Tomas Sjödin håper ikke alt blir som før etter pandemien

Var det én lek Tomas Sjödin hatet som barn, var det stilleleken. For den pratsomme gutten var leken en prøvelse. Lille Tomas ville jo bare prate og være sosiale.

Og sånn er det i grunn fortsatt: Den svenske pastoren har mildt sagt snakketøyet i orden og trives best i det sosiale.

Det er nettopp derfor han hver morgen sørger for å ha en lomme av stillhet.

– Det er kanskje for oss sosiale at stillheten er livsnødvendig, sier den folkekjære pastoren.

[ Gjerdrum-presten: – Behovene har vært enorme, og døgnene har ikke vært lange nok ]

Stille støy

Hvordan en ultrasosial forkynner i Sveriges nest største pinseforsamling brått omfavnet stillheten, gikk passende nok til på et stille bibliotek.

Som forfatter med fyldig bibliografi, regner Tomas Sjödin tid i bokutgivelser. Han anslår derfor at det var under arbeidet med Et brustent halleluja – i 2009 – at hans syn på stillhet forandret seg. På Stadsbiblioteket i Göteborg kom han over en bok om tone og stillhet, og festet seg ved et sitat som beskrev hvordan stillheten ikke er en nulltilstand, men at den tvert imot er innholdsrik.

– For meg ble det startskuddet for en annen måte å tenke på stillhet på. Det jeg inntil da var overbevist at var for andre mennesker enn meg selv, forstod jeg at kunne gi meg noe, forteller Sjödin.

Det gikk opp for ham at tomhet og stillhet er to ulike ting. Nå er han opptatt av at stillhet ikke bare er opphør av lyd, men at dypest sett handler det om å virkelig ta inn omverden.

– Det har ledet til at jeg de seneste årene har forsøkt å begynne en dag med et rom av stillhet. Tidlig i morges satt jeg ved vinduet og hørte etter grønnspetten som lever i skogen i nærheten. Jeg har aldri sett den, men den lager en lyd som ligner latter.

Det er riktignok ikke av ornitologiske grunner at «hele Sveriges pastor» pleier å sette seg i en gammel lenestol i arbeidsværelset sitt hver morgen.

– Det handler om å gjøre meg selv tilgjengelig. Det gjør noe med sanseligheten. Om man bare lever i bruset, hører man bare bruset. Jeg har øvd meg på å høre det finstilte, det svake, hviskingen. Når man skal si noe riktig avgjørende og viktig til et annet menneske, skriker man sjelden. Man senker stemmen.

[ En åpenhjertig Tomas Sjödin i Min tro-intervju ]

Alle kan be

Denne innsikten i hva stillheten kan gi, ledet ham også til arbeidet med den nå nyutkomne boken Lyden av stillhet. Her belyser han sin egen tause reise inn i det stille.

Men dette er også en bok om bønn. Sjödin skriver at veien fra stillhet til bønn, ikke er lang. I boken beskriver han hvordan ordet «bønn» blir et slags unødvendig vannskille, men at man ikke behøver være kristen for å be.

– Så fort man skriver en tekst som bruker ordet bønn, vet man hva som skjer. En stor del legger det umiddelbart fra seg. Jeg har lenge lett etter et felles språk mellom troende og ikke-troende, og det var der stillheten kom inn.

---

Tomas Sjödin

• Svensk forfatter, pastor og foredragsholder født i 1959.
• Pastor i Smyrnakyrkan i Göteborg, samt ansvarlig for menighets sosiale arbeid.
• Har utgitt 14 bøker, og har vært fast spaltist i Göteborgs-Posten i 25 år.
• I 2015 fikk han Kongens fortjenestemedalje for sin åpenhet om eksistensielle temaer.
• Aktuell med boken Lyden av stillhet, utgitt på Vårt Land forlag.

---

Rutinemennesket

Da Tomas Sjødin arbeidet med Mens du hviler, en annen av hans totalt 14 utgitte bøker, fikk han øynene opp for nettopp hvilen. Som et ledd i hans oppheng i at «et brusende liv» er avhengige av noen stille lommer, har han og hans kone Lotta innlemmet noen elementer fra sabbaten inn i sin egen uke.

I 24 timer hver helg, fra lørdag kveld til søndag kveld, skrur ekteparet av både data og mobil. I løpet av dette døgnet skal de heller ikke bruke penger.

– Det føles rart i starten, men med tiden oppdaget vi at det ikke tar lang tid å forflytte seg fra tanken om at vi ikke får lov fordi vi har bestemt det, til at man tenker på hvor deilig det er å slippe, sier Sjödin.

Han mener disiplin er frihet.

– Det er lett å tenke at skal man disiplinere seg, blir livet firkantet og mindre gøy. Men jeg mener tvert imot at du får mye igjen for å fastsette noen daglige og ukentlige rutiner.

Sjödin har festet seg ved at rutine kommer fra franske «route» og betyr vei.

– Det er fint å tenke på at gode rutiner leder meg fremover.

[ Sorgen førte Morgan og Aleksandra sammen ]

Lærdom av en pandemi

Det siste året har for mange vært preget av nettopp rutiner og repetisjon. I lys av stengte grenser og stengte kafeer, har mange (gjen)oppdaget skogens ro. Sjödin beskriver det som at skogen ble hans kirke. I fjor vår byttet han ut hans stillesittende morgenrituale med en daglig spasertur i morgengryet gjennom skogen like i nærheten av der han bor.

«Spaserturene ble en egen liturgi, med sine vekslinger mellom lange strekk av taushet og strekk av uttalte lengsler, ønsker og klager», skriver han.

Til tross for all ettertanke og refleksjon dette spesielle året har avstedkommet, er ikke Sjödin så sikker på at det medfører noen videre omjustering. Han frykter at i det verden begynner å ligne seg selv igjen, vil de fleste vende tilbake til sånn alt var før.

– Kanskje vi glemmer alt vi har lært om å sette pris på det nære, og så booker vi våre flybilletter over hele verden og går tilbake til det vanlige. Da vil alt være forgjeves. I stedet kan vi gi pandemien en verdi.

Sjödin trekker frem Gilead av Marilynne Robinson, en av hans favorittbøker. Handlingen kretser rundt en eldre pastor Sjödin beskriver som dempet og tilbakeholden. Samme hva som skjer, sier han at han tror det finnes en velsignelse i det.

– Selv i denne pandemien tenker jeg som ham: Jeg tror det finnes en velsignelse også i dette. Men da gjelder det å utforske stillheten fremfor å flykte fra den.

Lydbok

Hjemme i Sverige har Lyden av stillhet også blitt gitt ut på lydbok. Det var forfatteren selv som leste den inn. Da alt var lest inn og klart, sa lydteknikeren Ove at de skulle gjøre én ting til.

– «Nå skal vi spille inn litt stillhet», gjengir Sjödin.

– «Stillheten låter annerledes enn når du ikke er i rommet».

Så da stod Tomas Sjödin der, rett opp og ned i et innspillingsstudio, og pustet. Han fylte det stille rommet med nærvær.