det er ikke sikkert at en stor prestegård er det beste lokkemiddelet for å få en prest til bygda, sier Osberg.
Kirkene
Stortinget har bestemt at staten skal sørge for å sette kulturhistorisk viktige kirkebygg i god stand. Summen av denne opprustningen skal tilsvare størrelsen på de verdiene staten overtar fra OVF.
Eiendommene det nå er snakk om å dele er ikke kirkene. De eies av soknene. Presteforeningens bekymring knytter seg til de anslagsvis 500 bygningene på prestegårdene. Å få de i forsvarlig stand er antydet å koste 500 millioner. Dette må det regnes nøyaktig på for å unngå at kirken skal gå i fattigdomsfella, mener Presteforeningen.
– Fattigdomsfelle er et sterkt ord?
– Ja, men om kirken får en forpliktelse og pengene ikke strekker til, vil det gå på bekostning av andre oppgaver. Må kirken velge mellom kirker og prestegårder, er valget klart, sier Osberg.
Hun ser ikke bort fra at kirken bør selge noen gårder og prioritere de viktigste.
– Det kan komme til et knekkpunkt der eiendomsmassen blir for stor å holde. Vi er opptatt av prestenes behov, for dårlig vedlikeholdte og trekkfulle boliger er noe prestene kjenner på kroppen, sier hun.
For få år siden var det politisk utenkelig at fondet skulle brukes til vedlikehold av kirkebygg. Det må da også en endring av Grunnloven til for å gjøre det mulig. Paragraf 116 sier at det «benifiserte gods» skal benyttes til geistlige formål og til opplysningens fremme.
– Hva tenker du om endringen?
– Fordi kirkebyggene er avgjørende for det kirkelige livet, er tanken om et bevaringsprogram for kirken nært beslektet med OVFs opprinnelige formål. Man lot være å ta kampen for at hele fondet tilhører kirken. Istedenfor å løse det nærmest uløselige spørsmålet om det er statens eller kirkens eiendom, endte vi med et kompromiss som kirken får ganske mye ut av, selv om det er delte meninger om det. Noen mener jo hele fondet er kirkens sparepenger, slik Bønnelista nylig hevdet, sier Osberg.
[ I skyggen av stavkirkene, forvitrer steinkirkene fra middelalderen ]
Lov eller garanti
Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter (KA) er opptatt av å sikre likeverdige roller mellom stat og kirke i forhandlingene og en varig finansieringsordning av vedlikehold. KA mener det må sikres i loven eller i en bindende avtale mellom staten og Den norske kirke.
Kirkerådet har ingen merknader til den foreslått lovteksten i sin høringsuttalelse, men er opptatt av premissene som ligger til grunn og får virkning for økonomien.
Jan Rune Fagermoen er avdelingsdirektør for forvaltning i Kirkerådet. Der andre etterlyser lovfesting eller bindene avtale, påpeker han at Kirkerådet etterlyser en garanti.
– I sak er vi opptatt av det samme. Med de føringene som ligger i lovutkastet og fra Stortinget, er det mulig å oppnå en vanntett ordning, tror han.
---
Ny lov
- Formålet med ny lov for Opplysningsvesenets fond er å legge det rettslige grunnlaget for å dele fondet mellom staten og Den norske kirke.
- Hvilke eiendommer som bør overføres til Dnk, blir vurdert i et eget prosjekt der staten og Dnk er likestilte parter. Forslag til fordeling skal være klar 1. juli i år.
- Delingen skal tre i kraft 1. januar 2023.
---
Regne nøye
Han deler likevel Presteforeningens bekymring.
– Bommer vi på beregning av kostnadene, kan det bli en fattigdomsfelle, sier han.
Arbeidet pågår med å fastsette verdier og vedlikeholdskostnader i et samarbeid mellom OVF og Dnk. Arbeidet ledes av tidligere regjeringsadvokat Sven Ove Fagernes. Rådgivingsselskapet Multiconsult er involvert i verdifastsettingen. De holder nå på med å undersøke alle aktuelle bygninger med tre oppgaver. Eiendomsverdien skal fastsettes. De skal beregne etterslepet på vedlikehold, og de skal vise hvor mye det framtidige vedlikeholdet vil koste. Arbeidet skal være ferdig 1. juli i år.
Nytt milliardselskap
Når Dnk i neste omgang blir sittende med ansvaret for rekrutteringsboligene og kulturminnene, er det på et område der kirken ikke har kompetanse.
– En forutsetning er at eiendomsoverføringen ikke må berike Dnk. En måte å gjøre det transparent overfor staten, er å bygge opp et nytt selskap med ansvar for forvaltning av eiendommene, sier Fagermoen.
I dag er det OVF som sitter med ansvar og kompetanse. Hva som skjer med OVF som i dag har mer enn 100 ansatte, er et uavklart spørsmål. Fondet er hjemlet i Grunnnlovens paragraf 116, og i Stortinget ligger et forslag til behandling om å oppheve paragrafen.
Når delingen er gjort, skal den verdien som tilfaller staten omsettes i et kirkebevaringsprogram som minst skal tilsvare verdien av OVF på 8–12 milliarder, og er antydet til flere hundre millioner i året.
- Å håndtere dette krever at et nytt selskap samarbeider med alle berørte parter, sier Fagermoen.
