Netflix-serien «Barbaren» gir et innblikk i det tyske selvbildet

- Varus, gi meg mine legioner tilbake! Det skal keiser Augustus ha ropt da han fikk høre at Roma hadde lidd sitt største nederlag i Germanias vasstrukne skoger, ni år etter Kristi fødsel.

Den usannsynlige seieren var viktig, ikke minst siden det reddet germanerne fra folkemordet som rammet kelterne da Cæsar bredte Romerriket inn i dagens Frankrike og Belgia.

Bello Romanum, romersk krigføring, var utryddelseskrig hvor tapende side ofte ble utslettet kulturelt eller fysisk. Gallerkrigen, Cæsars memoarer, var lenge lærebok i latin. Det sikret at minnet ikke ble glemt.

---

Netflix-serie: Historisk drama

Barbaren (Barbarians)

Tysk dramaserie i 6 episoder

Sluppet på Netflix 23. oktober 2020

Laget av: Andreas Heckmann, Arne Nolting og Jan Martin Scharf

---

Ønsker å være Sveits

Mye senere, da Tyskland ble en stat på slutten av 1800-tallet, ble seieren omfortolket. Germanernes leder, Arminius, ble omdøpt til Herman – vokteren ved Rhinen.

Etter 2. verdenskrig ble Arminius imidlertid utelatt fra tyske lærebøker på grunn av sin tilknytning til nasjonalisme. 2000-årsjubileet for seieren i Teutoburgerskogen ble forbigått i stillhet.

Det står en 25 meter høy statue av Herman i Nordrhein-Westfalen. Monumentet fra 1875, forblir en av Tysklands største turistattraksjoner med en halv million besøkende årlig.

Mens Tyskland har et problematisk forhold til militarismen som først var landets fødselshjelper og siden kom nær å utslette nasjonen, har fascinasjonen for Herman vedvart.

Dette er verdt å merke seg. Det moderne Tyskland driver ikke med nasjonsbygging, annet enn å endeløst advare tyskerne mot seg selv. I meningsmålinger ønsker tyskerne å være mer som Sveits; noe stort som skulle ønske at det var lite. For Tyskland er ikke Sveits; Tyskland er en stormakt. Europas ledere reiser til Berlin med lua i hånden. Makt virker, selv om du ikke ønsker det. Hvor lang tid vil det ta før tyskerne utvikler et selvbilde som samsvarer med deres stilling?

Man ønsket så visst ikke å lage en «Braveheart» for EU-motstandere.

—  Asle Toje

Braveheart for EU-motstandere?

Dette leder oss til den nye tyske Netflix-serien Barbaren, som tar på seg å fortelle historien om Arminius. Han som ble sendt som gissel til Roma, ble romersk offiser – og førte germanerne til seier over imperiet. Gjennom seks episoder møter vi romerne og Germanerne. Historikere har bejublet kostymene, som samsvarer med gravfunn, selv om romerne lever i full stridsutrustning og germanerne alle har møkk i ansiktet.

Dette er historien om hvordan mistroiske stammer finner sammen for å bekjempe overmakten, ledet av den romifiserte Arminius. Så hvorfor gjorde stammene opprør? Akkurat dette spørsmålet er litt kinkig, siden Romerriket lett kan ses som en forløper til EU. Og man ønsket så visst ikke å lage en Braveheart for EU-motstandere.

I stedet fokuserer serien på gissel-praksiser der stammeledernes barn ble sendt til Roma som pant på fredsslutninger. I serien har Arminius blitt adoptert av generalen Varus.

Dette er ikke et umiddelbart heldig grep, siden serien bygger opp en nær far-sønn relasjon. I Roma var det vanlig at voksne mennesker adopterte hverandre – men dette handlet om makt, ikke kjærlighet.

«Tysk enhet er min styrke»

I serien blir Arminius opprør til fortellingen om et svik, sønnen som forråder sin egen far. Mens de romerske legioner forgår i en storm av pyroteknikk og møkkete fjes klinger Arminius’ kamptale. Det viser seg at tyskerne går til krig av alle mulige grunner: de kjemper for ære, anseelse, frihet, barna, gudene og kjærlighet. Selv om det synes unødvendig å slakte 20.000 mann for en emosjonell handleliste.

Grunnen til at Barbaren sliter litt på dette punktet, er fordi den konkurrerer med et etablert narrativ: På Herman-monumentet står det meislet: Deutsche Einigkeit, meine Stärke – meine Stärke, Deutschlands Macht. Tysk enhet (er) min styrke – min styrke (er) Tysklands makt. Dette er en selvforståelse som det moderne Tyskland er intenst ukomfortabelt med. Det offisielle Tyskland tar avstand fra selv moderat patriotisme. Som da Angela Merkel rev det tyske flagget ut av hendene fra en av sine egne partifeller under feiringen av valgseieren i 2016 og kastet det ut av tv-ruta.

EU har kun én historisk parallell: Romerriket. Som Arminius beseiret. Ser du problemet?

—  Asle Toje

Tysklands passiviserende selvbebreidelse

Det moderne Tyskland er en selvmotsigelse, en antinasjonal nasjonalstat. Spørsmålet om Tysklands identitet er avgjørende for Europas framtid. Ny patriotisme kan avspore det europeiske prosjektet, og den selvutslettende impuls som utløste migrasjonskrisen i 2015 kan gjøre det samme. Tyskerne har en gammel kultur, men er en ung nasjon. Tyskland ble ikke samlet før i 1871. Et hint ligger i at de kaller seg Deutsche, vi kaller dem Tyskere, britene Germans, franskmenn Allemands, polakkene Niemiecki og finnene Saksa, alt etter hvilke tyske stammer de kom i kontakt med.

Arminius forente de tyske stammene for første gang. Herman-monumentet ble bygget som et minnesmerke over Tyskland, et kultsted som forklarte den besøkende: Dette er vi. Tyskland bygger ikke slike monumenter lenger, nesten ingen gjør det. Kansler Angela Merkel har sagt at «Tyskland må finne seg til rette med seg selv». Det at tyskerne trenger «å komme over seg selv» blir oftere hørt i NATO-kretser, hvor de er lei av passiviserende selvbebreidelse.

Helmut Kohls «Europeiske Tyskland»

Dette spørsmålet er større enn Tyskland. Alle samfunn trenger et kollektivt «vi». Mange konservative vil mene at uten en felles identitet vil potensialet for konflikt i samfunnet stige og tilliten som underbygger folkestyret, velferdsstaten, rettsvesenet og økonomien, svekkes. Når et fragmentert samfunn settes under press, kan det bryte sammen. Til dette vil venstreliberale si at fortiden er irrelevant, og at nasjonalisme er i alle sine manifestasjoner feil løsning. Svaret ligger i å utvikle nye felleskap basert på verdier. Deres verdier.

Barbaren viser at en forløsende overenskomst om identitet og fortid er vanskelig. Hva er meningen med Tyskland? Tyskernes svar er å bygge Europa. Kuren på det tyske problem er det ‘Europeiske Tyskland’, som Helmut Kohl drømte om. Men Den europeiske unionen har kun én historisk parallell: Romerriket. Som Arminius beseiret. Ser du problemet?

Ender i debatt om nazismen

Naturligvis har ikke krigsfilmer stort å gjøre med virkeligheten. Slike filmer vil alltid fortelle mer om tiden de er laget i enn konflikten de etterligner – uansett hvor mye de er «basert på en sann historie». Barbaren har fått en blandet mottagelse i Tyskland. Selv om alle tilløp til nasjonalisme er skrubbet bort anklaget den kjente historikeren Karl Banghard skaperne for å resirkulere «historien om den store etniske motstandskampen» og «de sløve nasjonalhistoriene fra 1800-tallet».

Filmanmelder Ambros Waibel mener serien er så opptatt av å ikke trå feil at den blir sittende fast i hengemyra. Slik er det tyske ordskiftet. Uansett hvilken historisk skikkelse eller begivenhet som feires eller minnes i Tyskland – det være seg Arminius eller 68-generasjonen – er det en tendens til at det hele ender i en debatt om hvordan det som skal hedres står i forhold til nazismen.