Provosert av ‘gubbekritikk’

Kirken befinner seg i en dyp språklig krise. Språket er blodfattig, unnvikende og bidrar til å fortie maktforhold. Det mener forfatterne av tysk debattbok, Phrase unser – Vår frase, som Vårt Land omtalte nylig.

Språkforsker Sylfest Lomheim mener mye av virkelighetsbeskrivelsen passer godt også i norsk kirkeliv.

– Den dominerende retorikken er forsiktig og inkluderende. Alle skal med. Det er arbeiderpartiretorikk, og man våger i liten grad å konfrontere andre verdisyn, sier Lomheim, som sammen med teologen Merete Thomassen i 2013 ga ut boken Når dere ber, som var en analyse av bønnespråket i Den norske kirke.

– Det er artig at tyske skribenter nå tar opp mye av det samme som vi gjorde, sier Lomheim.

[ Kirkens bønnespråk avslører et brutalt menneskesyn, mener forskere. ]

Her skulle jeg heller ønske at det var en ung kvinne som kom med noe mer konstruktivt

—  Sabine Kjølsvik, sogneprest

– Gamle gubber

Men Sogneprest i Steinkjer, Sabine Kjølsvik, ser annerledes på saken. Hun er født og oppvokst i Tyskland, har jobbet i tyve år som prest i Norge, har bodd en periode i USA, og er nå tilbake i Trøndelag. Hun har derfor sett både norsk og tysk kirkeliv fra ulike kanter.

– Jeg blir provosert av det de skriver, sier Kjølsvik om boken.

– Hvorfor blir du provosert?

– Fordi dette er typisk tysk, venstreorientert kirkekritikk, som jeg har hørt helt sin min ungdoms- og studenttid. Dette er to gamle gubber, som synes alt var bedre før – da man snakket «tydelig». Forfatterne har begge bakgrunn i TAZ, som er er en av de mest venstreorienterte avisene i Tyskland, og å skrive noe positivt om kirker der, er som å banne i kirken. Her skulle jeg heller ønske at det var en ung kvinne som kom med noe mer konstruktivt, sier Kjølsvik.

– Har de likevel noen poeng?

– Absolutt. Helt klart.

---

Kirkespråk

• Vårt Land omtalte nylig debattboken Phrase Unser – die blutleere Sprache der Kirche (Brill, 2020). Tittelen spiller på den tyske Fadervår – ‘Vater unser’ – og kan oversettes med Vår frase – Kirkens blodfattige språk. Forfatterne er Philipp Gessler og Jan Feddersen, begge erfarne pressefolk.
• I 2013 ga teologen Merete Thomassen og Sylfest Lomheim, tidligere direktør for Språkrådet, ut boken Når vi ber, som analyserte bønnespråket i Den norske kirke. Lomheim og Thomassen var svært kritiske til språkutviklingen, som de mente skjulte et «brutalt menneskesyn» og markedstenkning.

---

– Det blir glatt. Det blir tannløst.

Kjølsvik mener det er et problem at språket i Tyskland kan bli tørt og akademisk. Her skiller man seg fra Norge, mener hun.

– Også er det kjempeinteressant, det de sier om det milde språket i kirken. Her har de et poeng.

Forfatterne skriver i boken at kirken er preget av sosialpedagogisk og psykologisk språk. Det gjelder å være mild og bekreftende. Og de mener det har gått inflasjon i å si at alt og alle er viktig og verdifullt. Til slutt klarer man ikke å gjenkjenne det som virkelig er viktig og verdifullt, sier de.

Kjølsvik sier hun kjenner igjen mye av denne retorikken.

– Jeg har en venninne i Nord-Tyskland, som hører til den Nord-Elbiske kirken som regnet for å være svært liberal. Hun sa en gang «hvorfor skal jeg gå i kirken når jeg allerede stemmer på sosialdemokratene?» Så denne delen av kritikken kan jeg kjenne igjen. Jeg har også noen ganger tenkt, når jeg har hørt prekener i Norge som har vært holdt ved store anledninger, av høytstående personer, at det blir så glatt. Det blir tannløst, sier hun.

Kjølsvik legger raskt til at dette har sin forklaring:

– Jeg skjønner det godt, for hvis du skal preke interessant eller underholdende, må du spissformulere deg. Og du kan ikke si noe aksentuert og spisset uten å velge side. Men idet du får et større publikum, ønsker man jo å unngå nettopp å være ensidig. Men da mister man igjen noe av det saftige innholdet. Denne faren løper vi alle sammen.

Hvis vi ser på til retorikken i Evangeliene, må vi konkludere med at mannen fra Nasaret var mild, og han var hard.

—  Sylfest Lomheim

Markedsretorikk

Sylfest Lomheim mener den tyske språkkritikken treffer norske forhold på flere områder. Et av hovedfunnene i boken han skrev sammen med Merete Thomassen var for eksempel at kirken var gjennomsyret av markedsretorikk: Gudstjenesten ble kalt for en «produksjon», og man strødde om seg med ord som «raushet» og «dialog», «inkludering» og «innovasjon».

Lomheim synes de tyske forfatterne har et godt poeng, når de etterlyser en klarhet som de mener ofte er å finne i et bibelsk språk.

– Hvis vi ser på til retorikken i Evangeliene, må vi konkludere med at mannen fra Nasaret var mild, og han var hard. Og med dette utgangspunktet, finnes et grunnlag for å kritisere mye av vår tids retorikk, sier Lomheim.

– Når det er sagt: Jeg er ikke sikker på om det er like konfrontasjonsfattig her i Norge som i Tyskland. Jeg opplever at det finnes vilje til å stå opp for det man mener og si klart i fra. Jeg tror ikke det er dominerende, men det finnes.

[ Dette fant Thomassen og Lomheim ut i 2013 ]

Svak konflikthåndtering

Sabine Kjølsvik peker på at ønsket om å bruke et mildere språk, kan ha en årsak som ikke forfatterne av Phrase unser nevnte i intervjuet lørdag:

– Fortsatt hører vi folk si at de har hørt så mye om gudsfrykt før i tiden, at det har ødelagt hele gudsbildet deres. Det milde språket tror jeg er en reaksjon på dette, sier hun, og mener et mildt språk ikke er problematisk i en preken. Men det kan bli det i et arbeidsmiljø, medgir hun:

– I veldig mange kirkelig staber, er man ikke flinke til å håndtere konflikter. Jeg har selv hatt proster som har vært flinke og uredde, og dermed i stand til å håndtere konflikter. Men de høye idealene om fordragelighet, tror jeg ofte har ført til at man blir mindre tydelig. Det at man i arbeidssituasjoner bruker et vennlig språk som tilslører, tror jeg absolutt er tilfelle.

[ – Problemet er at maktstrukturer fortsatt finnes, og at det moderne kirkespråket skjuler dette.  ]

På en vanlig søndag synes jeg ikke det er så farlig om språket blir mer internt.

—  Sabine Kjølsvik

Mangler tid til språkforedling

Når det gjelder prekenspråket, minner Kjølsvik om at vanlige sogneprester er mer som almennleger: Alle kan ikke være prekeneksperter. Men hun sier det er et problem at prester har for lite tid til å jobbe med å finne riktige ord:

– Jeg kommer selv fra Sørvest-Tyskland, og har vokst opp i en kirke med en sterk prekentradisjon. Jeg er vokst opp med gode, sterke prekener, som jeg vil si at har ført meg til tro. Jeg har derfor alltid hatt høye idealer, og dette opplever jeg at jeg har møtt i Norge. Jeg fikk god undervisning på praktikum på MF, da jeg var student, og vi har også hatt videreutdanning i kunsten å snekre en preken, og lært å preke uten manus. Jeg synes det er fokus på prekenarbeid i Norge, men det som helt klart er en ulempe, er at vi har for liten tid til prekenforberedelser. Det er for mange andre oppgaver som stjeler tiden, og dette synes jeg synd. Da blir det mindre anledning til tekstarbeid, og til å arbeide med selve språket, sier hun, og påpeker at språket alltid må tilpasses målgruppen:

– Jeg ser at forfatterne av Phrase unser kritiserer at språket blir for internt. Jeg synes vi kan skille mellom gudstjenester med en sterk offentlig karakter, slik som julaften eller konfirmasjoner – når du må snakke et enkelt språk som alle forstår – og gudstjenester på en vanlig søndag. På en vanlig søndag synes jeg ikke det er så farlig om språket blir mer internt. Det handler om det vi kaller fast føde, om å kunne ta opp også utfordrende ting, slik at folk også kan vokse i sin tro. Det er forskjellen.