Kultur

Minneord til Ivar Asheim – En banebryter i religionspedagogikk og etikk

VED VEIS ENDE: Ivar Asheim ville ikke at kristendommen skulle ta sikte på å kontrollere kulturen, men at Bibelen skulle sikres plass i den, skriver Torleiv Austad i dette minneordet om Ivar Asheim.

Med Ivar Asheims bortgang har vi mistet en av de aller største fagteologene Norge har fostret. Asheim utmerket seg som en klarttenkende og grundig Luther-forsker, og som en kirkelig teolog med særlig betydning for religionspedagogikk og teologisk etikk. Blant kolleger nøt han stor respekt – ikke minst på grunn av sin vennlighet, kunnskap og saklighet. Også i norsk kirkeliv og i økumeniske samtaler på internasjonalt nivå lyttet folk når han talte og viste vei.

Fra folkehøyskolen

Ivar Asheim ble født 5. august 1927 og døde 11. desember 2020. Gjennom sine 93 år bar han med seg gode inntrykk fra et åpent og lyst kristent miljø på Valdres Folkehøyskole på Leira. Hans far, Nils Asheim, var skolens eier og styrer. Og Ivar omtalte dette oppvekstmiljøet som en sammensmeltning av flere tradisjoner. Her var vekkelseskristendom, grundtvigianisme, folkekirke og folkeopplysning. Det var et miljø som kom til å prege hans interesse for teologi, kirke og pedagogikk og for bærekraftige kulturtradisjoner – ikke minst fra bygde-Norge. Arven hjemmefra smeltet etter hvert sammen med impulser fra nasjonale og internasjonale sammenhenger, hvor han lot seg engasjere.

---

Ivar Asheim (5.8.1927–11.12.2020)

  • Professor i religionspedagogikk og senere etikk ved Menighetsfakultetet fra 1970 til han gikk av med pensjon 1994.
  • Var blant dem som i særlig grad preget utviklingen av Menighetsfakultetet i 1970- og 1980-årene. Har medvirket i flere offentlige og kirkelige utvalg. Han var den første formann i Den norske kirkes læreutvalg (1981–85) og dets etterfølger, Den norske kirkes lærenemnd (1987–91), og har også spilt en betydelig rolle i internasjonale teologiske samarbeidsorganer.
  • Var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi siden 1980 og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1995. (Kilde: Store Norske Leksikon/Sigurd Hjelde)

---

IKO-miljøet

Allerede i studietiden ved Det teologiske Menighetsfakultetet (MF) kom Asheim i kontakt med Bjarne Hareide ved Institutt for Kristen Oppseding, som i dag er kjent som IKO – Kirkelig pedagogisk senter. Hareide så potensialet hos Asheim, og rådet ham etter avsluttet grunnutdannelse til å arbeide videre med forholdet mellom teologi og pedagogikk på evangelisk-luthersk grunn.

Denne kontakten brakte Asheim inn i et fremvoksende religionspedagogisk miljø som var særlig opptatt av å fornye kristendomsfaget i skolen, kristne tradisjoner i hjemmene og menighetenes ansvar for undervisning i kristen tro og kristent liv. I IKO-miljøet var Aasmund Dale, Åge Holter, Torstein Harbo, Reidar Myhre, Ingar Hauge og Oddvar Vormeland, og det var også gjennom dette miljøet at han fant sin gode og dyktige kone, Tora Råstad. De to giftet seg i 1957, og fikk etter hvert to barn: Nils Henrik (født 1960) og Håkon (født 1962).

Professor Ivar Asheim, Menighetsfakultetet (t.v.) og professor Inge Lønning, Universitetet i Oslo, 29.12.1984

En ny MF-generasjon

Etter avsluttet teologisk embetseksamen våren 1952 og praktisk-teologisk eksamen året etter, begynte Asheim for alvor sitt akademiske livsløp. Som stipendiat oppholdt han seg for det meste i Tyskland, i tillegg til en kortere periode i Sverige. I 1960 begynte han som adjunktstipendiat i religionspedagogikk ved MF, og fra 1962 ble han dosent i dette faget. Med permisjon fra MF var han i årene 1965–70 direktør for den teologiske avdeling ved Det Lutherske Verdensforbund i Genéve. I 1970 ble han professor i religionspedagogikk. Etter ønske fra kollegene ved fakultetet overtok han i 1979 professoratet i etikk – en stilling han hadde til oppnådd aldersgrense.

En ny generasjon unge forskere ble knyttet til MF ved overgangen til 1960-årene og gjorde seg etter hvert gjeldene i fakultetets liv både innad og utad. Foruten Asheim var det Magne Sæbø og Anders Jørgen Bjørndalen, som arbeidet med Det gamle testamente, og Andreas Aarflot som var kirkehistoriker. Det var ikke minst Asheim som avslørte uholdbare argumenter som ble brukt mot ordinasjon av kvinner. Han var en pådriver da fakultetet i 1972 sa at det ikke er bibelsk grunnlag for å nekte kvinner å bli prester. For oss som var ti år yngre og hadde tatt fatt på videregående fagteologiske studier var det inspirerende og motiverende å lytte til Asheim-generasjonen.

Det var ikke minst Asheim som avslørte uholdbare argumenter som ble brukt mot ordinasjon av kvinner.

—  Torleiv Austad

Gjenklang av Luther

I 1957 ga Den pedagogiske kommisjon i Det Lutherske Verdensforbund ut en studiebok med tittelen Familiens ansvar for den kristne oppdragelse. Det var Ivar Asheim som hadde skrevet boken. Det avdekker et viktig interessefelt i hans teologiske og kirkelige engasjement. Han betoner familiens ansvar både etter Guds lov og i lys av evangeliet. Boken ble brukt på MFs praktisk-teologiske seminar fra slutten av 50-årene og ut over på 60-tallet.

Asheim disputerte i 1962 for den teologiske doktorgrad ved Universitetet i Oslo på avhandlingen Glaube und Erziehung bei Luther (1961). I avhandlingen, som handler om forholdet mellom teologi og pedagogikk, redegjøres det for Luthers syn på oppdragelsen som en verdslig oppgave under fornuften, samtidig som han ser den enkeltes liv i troens perspektiv, og betoner at det bare er evangeliet som gjør et menneske til Guds barn. Asheims avhandling er et dyptpløyende pionerarbeid, som har høstet stor anerkjennelse blant Luther-forskere i en rekke land. Fremdeles – nesten 60 år etter at avhandlingen kom – kan en høre den omtalt som et standardverk innen sitt område. Og blant Asheims sentrale bidrag til religionspedagogikken, er det grunn til også å nevne bøkene Orientering i religionspedagogikken (1970), Religionspedagogikk. En innføring (1976) og Tro – dannelse – oppdragelse (1977).

Med sin forankring i Luthers skjelning mellom lov og evangelium la Asheim grunnlaget for en religionspedagogikk som innebar visse korrektiver både til pietismens oppdragelsesideal og til en konfesjonalistisk tilnærming til teologien.

Menighetsfakultetet, MF, Semesteråpning, fra venstre: lektor Tor Johan Sørensen (bak), dekanus Ivar Asheim, og professorene Åge Holter og Edvin Larsson, 02.09.1989

I bibelsk lys

I annen halvdel av 70-tallet vokste det fram et sterkt ønske blant oss som arbeidet med systematisk teologi ved fakultetet om å få Asheim som professor i etikk. Et flertall i styret sa imidlertid nei til en slik overføring. Men saken ble brakt inn for Forstanderskapet, som kalte ham til professor-stillingen i etikk. Asheim tiltrådte i 1979. Både hans forskning, undervisning og veiledning innen fagfeltet utløste betydelig oppblomstring av etikken på MF. Han ga ut flere viktige bøker om grunnlagsetikk, blant annet Øyet og horisonten (1991) og Mer enn normer (1994). I tillegg publiserte han en rekke artikler om ulike etiske emner. Asheim var særlig opptatt av bibelbruken og virkelighetsforståelsen i teologisk etikk, og han distanserte seg både fra en rent biblisistisk etikk og fra en filosofisk etikk uten bibelsk forankring. Det gjaldt for ham å kombinere bibelteologi og allmenn kunnskap. Teologisk etikk ble slik definert som virkelighetstolkning i bibelsk lys. Det er en etikk som omslutter alt menneskeliv både på samfunnsplanet og på individuelt nivå.

Dette leder fram til Asheims kanskje mest banebrytende bok i norsk etikk-debatt, nemlig: Hva betyr holdninger? Studier i dydsetikk (1997). I denne boken kombinerer han sin forskning både i religionspedagogikk og i etikk, og sikter inn mot den del av grunnlagsetikken som beskjeftiger seg med normative teorier. Han vil reformulere dydsetikk som fellesskapsforankret holdningsetikk, og dermed bruke dydsetikken til å bedømme holdninger. En av holdningsbegrepets viktigste oppgaver er «å slå bro fra teori til praksis», sier Asheim. Uten å ville redusere kunnskapsformidlingen hevder han at spørsmålet om holdning også innebærer kritikk av en for ensidig teoretisk-intellektuell beskjeftigelse med etikk. Det gjelder å utvikle positive holdninger som tjener medmennesket og hegner om felleskapet med frihet under ansvar.

Asheim distanserte seg både fra en rent biblisistisk etikk og fra en filosofisk etikk uten bibelsk forankring

—  Torleiv Austad

Etterfulgte Nome

Blant den eldre generasjon av MF-lærere var det professor John Nome som Asheim stod nærmest i teologiske spørsmål. Det skyldtes ikke bare at han etterfulgte Nome som professor i etikk og delte hans oppfatning av at det ikke finnes noen etikk uten forankring i en eller annen form for trosstandpunkt, enten nå disse er av religiøs eller ikke-religiøs art. Fra sin oppvekst på folkehøyskolen i Valdres hadde Asheim med seg interesse for kultur, dannelse og holdninger. Med det ville han ikke at kristendommen skulle ta sikte på å kontrollere kulturen, men at Bibelen skulle sikres plass i den, «slik at Guds ord ved sin egen tyngde kan få gjøre seg gjeldende som retningsgivende og kulturbærende makt». Også i tråd med tradisjonen fra Nome rettet Asheim oppmerksomheten mot det estetiske. Han understreket at det gode, det sanne og det skjønne ikke er abstrakte størrelser på en fjern platonsk himmel, «men praktiske, hverdagslige livsnødvendigheter, som må utmyntes i holdninger.»

Økumenikk, Professor ved Menighetsfakultetet, Ivar Asheim (t.v.) og biskop i Den katolske kirke i Norge, Gerhard Schwenzer legger fram felleskirkelig dokument, 24.01.1991

Læreøkumenikk

Det overrasket likevel ikke at Asheim ble stadig mer opptatt av økumeniske spørsmål. Gjennom erfaringene fra Tyskland hadde han sett brytningene mellom ulike kirke- og trossamfunn. Og i tjeneste for Det Lutherske Verdensforbund ville han vise at den lutherske kirke har en åpen økumenisk tilnærming til andre kirke- og trossamfunn, med tydelig invitasjon til samling og fellesskap om forståelsen av forkynnelsen av Guds ord og av forvaltningen av sakramentene.

Asheim ble i 1976 valgt inn i Standing Commission i Faith and Order i Kirkenes Verdensråd, og han deltok aktivt i arbeidet med det såkalte Lima-dokumentet fra 1982, som på norsk heter Dåp, nattverd og embete. I forordet til den norske utgaven fra 1983 skriver Asheim at det er ved å søke innover mot sentrum i den kristne tro at en oppdager «et felles grunnlag som bærer tvers over gjerdene». Ved å rette oppmerksomheten mot kirkens lære i så sentrale spørsmål som dåp, nattverd og embete kunne en ta et vesentlig skritt fremover mot kristen enhet. I Norge tok Asheim økumenisk ansvar som leder av Norsk Teologisk Nemnd 1972–76 og som medlem av Mellomkirkelig Råd 1973–82.

Asheim var en utpreget kirkelig teolog. Han ble ordinert til prest i 1977 og kunne nok ha blitt biskop om han hadde villet. Tidlig på 80-tallet ledet han et læreutvalg, som i lys av debatten om Helge Hognestads teologi utredet spørsmålet om bedømmelse av den evangelisk-lutherske lære i aktuelle saker. Utvalget ga grunnlaget for opprettelsen av Den norske kirkes lærenemnd i 1988 – en nemnd som ble nedlagt av Kirkemøtet i 2016.

Den norske kirke, Læreutvalget, ni av de ti medlemmene. Fra v: Oddbjørn Evenshaug, Ivar Asheim, Inge Lønning, Astrid Hauge, Trond Dolva, Ludvig Johan Bakkevig, Geir Gundersen, Helga Gitmark og Harald Bekken. Kristen Kyrre Bremer var ikke til stede, 04.07.1985

Helstøpt personlighet

Vi som i en årrekke arbeidet sammen med Asheim, opplevde ham som en fremragende forsker, en dyktig foreleser og en lyttende rådgiver. Han stilte krav til studenter og doktorander som han veiledet. De kunne stole på hans kyndige råd i arbeidet med hovedfags- og masteravhandlinger og med historiske og systematiske doktoravhandlinger. En kunne legge merke til at Asheim viste respekt for sine kollegers fagfelt, selv om han nok enkelte ganger kunne ha lyst til å komme med en og annen kommentar til dem som arbeidet innen andre teologiske fag. Vi kunne stundom merke at han strevde med å temme sitt temperament. Når det gjaldt faglige utredninger, som fakultetet ble anmodet om, var det ofte Asheim som påtok seg oppgaven. Som dekan var han en god, ryddig og klok leder. I alt han gjorde, utstrålte han orden og disiplin. Hadde han for eksempel tatt en bok ut av egen bokhylle, satte han den tilbake straks etter bruk. Med smil om munnen kunne han si at å flytte og bo på forskjellige steder hadde den fordel at det ble flere bokbål av det. Han evnet å kaste det som ikke var så viktig.

Det er ikke ofte en våger å omtale et menneske som en helstøpt personlighet. Om Ivar Asheim drister jeg meg til å gjøre det.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur