Tono-debatten: – Et forsøk på å presse ned prisen

Mens Kirke-Norge kritiserte Tonos priser i et opprop tidligere denne uken, gikk rettighetsforvalteren i går ut og avfeide at prisene var for høye. Tono fastholder forklaringen om at det er komponistene som er den svakeste parten i denne saken.

– Jeg er hundre prosent sikker på at lavere priser ville gitt bedre inntjening for Tono og deres medlemmer, sier Trygve Jordheim, kommunikasjonsdirektør i KA, som tok initiativ til oppropet.

[ Nå blir det enklere å strømme gudstjenester ]

All makt

Inger Elise Mey, avdelingsdirektør i Tono, syntes lite om oppropet 73 kirkelige ansatte hadde signert, og slo fast at Tono foretrakk dialog fremfor «å kommunisere i opprop».

Mens Mey var forundret over oppropet, lar Trygve Jordheim seg forundre av hennes reaksjon.

– KA tok initiativ til dialog i juni. Vi fikk et forslag fra Tono, men da jeg begynte å argumentere, som en slags forhandling, viste det seg at dette var første og siste forslag fra Tonos side.

Å strømme en gudstjeneste koster 300 kroner. På etterspørsel fra KA tilba Tono to ulike halvårsavtaler til norske menigheter: inntil ti gudstjenester for 2.500 kr., eller inntil 26 for 5.000 kr. Jordheim erkjenner at det var en forbedring, men avfeier at dette var noe å slå på stortromma for.

– Jeg kunne ikke gå ut til våre medlemmer og si at vi hadde skaffet en god løsning med Tono, sier Jordheim, og fortsetter:

– Så når Tono etterlyser dialog lurer jeg på om det er reelt, eller noe de sier fordi de synes dette oppropet var ubehagelig. Jeg håper på det førstnevnte, men det var ikke erfaringen vår sist.

[ Frykter rettighetsforvirring gir et fattigere kirketilbud ]

Sterkt uenig

– Jeg synes dette er umusikalsk og usolidarisk, og opplever dette som et forsøk på å presse ned prisen, sier Inger Elise Mey, avdelingsdirektør for Tonos online-avdeling.

Hun kjenner seg ikke igjen i Trygve Jordheims beskrivelse. Hun minner om at Tono i flere måneder gjorde det gratis å strømme gudstjenester, og at de har vært åpne for dialog helt siden pandemien traff Norge. Hun innvender også at Tono var villige til å forhandle.

– Først foreslo vi en løsning som innebar rabatt på over 20 prosent, som KA ikke ville ha. Da kom vi tilbake med et nytt forslag med 35 prosent rabatt, og den var KA heller ikke fornøyd med.

Mey trekker frem at de siden da har hatt direkte kontakt med flere menigheter, og at de i november inngikk en avtale med Borg bispedømme. Fredag denne uken skal Tono i møte med Borg og Kirkerådet, der hun forteller at Tono vil legge frem en enda bedre pakkeløsning.

– Vi hadde ønsket en velsignelse fra KA for våre forslag til rammeavtaler. Så når KA sier nei til begge forslagene, er det da vi som ikke vil forhandle, spør Mey.

«Det stemmer at Tono gjorde en liten justering på den ene delen av sitt første forslag, men kun for de menighetene som strømmer gudstjeneste hver eneste søndag. Det er lite realistisk for de fleste, og rabatten blir derfor teoretisk. Vi ønsker også en enklere prismodell, og det fikk vi ikke gehør for», skriver Jordheim i en e-post etter å ha blitt konfrontert med at det ble forhandlet.

[ «Tono skal ikke være til hinder for digitale gudstjenester» ]

Ulike interesser

Trygve Jordheim erkjenner at dette er en interessekamp, men at Tono ikke er noen nøytral tredjepart. På samme måte som KA arbeider for interessene til kirkelige virksomheter, arbeider Tono for komponister og tekstforfatteres interesser og rettigheter.

– Tono sikrer at rettighetshavere får rimelig betalt for sine verker. Er ikke det viktig?

– Jo, men Tono sitter med all makt. Det var ikke rom for reelle forhandlinger i sommer. Som eneforvalter styrer de dette, og kan dermed også tilby andre priser, sier Jordheim.

Ettersom det er fri bruk av musikk i gudstjenester – jamfør åndsverkloven § 40 – mottar Tono årlig et vederlag over statsbudsjettet. Dette er for å sikre betaling til de som har komponert musikken menigheter benytter i sine gudstjenester. I 2020 mottok Tono et vederlag på 2,3 millioner kroner fra staten.

Loven gir kun fri bruk av musikk i fysiske gudstjenester, så ved digitale gudstjenester må menigheter betale et vederlag på 300 kroner. Trygve Jordheim trekker frem at det i 2020 var svært få fysisk gudstjenester.

– Dermed kan man si at den digitale revolusjonen i Kirke-Norge kom på toppen av det Tono allerede fikk i vederlag fra staten, for noe som ikke skjedde. Er det riktig at de både skal ha penger fra departementet og såkalt rettmessig betalt for digital fremføring, spør han.

[ Pinsemenigheter: Strømmeavtalen med Tono er enklere enn mange tror ]

Strømming

Inger Elise Mey i Tono minner på sin side om at de representerer en gruppe med rettighetshavere som ikke får anledning til å forhandle om musikkbruken som skjer i gudstjenester.

– Bruken i gudstjenester er lovfestet, og derfor kompenserer staten for den manglende retten til å forhandle selv, sier avdelingsdirektøren.

At Tono derfor skulle firet på kravet om 300 kroner for digitale gudstjenester, er Mey uenig i.

– Det er betimelig å huske at alle som opplever tap i inntekt kan søke om kompensasjon. Her snakker vi om en gruppe som har en kompensasjon i utgangspunktet, men den er ensidig satt av staten. Staten dekker ikke strømming, så det er det vi som gjør.

Mey fremhever den lange gratisperioden i våres og de rabatterte halvårsavtalene. Hun mener Tono på den måte har vært rause i møte med brukere, men at de tross alt må ta vare på sine medlemmer.

– Man må løfte blikket litt for denne rettighetshavergruppen. Hvor langt ned i pris skal man?