– Kirken skyr et klart språk

Det er begge de to store kirkesamfunnene, det lutherske og det katolske, som settes under lupen i en bok som har skapt debatt i Tyskland.

Kirkens språk fortjener predikatet «Skinnhellig» mener forfatterne Philipp Gessler og Jan Feddersen, begge profilerte kulturredaktører i Tyskland. De har foretatt en grundig undersøkelse av hvilken offisiell sjargong som gjør seg gjeldende i kirken, både gjennom å analysere prekener, foredrag og innlegg, og gjennom å intervjue kirkeledere og teologer, sosiologer, historikere og journalister om hva som kjennetegner det kirkelige språket.

Kirkekrisen er også en språkkrise

—  Philipp Gessler, forfatter

– Skyr et klart språk

Og funnet er dette:

– Språket i kirken er for det meste preget av stor forsiktighet, man skyr et klart språk. Man vil være aktpågivende, mild og forekommende, men unngår konflikter og skjuler hierarkier og maktbruk. Typisk er det mye brukte uttrykket «dialog i øyenhøyde» – som benyttes selv når det de facto ikke kan være snakk om noe øyenhøyde, slik som i en samtalesituasjon mellom sjef og ansatt, sier Gessler til Vårt Land.

Han er utdannet i historie og teologi, er til daglig redaktør for tidsskriftet Zeitzeichen, og har en lang karriere bak seg som redaktør i de profilerte tyske mediene Deutschlandfunk Kultur og dagsavisen TAZ. Forfatterkollega Jan Feddersen er i dag er redaktør hos sistnevnte.

– Det er ikke det kontante bibelske språket som i dag setter standard, ifølge forfatterne av Phrase unser – die blutleere Sprache der Kirche. Bokens tittel spiller på den tyske Fadervår – ‘Vater unser’ – og kan oversettes med Vår frase – Kirkens blodfattige språk.

– Det kirkelige språket er preget av en sosialpedagogisk innfallsvinkel, det er ofte akademisk og blodfattig, sier Gessler.

– Hvem vil de nå?

Boken åpner med et par eksempler på dagens Kanaan-språk:

• Et innlegg under de tyske Kirkedagene, et stort kirkelig arrangement som kan minne om Arendalsuka. Her snakker en teolog om «mangfoldsteologi», og roter seg bort i en kakofoni av uttrykk som «subjektet for erfaringer», «profetisk visjonær» og «differenssensibilitet».
• En preken foran titusener av studenter der Hebreerbrevet omtales som et realt «rumpespark», og budskapet forklares i fotballmetaforer: Jesus er keeper, menneskene er et lag kålhuer, og kirken er en «rullende pølsebod med tro, kjærlighet og Currywurst» (fastfood og tysk nasjonalrett, red. anm.).

«Hvorfor sier de slik? Og hvem vil vi de nå med dette?» spør forfatterne retorisk.

---

Blikk på kirkespråk

• To tyske redaktører har dissekert det kirkelige språket i debattboken Phrase Unser – die blutleere Sprache der Kirche (Brill, 2020). Bokens tittel spiller på den tyske Fadervår – ‘Vater unser’ – og kan oversettes med Vår frase – Kirkens blodfattige språk.
• Forfatterne er Philipp Gessler (f. 1967) og Jan Feddersen (f. 1957), to profilerte kulturredaktører. Gessler er i dag redaktør for tidsskriftet Zeitzeichen, og Feddersen i TAZ.

---

«Ordet», sa du?

De hevder de to store folkekirkene står i en krise. Skjønt, den er ikke helt ny. Her siteres teologen Gerhard Ebeling, som for snart 50 år siden mente en viktig grunn til at kirken mister fotfeste handler om en språklig tretthet: Ebeling mente tilliten til selve grunnlaget for kristentroen, nemlig Ordet, i stor grad var forsvunnet. Selv de som ville være kristne, visste ikke lenger hvordan man skulle bruke det overleverte kristelige språket, slik at det ga mening:

«Det blir til et fremmedspråk, et som man i beste fall tyr til i unntakssituasjoner», skrev han.

– Kirkekrisen i Tyskland er også en språkkrise, sier Gessler til Vårt Land, og utdyper:

– Kirken har Ordet som sitt viktigste instrument, men dette instrumentet har i betraktelig grad gått tapt, eller blitt sterkt svekket de siste tiårene. Hvis kirkens språk igjen skulle komme nærmere menneskene, ville dette sikkert også hjelpe forkynnelsen. Men å lykkes med dette, handler ikke om å kaste seg på den nyeste språktrenden, men om å ha tillit til det gamle og mange ganger noe uhåndterlige språket i Bibelen, slik som i Jesaja eller i Salmenes bok, hevder han.

Dette er blitt til et bekreftelsessirkus, der alle alltid forsikrer den andre om hvor viktig og verdifullt det er, det vedkommende har sagt eller gjort.

—  Philipp Gessler, forfatter

– Det oppstår inflasjon

Mens bibelkunnskap gradvis er svekket i befolkningen, har også kirken fått impulser fra andre fagfelt. På 1980-tallet fikk sosiologien og samfunnsvitenskapene stor innflytelse på kirkespråket. På 1990-tallet gjorde næringslivsjargongen inntog. Men den avgjørende faktoren, som gjennom årene også har vært en strategi i møte med synkende oppslutning, er følgende:

– Det kirkelige språket tok i stor grad form fra 1960-tallet og fram til 1980-tallet, da kirken økte sin sosiale innsats og ansatte mange med bakgrunn fra sosialarbeid. Det som ble den drivende tanken, var at man gjennom et mest mulig mildt språk skulle kunne møte mennesker akkurat der de var, sier Gessler, men legger raskt til:

– Dette er blitt til et bekreftelsessirkus, der alle alltid forsikrer den andre om hvor viktig og verdifullt det er, det som vedkommende har sagt eller gjort. Det oppstår inflasjon, og det virkelig viktige og verdifulle er dermed knapt mulig å gjenkjenne. Gjennom dette blir også kravene og utfordringene som følger av en kristen tro for det meste lite snakket om.

– Foreldet stil

– Du sier språket er mildt. Er ikke det egentlig noe positivt?

– Det er positivt hvis det barske og heller følelsesløse språket fra 1800-tallets statsprotestantisme – eller det kalde språket fra katolsk kirkerett – overvinnes. Problemet er at maktstrukturer fortsatt finnes, og at det moderne kirkespråket skjuler dette. Det gjør språket «uegentlig», nesten løgnaktig. Det må ikke være slik, men det blir ofte slik. Jesus sitt språk er forøvrig ikke alltid spesielt mildt, fordi han krevde det radikale – og når dette språklig bløtgjøres, vil mange tilhørere oppfatte det som uærlig og forskjønnende. Det «bløte» språket var lenge en viss suksessmodell for kirken. I dag er det for mange blitt til en karikatur.

– Så hvem forstår dette språket?

– Stadig færre. Stilen virker i dag lett foreldet. Mange ganger er det også bare mulig å forstå internt, fordi det inneholder noen koder som forblir uforståelige, hvis man ikke har lært dem innenfor kirken.

Det som er blitt teologisk tåkelagt, har man heller ikke funnet noe nytt, klart og kraftfullt språk for.

—  Philipp Gessler

Teologisk ubegripelig

– I lys av koronapandemien: Tror dere at kirkespråket har forandret seg?

– Jeg kan ikke se det. Kanskje har endel floskler blitt trengt til side i møte med virkelig eksistensiell nød. Men et dypere og ærligere språk forblir unntaket; det er heller ikke så enkelt å unnslippe et språk man har vent seg til. Forøvrig lider kirken og språket under det faktum at denne sotten teologisk knapt er til å begripe, i det man – av gode grunner – har sagt farvel til gamle forklaringer som at en slik pandemi er «Guds straff». Det som er blitt teologisk tåkelagt, har man heller ikke funnet noe nytt, klart og kraftfullt språk for. Men kanskje er det ikke så helt galt, for de gangene man i sjelesorg eller i gudstjenester sier noe som kommer rett fra hjertet, er det stort sett ganske likegyldig for folk om et eller annet ord slipper ut feil, avslutter Gessler.