Zolo Karoli ble skutt i konsentrasjonsleiren Buchenwald to dager før frigjøringen. Han ble 24 år gammel. På venstre underarm var fangenummeret Z9221 tatovert inn. Sønnen Xavier døde i Auschwitz-Birkenau før han fylte ett år. Storebroren Louis ble to år og 9 måneder. De var tatoverte med fangenumrene som kom etter farens. Lille Xavier hadde nummeret på venstre lår. Bare den 22 år gamle mammaen Clara overlevde. I 1959 døde hun av tuberkulosen hun var påført i nazistenes fangenskap. Hun ble 34.
Maria Schwaller Rosvoll har skrevet familiens brutale historie og gitt boka undertittelen «En europeisk historie». Rosvoll sier europeiske land nærmest konkurrerte om å ha lover og regler som kunne «beskytte» dem mot folk som Zolo.
Rosvoll er historiker og er ansatt ved HL-senteret for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. Når HL-senteret undersøker hvilke mennesker vi i dag helst vil ha som venner og naboer, kommer fortsatt romfolk nederst på lista.
---
BOK historie
- Maria Schwaller Rosvoll har skrevet boka Zolo Karoli En europeisk historie (Cappelen Damm)
- Maria Rosvoll er historiker og prosjektkoordinator ved HL-senteret. Hun har arbeidet sammen med norske rom siden 2006.
- Grupper med langvarig tilknytning til landet defineres som nasjonale minoriteter, i Norge er dette kvener/norskfinner, jøder, skogfinner, romer og romanifolk/tatere.
---
Få lyspunkt
– Da jeg hadde skrevet ferdig kapitlet om utryddelsen, tenkte jeg at nå må det bli bedre. Så er det ingen lettelse å spore. De samme mekanismene fortsatte, menneskene var bare enda mer slitne i møtet med politiet. Et lyspunkt er at den norske «sigøynerparagrafen» ble opphevet i 1956. For Karoli-familien var det et lyspunkt da Clara fikk et nytt barn etter krigen, forteller Rosvoll.
Rom var, ved siden av jødene, den andre norske minoritetsgruppen som systematisk ble utsatt for utryddelse. I tiårene før krigen var de i praksis gjort statsløse. De var aldri flere enn 100 personer, men ble likevel sett på som en landeplage. De ble utvist og nektet innreise slik at Norge i 1934 kunne erklæres «sigøynerfritt», et snaut tiår før nazistene gjorde landet «judenfrei».
[ Paven ber romfolket om unnskyldning ]
Kirkens røst
Kirkens stemme skilte seg ikke ut. I Foreningen til motarbeidelse av omstreifervesenet (senere Den Norske Omstreifermisjon, og fra 1935 Norsk Misjon Blant Hjemløse), hadde pastor Ingvald B. Carlsen på 1920-tallet tatt over ledelsen etter sokneprest Jakob Walnum. Carlsen skrev en kronikk i Aftenposten i 1921:
«Men man kan ikke være saa godfjottet i sin menneskekjærlighed, at man vil fremelske og holde liv i et forargelig og fordærvelig uvæsen. Sund og nøktern fornuft tilsiger, at det er det bedste for zigøinerne selv, at de bliver tvunget til at tage sig sammen og indrette sit liv etter samfundets love. Hvis de ikke det vil, faar de holde sig væk. Da opnaar man ialfald, at uvæsenet bliver begrænset.»
man kan ikke være saa godfjottet i sin menneskekjærlighed, at man vil fremelske og holde liv i et forargelig og fordærvelig uvæsen.
— Pastor Ingvald B. Carlsen
Kulturens stemme
I europeisk kulturhistorie florerer det med beretninger om «sigøynere», men fra Cervantes’ 1500-tall til opp mot vår tid dreier det seg ofte om myten om at «sigøynere» bortførte barn. Romantiserende varianter av «sigøynerbortføringer» forekommer blant annet i Mozarts Figaros bryllup og i fortellinger hos Goethe. Victor Hugo behandler temaet i Ringeren i Notre-Dame.
Rosvoll påpeker at romfolket ikke har noen Anne Frank eller Primo Levi som har skrevet om grusomhetene. Rosvolls bok er den første i sitt slag som følger en romfamilies liv og henter personer fram fra arkivene. Først en tykk arkivmappe på pulten ved siden av familiens mappe – papirer, bilder, avisutklipp, passersedler, veibrev, ID-papirer, små forelegg – etter hvert kom mennesket Zolo nærmere. Mønstrene og beveggrunnene kom til syne. Reise, stoppet av politi, reise, stoppet igjen og igjen.
– Når jeg så hvor kort tid det er mellom hver gang, ble jeg også sliten av at de aldri fikk være i fred. Det var veldig skjellsettende å innse hva alle disse papirene egentlig betød. De store hendelsene i livet, at de gifter seg og får barn, er ikke det overvåkningspolitiet er ute etter, så det finner jeg bare små spor av, forteller Rosvoll.
Noen fortellinger har vært skrevet av folk som har vært tett på rom, men feltet er neglisjert av historikere og akademia.
– Men for forståelsen av Holocaust er det helt nødvendige biter i puslespillet, mener Rosvoll.
Min familie
Natalia Jansen (40) tilhører Karoli-familien. Zolo var bror til hennes bestefar.
– Bestefar fortalte ingenting. De var 12 søsken, men han tok alle fortellingene med seg i graven, sier hun.
Så fort Rosvoll har boka fra forlaget, vil hun reise til Sarpsborg for å gi den til Natalia.
– Det er fantastisk at boka er skrevet. Det er familiefortellingen vi har manglet. Samtidig er det veldig sårende å lese om hvordan majoriteten behandlet vårt folk for å bli kvitt oss. Jeg kjenner meg igjen i historien selv i dag. Nå kan majoriteten lese og se at slik skal man ikke oppføre seg, sier Natalia Jansen.
Nå kan majoriteten lese og se at slik skal man ikke oppføre seg.
— Natalia Jansen
I dag er romfolket anerkjent som en av Norges fem minoriteter. I regi av Kirkens Bymisjon har de fått Romano kher – Romsk kultur- og ressurssenter sitt kultursenter. Jansen opplever likevel at hun fortsatt passer på for ikke å si for mye eller stikke seg fram.
– Det følger oss fortsatt, men vi er et folk som er kommet for å bli. Vi finnes her, sier hun.
Karolieksemplet
Det var bare så vidt. 68 norske rom var fordrevet og befant seg i Belgia under de første krigsårene. Rosvoll forteller: «Grytidlig om morgenen 23. november 1943 ble leiren der Zolo og familien lå og sov omringet av lastebiler. Det var det tyske Feltgendarmeriet som kom for å arrestere dem. Zolo, Clara og de to guttene Louis og Xavier ble tvunget opp på lasteplanet og kjørt til fengselet i Tournai.» Derfra ble de flyttet til den gamle militærkasernen i Mechelen, Kazerne Dossin, som siden er kalt dødens venterom.
På sin jakt etter fotografier, henvendte Rosvoll seg til det Holocaustsenteret som i dag holder til i Kazerne Dossin i Belgia. Hun ble møtt med spørsmålet om det var Karoli-familien hun var ute etter.
– Hvordan kan hun vite det? tenkte jeg. Svaret var at de bruker Karoli-familien som eksempel i sin utstilling om utryddelsen, forteller Rosvoll.
Erstatningsoppgjør
Verken i Belgia eller i Norge ble romere møtt med hjelp etter krigen. Alle ofrene skulle i utgangspunktet stilles likt. De som hadde utvist patriotisk sinnelag, kom likevel i en gruppe for seg, slik det ble formulert i Belgia: «...bare motstandsfolk som er arrestert på grunn av deres politiske eller filosofiske overbevisninger, som har vist en heroisk holdning under deres internering».
– Dette utelukket de hjemkomne jødene og rom fra hjelpeordningene. De hadde blitt deportert for hvem de var, ikke for hva de hadde gjort, påpeker Rosvoll.
[ – Jøder og andre nordmenn var ikke «i samme båt» ]
– Hva tenker du om det i lys av Berit Reisels aktuelle bok om erstatningsoppgjøret?
– Romfolket har fått kultursenteret, og de har fått en offentlig unnskyldning. Jeg vet ikke hvordan det ellers skulle gjøres. Da måtte man gjøre det i forhold til de som ble avvist i 1934. Jeg tror både jøder og rom har vært redd for å bli sett på som kravstore. Husk det kom seint også for jødene, sier Rosvoll.
