Kultur

Nick Cave viser til nåden i sin kritikk av «cancel culture»

Et politisk korrekt samfunn uten nåde er som det verste religionen kan tilby og uten noe av dens skjønnhet, hevder den australske rockeren Nick Cave.

Debatter om scenenekt, cancel culture, identitetspolitikk, postmoderne kritisk teori, rasisme og identitetspolitikk har rast gjennom mediebildet de seneste månedene. Det er «ein weites Feld», som en Günther Grass-roman en gang het, og dekker alt fra spørsmål om hvorvidt akademisk og intellektuell frihet trues, til om språk knyttet til biologi og kjønn antar Orwellske dimensjoner. Det handler om historierevisjon og statueriving, om trykkenekt for en anmeldelse av en innvandringskritisk bok i fagtiddsskriftet Prosa og om ideologiske føringer ved kunstutdannelsen ved Kunsthøgskolen i Oslo. Og mye, mye mer.

Mange av debattene er importert fra USA, der framtredende kommentatorer har sagt opp eller er blitt tvunget ut av jobben (for eksempel i New York Times). I juli underskrev 153 framstående forfattere og intellektuelle et brev som uttrykte bekymring for den åpne debatten i samfunnet. Det ble trykket i Harper's Magazine, og blant de som signerte var forfatterne Margaret Atwood, J. K. Rowling og den venstreorienterte tenkeren Noam Chomsky.

En vekkelsesbevegelse?

At personer, ytringer og kulturuttrykk som oppleves problematiske kreves fjernet fra universiteter, medier og den offentlige samtalen omtales gjerne som cancel culture. Woke-bevegelsen som står bak, har blitt sammenlignet med en vekkelsesbevegelse. Mange mener at den har aktualisert begreper som kollektiv arvesynd, og ikke minst at en form for nymoralisme følger i dens fotspor, ved at det for eksempel stilles krav om renhet til kunsten og kunstnerne bak. Altså av typen: Kan feminister høre på Lana del Rey?

Andre igjen, som har levd lenge nok, peker heller på likhetstrekk med AKP (m-l) på 70-tallet eller en type kulturrevolusjonær selvkritikk- og renselseskultur. Kritikerne av tendensene vil si at et fritt samfunns nødvendige selvjustering og utvikling ikke kan gå gjennom illiberale og autoritære tendenser, og at dette heller vil åpne for de samme kreftene man ønsker å undertrykke, slik man for eksempel ser når Sverigedemokraterna øker oppslutningen i vårt naboland.

LES OGSÅ: – Den offentlige samtalen er ikke truet av identitetspolitikk, mener Sumaya Jirde Ali

Hauge og Cave

Jeg skal ikke late som om jeg er dum og ikke skjønner hvor man vil, men det føles også alltid litt rart når ideologiske bevegelser sammenlignes med vekkelser med negativt fortegn. Dels er vekkelse noe man har grunn til å kjenne ganske mye stolthet for om man kommer fra haugianerland i Østfold. Senest for to uker siden viste en større artikkel om kvinnepioneren Sara Oust fra Nord-Østerdalen her i Vårt Land til bevegelsens store betydning for forsamlingsfrihet, demokrati, likestilling og likeverd allerede fra sent på 1700-tallet. De fleste rundt meg i oppveksten så ut til å mene at det først var med Hauge man kan snakke om at en egentlig kristendom ble innført i Norge. «Det er ikke kristendom å slå folk i hue, vet du!» Dessuten: For en som er vokst opp med en mild og gledesfylt kristendom, hvor moralposering slett ikke var høyt verdsatt, er det noe som ikke rimer når vekkelsen anklages for å gjøre samfunnet hardere og mer dogmatisk. Var det én ting vi lavkirkelige fra arbeiderklassen ble lært opp i, var det at alt ble feil uten nåde, og gjorde hele religionen like attraktiv som Mosselukt for en sarping.

Gjennom nettsiden The Red Hand Files legger den australske rockeartisten Nick Cave (62) ut små tekster og svarer på spørsmål fra fans. I slutten av forrige uke slo han sammen to slike spørsmål i et oppsiktsvekkende svar, hvor nådebegrepet ikke bare bringes inn som en religiøs kategori for det indre liv på personlig plan, men som en samfunnsmessig faktor. En faktor som til og med er helt avgjørende for et tolerant samfunn. En fan i Torino i Italia spør «Hva er nåde for deg?», mens Frances fra Los Angeles lurer på hva Cave synes om nettopp cancel culture.

Kunstens hjerte

I musikerens svar tegnes nåde opp som hjertet i et tolerant samfunn og motsatsen til nettopp cancel culture. Kun i et samfunn som åpner for menneskelig feilbarlighet kan man kjenne seg trygg nok til å prøve ut og utveksle idéer på veien mot et felles mål om å bli bedre. Det er altså lett å se Caves syn på nåden som antitesen til et samfunn der man mister jobben på grunn av en klumsete uttalelse. Uten nåde blir samfunnet både humørløst og fullt av frykt. Denne nåden kommer ikke av seg selv, den må dyrkes fram.

Cave hevder videre at politisk korrekthet har blitt «the unhappiest religion in the world», og at det som en gang var forsøk på å se for seg et mer likestilt samfunn nå legemliggjør alle de verste sidene ved religion og ikke noe av dens skjønnhet. Man får moralsk skråsikkerhet og selvrettferdighet, men ingen mulighet for gjenopprettelse. I siste del av brevet går han så inn på at kanselleringskulturen angriper selve kunstens vesen: Ved å påberope seg retten til ikke å forholde seg til noe problematisk, angripes selve kunstens vesen, som jo nettopp er å leve seg inn i andres liv, og på den måten bringe til torgs det nye og uventede.

LES OGSÅ: Identitetspolitikk er bare et nytt ord for en gammel sak, mener Vårt Land

Stille brev

Caves brev ble fort snappet opp av flere store medier og i tidens ånd presentert som et «oppgjør» fra den store, mørke rockeren som har gjennomlevd både rehabilitering etter tiår med rusmisbruk og personlig tragedie i nær fortid (sønnen Arthur døde i 2015). Men det pussige, geniale kanskje, er jo derimot at teksten nettopp ikke er enda et høylytt og polariserende bidrag. Cave formulerer seg mildt, men poengtert, i et stille brev. Som et lærebrev fra vår broder down under til de som vil høre, som en tilførsel til Korinterbrevet eller som en preken i dialogform.

I kristenheten har enkelte stemmer ment at en overdrevet fokus på nåde vil føre til et slapt kristenliv. Det er ikke minst en kritikk som har vært rettet mot en annen figur fra Hauges distrikt, min egen onkel, pastor Åge Åleskjær. Om nådebegrepet tolkes religiøst eller sekulært, ser uansett Cave ikke ut til å mene at nåde på noe vis kan brukes som unnskyldning for ikke å ta tak i de reelle problemene og utfordringene vi har foran oss. Han ser det tvert imot som selve forutsetningen for at vi kan gjøre det.

Les flere essays av Åleskjær:

• – Jeg har aldri likt å høre på musikk mens jeg driver med kroppsarbeid

– Hvor er det som burde ha vært en strøm av nye sanger, beregnet på fellessang blant kristne?

Konsertfilmen med Aretha Franklin er et gudsbevis like godt som to fisker og fem brød

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Ole Johannes Åleskjær

Ole Johannes Åleskjær

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur