Kultur

Vil ha mer kunst og musikk i psykiatrien

Lovise AK sitt kunstnerskap er en motreaksjon mot voldsutsatte barns møter med det hun mener er et stadig mer firkantet psykisk helsevern.

– Jeg synes psykiatrien beveger seg i en retning av å bli for standardisert, med for mange kjappe oppskrifter på hvordan vi skal plassere folk etter diagnose ­eller symptomer, sier Lovise Angen Krogstad.

Med kunstprosjektet Hjemmefrontens barn vil hun formidle historier om å vokse opp med vold og overgrep. I forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse, som er i dag 10. oktober, har Krogstad, kjent under artistnavnet Lovise AK, ønsket å rette søkelyset mot de usynlige historiene om vold i oppveksten.

For å motvirke usynliggjorte historier mener Krogstad å ha én mulig løsning: tør å spørre.

Usynlige smerter

Med ­Verdensdagen for psykisk helse ønsker Mental Helse å skape mer åpenhet og bevissthet omkring psykisk helse. Temaet for årets norske markering er «Spør mer», hvilket engasjerte Lovise Angen Krogstad.

– Manges opplevelser med vold blir usynliggjort gjennom oppveksten, ofte fordi det ikke var noen som spurte. Du snakker ikke for mye om de tingene her hvis du ikke blir spurt, sier hun.

Krogstad jobber som traume­psykolog, og har blant annet ­jobbet for RVTS. For tiden er Krogstad privatpraktiserende, og kjennetegnes av en «bred ­terapeutisk tilnærming».

Hun trekker frem et møte med en jente i midten av 20-årene som hadde fått en manisk-­depressiv diagnose. Faren hadde vært voldelig gjennom opp­veksten. I Krogstad og den unge jentes andre psykologtime fant hun ut at jentas forhistorie ikke hadde blitt snakket om i behandlingsarbeidet før diagnosen ble stilt.

Krogstads hjerte banker for alle disse som utsettes for det hun kaller usynlige overgrep. Dem som ikke blir forstått, eller kanskje ikke engang fanget opp. Hun mener kunst, og i hennes tilfelle musikk, kan bidra til en dypere og mer menneskelig samtale om psykisk helse generelt og psykisk sykdom spesielt.

– Jeg er opptatt av å få mer kunst inn i både formidlingen og behandlingen av psykisk helse.

###

Bedre behandling. Og slik ble det Fritt Ord-støttede prosjektet Hjemmefrontens barn til, som skal ende med et album, en konsertforestilling og et undervisningsopplegg. Den syngende traumepsykologen ønsker å gi en stemme til de usynliggjorte, og dermed gi publikum et innblikk i hva de har gjennomlevd og hvordan det er å leve med konsekvensene.

Samtidig som Krogstad ser for seg at et kunstnerisk uttrykk kan lette formidlingen, tror hun også det kan styrke behandlingen i noen tilfeller.

– Når man sitter og prater som behandler og pasient, må man hele tiden forholde seg til noe konkret. Hvis du derimot hører en låt, trenger du ikke synliggjøre deg selv på samme måte, men kan likevel kjenne deg igjen. Det å lytte til noe det kan være noe allment i, tror jeg har verdi. Da slipper du å stå til rette for at det er din historie.

– Vi er litt for flinke

Slik mener Krogstad dagens psykiatri vil vært tjent med en annerledes tilnærming. Hun er redd for at historier og livsbetingelser ikke blir tatt godt nok hensyn til, og at det for dem som har usynliggjorte voldserfaringer, gjerne er snakk om alvorlige posttraumatiske stressreaksjoner.

– Vi er litt for flinke, spesielt med hjelp fra markedskrefter og legemiddelindustrien, til å gi symptomer og diagnoser.

Hun mener psykiatrien bør legge bedre til rette for samtaler om oppvekstforhold og hver enkelt pasient sin bakgrunn. Krogstad befatter seg primært med voksne og eldre ungdom, som ofte forteller historier med skamfullhet.

– De har vokst opp i minefelt der de aldri vet når det smeller, og har gått med forhøyet beredskap gjennom hele oppveksten. Her er det viktig å ikke generalisere, men nyere traumepsykologi ser likheter mellom det å være i krigsområder og det å vokse opp med relasjonstraumer.

– Mange er skeptiske til bruken av personlige historier i formidling, fordi det kan gjøre det vanskelig å se hele bildet.

– Jeg tenker at vi trenger begge deler, bare så det er sagt. Jeg opplever ofte at vi havner i en enten/eller-posisjon, og det er ikke bra. Når det er sagt tror jeg vi trenger historier formidlet via kunstneriske uttrykk, det berører dypere og på en helt annen måte enn en PowerPoint-presentasjon, sier hun.

Det er viktig å spørre

En rapport fra Barneombudet i 2018, med den treffende tittelen «Hadde vi fått hjelp tidligere, hadde alt vært annerledes», beskriver erfaringene til barn og unge som har blitt ­utsatt for vold og overgrep. Rapporten lister opp en rekke råd og anbefalinger, blant annet «ikke slutt å spørre selv om jeg ikke forteller noe første, andre eller tredje gang du spør».

I sangen «Tør og spør» synger­ Krogstad, med Anne Grete Preus-inspirert vokal:

Under radaren skjer så mangt vi ikke veit,

Under radaren er ikke ting ­alltid greit.

Noen bærer på for tunge bører,

Som vi andre ikke ser og ikke hører.

LES OGSÅ: 

• En banankasse med brev forteller en helt spesiell krigshistorie

Eit historisk Kyrkjemøte – med sprit og signing

---

Fakta:

  • Markeres i over 150 land 10. oktober hvert år, for å skape mer åpenhet og bevissthet omkring psykisk helse.
  • Den internasjonale ­markeringen ble initiert av World Federation for Mental Health i 1992.
  • I Norge organiserer den landsdekkende medlems­organisasjonen Mental Helse markeringen i samarbeid med blant andre Helse­direktoratet.
  • Traumepsykolog og artist Lovise Angen Krogstad er inspirert av Verdensdagens motto «Spør mer», som er viktig i hennes kamp for å synliggjøre historiene om vold og overgrep gjennom oppveksten.
  • Lovise Angen Krogstad har blant annet jobbet for Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) og Kirkens Bymisjons gatenære prosjekt.

---

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur